Fiolinkonsert funnet etter 100 år!

ARTIKKEL: Alle trodde Johan Halvorsens fiolinkonsert var tapt for alltid, men det var inntil musikkforsker Per Dahl stod i vinkø i New York…

– Mat og vann ble servert ved bordene, men vi måtte stå i kø for å hente oss vin, forteller Per Dahl fra Universitetet i Stavanger. Han deltok på International Musicological Societys (IMS) konferanse i New York i juni 2015. Ved siden av professor Dahl i vinkøen, sto to musikkbibliotekarer fra Universitetet i Toronto. Med et funn gjort i en pappeske, skulle de komme til å forandre norsk musikkhistorie.

– Da de hørte at jeg var fra Norge sa de: «Vet du hva!? Vi skal lage en utstilling om Kathleen Parlow, den kanadiske fiolinisten vi har overtatt alt materialet etter. I forbindelse med arbeidet kom vi over noen esker med ikke-registrert materiale, og der oppdaget vi et fullt stemmesett og et partitur til en Fiolinkonsert av Johan Halvorsen. Vi søkte opp verket på nettet, og overalt sto det at det var tapt.» Da sa jeg at den konserten skal nyfremføres ved IMS-konferansen i Stavanger i 2016, og ikke før! forteller Dahl, som var snar til å gjøre strenge avtaler med bibliotekarene. – Jeg måtte få dem til å forsikre meg om at dette skulle holdes hemmelig, og at verket ikke måtte gjøres fremføringsklart før Norsk musikkarv hadde laget en ny utgave!

Straks han kom hjem til Norge tok Dahl kontakt med dirigent og leder for Norsk musikkarv, Bjarte Engeset, samt musikkforsker og Halvorsen-ekspert Øyvin Dybsand ved Universitetet i Oslo. Nå arbeides det med å gjøre klar en ny noteutgave av det gjenoppdagede verket, slik at det kan klinge ut i norske og internasjonale konsertsaler.

Halvorsen-eksperter jubler

Universitetslektor Dybsand leverte i høst en svært omfattende doktoravhandling om Halvorsen, og trodde knapt sine egne ører da han fikk høre om funnet. Selv har han lett etter notene i mer enn 20 år, men bare funnet spor etter dem i brev, aviskritikker og andre omtaler.

– Jeg fikk vite om funnet fem dager etter at jeg hadde levert avhandlingen, heldigvis, for jeg hadde nok ikke rukket å ta det med. Det må ha ligget i den innerste pappesken, under alt annet, i det innerste kottet, humrer Dybsand, som tidligere selv har arrangert søk i arkivene i Toronto, men uten resultat.

Dybsand mener funnet er viktig i forståelsen av Halvorsen som komponist.

– Dette er det verket vi har visst om lenge, men som vi har manglet notene til. Det er som om puslespillet har manglet en brikke, og nå har vi funnet den, sier Dybsand.

– Og det er en veldig viktig brikke, skyter Engeset inn. – Den brikken der sola er, eller hodet på kongen. Det er ikke en hvilken som helst bit med blå himmel på, ler han.

– Konserten tilfører en helt annen dimensjon enn teatermusikken, som er mye mer diverterende, fortsetter Dybsand. Et verk som bæres av én solist og støttes av fullt symfoniorkester, finnes ikke ellers i Halvorsens produksjon, bortsett fra litt tendenser i Air Norvegienne, fortsetter Dybsand, og Per Dahl er enig.

– Det er ikke så mange norske fiolinkonserter å ta tak i, og det er jo helt fantastisk å få en konsert fra en av de aller fremste norske fiolinistene fra den tiden.

Fiolinkonsertens historie

Dybsands forskning har vist at Halvorsen komponerte sin Fiolinkonsert i g-moll hovedsakelig i 1907, men at han var i tvil om den burde oppføres i Oslo da Iver Holter forespurte ham om dette året etter. Kanskje strevde han med å få den ferdig, eller kanskje var han redd for mottakelsen fra strenge komponistkolleger og konservative kritikere. At han til slutt fullførte konserten, var mye takket være den unge kanadiske stjernefiolinisten Kathleen Parlow, og Halvorsen innrømmet at «det for en stor del [skyldtes] miss Parlows glimrende spil, at konserten blev færdig udarbeidet».

Parlow og Halvorsen hadde gjensidig respekt for hverandre. Han dediserte henne verket, og hun var solist ved de fire kjente fremføringene av konserten i Norge og Nederland i 1909 og 1910. Urfremføringen fant sted i Scheveningen ved den Haag, 14. august 1909, med selveste Berlin-Filharmonien på scenen, riktignok i en sommerferievariant, og dirigert av Ernst Kunwald. Kritikerne var ikke udelt positive, og verket ble kritisert for mangel på lengre tematisk utvikling.

Parlow var på sin side begeistret. Hun kalte konserten «tremendously beautiful» i et intervju med Verdens Gang (VG) før de første oppførelsene i Norge, i Kristiania 11. og 12. september samme år. Igjen fikk Halvorsen kritikk for formen, særlig i første sats, men flere av kritikerne var også begeistret, og publikum i det fullsatte Nationaltheatret skal ha ropt frem Halvorsen og Parlow på podiet 8-10 ganger. Den fjerde og siste kjente fremføringen av konserten fant sted i Utrecht i Nederland 28. februar 1910.

Etter alt å dømme har konserten ikke vært fremført siden. Dybsand har avdekket at Halvorsen brukte temaet fra andre sats av fiolinkonserten i andre sats av sin tredje symfoni, fullført i 1923.

– Jeg hoppet i stolen da jeg så at det var samme tema! Et slik «gjenbruk» av materiale, tyder på at Halvorsen i 1923 anså fiolinkonserten som trukket tilbake, men – med god grunn – ville la akkurat dette temaet leve videre i en annen sammenheng.

Bruch, Tsjaikovskij og halling

Halvorsens fiolinkonsert følger den tradisjonelle inndelingen i tre satser: en vektig førstesats i hurtig tempo, en langsom andresats og en livlig finale. Dahl, Dybsand og Engeset diskuterer gjerne verkets stilistiske og musikkhistoriske plassering nå som notene endelig er tilgjengelige.

– I 1909-1910 hadde ikke modernismen fått ordentlig feste, og kritikerne som vurderte Halvorsens fiolinkonsert hadde et estetisk ideal som var 50 år for gammelt. Sammenlignet med de nyeste fiolinkonsertene på den tiden, var Halvorsen helt i front, mener Dahl. Engeset, på sin side, mener konserten peker like mye bakover, særlig til Max Bruchs fiolinkonsert i samme toneart.

– Jeg er ikke sikker på at jeg opplever den som veldig moderne eller fremoverlent. Formen i første sats er akkurat som Bruch: Orkestergester, solokadens, orkestergester, solokadens, første tema og så kommer det et andre tema, men du får ikke noen fullstendig gjennomføringsdel, heller en dramatisk orkesterdel, etterfulgt av kadenser, som så siger ned til andre sats. Det er åpenbart at Bruch var en modell, men også Tsjaikovskij ligger i luften, og mange andre, mener Engeset.

– Samtidig er det en slags folklorisme der, og det lures noe norsk inn i kadensene, tilføyer Dybsand, og forteller at finalen er basert på hallingrytmer.

– En av kritikerne i Nederland i 1909 skrev at finalen var en «norsk springar», men han tok åpenbart feil. I alle år har jeg gått rundt og trodd at finalen var en springar, men nå når vi har notene ser vi altså at det er en halling, sier Dybsand ivrig, og legger til at mange av dem som har sett notene, har særlig stor tro nettopp på denne sistesatsen.

Detektivarbeid

Arbeidet med å fremstille en kritisk-vitenskapelig noteutgave av det gjenoppdagede verket, krever et intenst detektivarbeid med kildene. Engeset er sentral i dette arbeidet.

– De kildene vi har er ett partitur og ett orkestersett, men det finnes spor i brev etter et større bilde med mange kilder som vi vet eller tror har eksistert. Vi vet om to-tre klaveruttog og minst to partiturer som har eksistert, men vi er ikke sikre på hvilket vi har fått tak i – enten er det Halvorsens eget eller kopien han laget til Parlow.

Engeset beskriver arbeidet med kildene som utfordrende fordi de inneholder mange innskrifter, revisjoner og forandringer.

– Vi grubler over hvem som har skrevet inn hva og når. Halvorsen skrev sannsynligvis selv inn i orkesterstemmene i Kristiania, og mye tyder på at det er dette som er skrevet med rødt. Mye er mulig å finne ut gjennom detektivarbeid, og allerede nå vet vi en god del, sier Engeset.

– Selv om vi bare har to av mange kilder til dette verket, så er det sannsynligvis de mest sentrale kildene. De ble brukt på minst tre av de fire fremføringene i 1909-1910. Settet med orkesterstemmer ga oss også ny informasjon. På noen av stemmene hadde musikerne notert «Utrecht 28. februar 1910», og slik fikk vi vite at en fjerde fremføring hadde funnet sted, forteller han.

Arbeidet med utgaven er i full gang, og den skal presenteres ved IMS-konferansen i Stavanger i juni.

Stavanger 2016 og videre…

Den umiddelbare fremtiden for Halvorsens Fiolinkonsert ser langt lysere ut enn den brokete fortiden. I juni 2016 planlegges to nyfremføringer av verket med Henning Kraggerud som solist, først under Risør kammermusikkfestival og deretter i Stavanger konserthus. Hva som skjer etter det, vites ikke, og heller ikke om Halvorsens fiolinkonsert kan bli den nye Griegs a-moll.

– Det der er et sosialkonstruktivistisk spørsmål, mener Dahl. I øyeblikket er det ikke mulig å komme lenger enn å si at den har et potensiale til å bli det, men den er avhengig av den sosial-konstruktivistiske musikkverden: Blir den tatt opp av andre fiolinister? Blir den en suksess? Liker publikum den? Det er mange momenter som spiller inn. Om 15 år er det kanskje mulig å plassere den.

Engeset mener det kommer an på fiolinistene. De blir en viktig faktor i dette; både om de klarer å gi verket gode fremføringer og hvor mange som faktisk velger å fremføre den.

– Jeg tror mange norske fiolinister vil ha lyst til å spille den, og at den vil bli en viktig del av repertoaret. Hvis Parlow hadde fremført den 40 ganger… Hva hadde skjedd da? Solisten har en særlig viktig rolle i konserter der solostemmen er så dominerende som her, sier Engeset som selv planlegger en innspilling av verket i nærmeste fremtid.

– Nå er jo ikke Halvorsen Grieg, da, minner Dybsand om. Likevel har han stor tro på at nyfremføringen kan bli en suksess.

– Tsjaikovskijs og Sibelius’ fiolinkonserter slo heller ikke gjennom med en gang, så det er aldri for sent. Og i utlandet kaller de Halvorsen for en av Norges best bevarte hemmeligheter, avslutter Dybsand. Tiden vil vise hvordan Halvorsens fiolinkonsert klarer seg i møtet med et norsk og internasjonalt publikum anno 2016, men funnet i en pappeske i Toronto er allerede blitt et lite stykke norsk musikkhistorie.

TEKST  THOMAS ERMA MØLLER

THOMAS ERMA MØLLER (f. 1987) har bachelor- og mastergrad i musikkvitenskap fra Universitetet i Oslo. Han er frilans musikkskribent, fast medarbeider i KM, og arbeider med phd i musikkvitenskap ved UiO.