FJORD-IMPRESJONER
En musikalsk gave til Sandefjord!
TEKST MONA LEVIN
FOTO ANNAMARIE KOWALSKY
Toppfoto: Skampa Quartet i Sandefjord kunst- og kulturkirke
Ord som “hevnaksjon” har grunnløst vært brukt om Fjord Classics i media fordi kammermusikkfestivalen blir arrangert samtidig som den i Risør. Vel, det er gode grunner til dette sammenfallet – og da ser vi helt bort fra at den sistnevnte faktisk ble avlyst i år, før den plutselig ble pålyst igjen.
Lars Anders Tomter, grunnleggeren av og leder for Risør-festivalen gjennom nesten 30 år, befant seg nokså plutselig uten sitt verv etter fjorårets festival. En 27 år gammel gentlemen’s agreement var ikke verdt papiret den ikke var skrevet på. Det forelå aldri noen kontrakt.
Men Tomter var allerede igang med planlegging av årets Risør-festival. Følere var sendt ut til de musikerne han ønsket å ha med – det er jo ikke sånn at man kan vente til uken før. Disse henvendelsene gjaldt tidspunktet for Risør, og da Fjord Classics etter Risør-avlysningen, ble etablert på Tomters initiativ, til begeistret støtte fra direktør Truls Sanaker i Vestfoldfestspillene, passet datoene perfekt.
For Vestfold, og spesielt for Sandefjord, er Fjord Classics en gave, en ekslusiv, inkluderende og vennligsinnet gave som publikum med glede har pakket ut. Og som vi også får anledning til å pakke ut neste år, sier Tomter, som driver festivalen sammen med den storartede pianisten Kathryn Stott.
– Man lager ikke noe sånt for ett år! sier han – og lover å lette på sløret for neste års program om kort tid.
Steinway+Fazioli=sant
Pianister skrur alltid på pianokrakken. Det kan være en millimeter opp eller ned, men skrus må det for at resultatet skal bli perfekt. Det kan skyldes en pianistisk idiosynkrasi eller fobi, eller ganske enkelte at en annen pianist har brukt krakken like før, og har skrudd den i riktig høyde for seg selv.
Den eneste som aldri gjør dette er Kathryn Stott. Hennes private krakk kan ikke skrus på, bare klappes sammen til størrelsen av et frimerke, eller iallfall en litt stor konvolutt. Da veier den 4 kilo, går rett i kofferten hennes og er med overalt hvor hun spiller.
“Fazioli” står det på stolens kortside i gullbokstaver. På spørsmålet om det er helt comme il faut med en Fazioli-stol til et Steinway-flygel, svarer hun på karakteristisk usentimentalt og smilende vis at siden Fazioli er de eneste som lager skreddersydde og sammenleggbare pianokrakkker, så bruker hun dem. Hvis Steinway en dag skulle finne på noe lignende, ville hun kanskje vurdere å bytte!
Flyglene er forøvrig i de beste Steinway-hender – Thron Irbys.
Sosiale møter på kirkebakken
Kammermusikkfestival er (klassisk) musikk i alle former og fasonger – det er jo omtrent 600 års variert repertoar å ta av, fra Bach og Enescu til Schonberg og Lasse Thoresen. Men i tillegg er det en helt spesiell sosial setting.
Gjennom en oval weekend møtes et ekte interessert publikum – økende for hver dag, forresten – til konserter morgen, middag og kveld i Sandefjords to vakre og akustisk utmerkede kirker. Musikerne går også på hverandres konserter når de ikke selv er på prøve, og de fleste er tilstede under hele festivalen.
Det betyr at man kan komme i passiar med Leif Ove Andsnes, oboisten Christoph Hartmann eller andre i rekken av internasjonale berømmelser på kirkebakken. Christian Grøvlen, den siste i en lysende rad av norske klaverfenomener, haster forbi – han virker alltid som om han er i ferd med å miste flyet og løper for å ta det igjen ved gate 82. Verdens antagelig kuleste pianist, Christian Ihle Hadland, som har egen kammermusikkfestival i Stavanger i august, hverken løper eller skrur på pianokrakken. Ikke bare er han rolig selv, men han inngir andre ro også.
Mye informasjon
Foran hvert verk forteller musikerne uformelt om hva de skal spille, og det er særlig interessant når det gjelder samtidsmusikk – ikke minst når komponisten er tilstede. Pianisten Christian Grøvlen spilte to verk av Alfred Janson, med komponisten selv på første benk. Først fortalte han at i stykket Senza pedale (uten pedal) ville Janson at det mot slutten skulle legges en sandsekk på tangentene i bassen, men det blir forståelig nok ikke godtatt av Steinway. Følgelig fikk Grøvlen hjelp av en av festivalens dyktige ombladere som la hele underarmen på tastaturet .
Grøvlen fikk en fantastisk klangrikdom ut av flygelet, og på spørsmål etterpå til den svært fornøyde komponisten om han noen gang hadde hørt verket spilt så godt, svarte han at han at han aldri hadde hørt det spilt i det hele tatt. Det sier mye om samtidskomponistenes kår.
Dagen etter, da pianisten spilte Lasse Thoresens Invocation of Crystal Waters, var flere i publikum på gråten. “Hvordan gjør han det” ble det hvisket bakover i kirken. Verket, som skildrer rennende vann, slutter med en rekke nesten uhørlige toner i diskanten – dråper som faller mot mere vann, stein eller glass, kanskje. De traff i allfall det åndeløst lyttende publikum rett i hjertet.
Noen ord om Seims skjegg
Ved After Classics i Draaben Bar er det mingling mellom publikum og musikere. Jazzmusikeren Trygve Seim dukket opp første kveld, og han er veldig synlig med sin karakteristiske knebelsbart og sitt vismannsskjegg – det rekker langt ned på brystet. Han kom bort for å hilse på og fristelsen ble for stor: Fikk jeg lov å ta på det? Antagelig er jeg den 834 damen som har spurt om det samme. Skjegget er forbløffende mykt å ta på – mykt og sterkt på samme tid.
Det var i siste liten for meg, for nå skal det bort, sa Seim. Han har hatt planer om det en god stund, egentlig skulle det falle for saksen som et TV-stunt, men det ble ikke noe av. Neste gang jeg ser Trygve Seim på gaten, går jeg antagelig rett forbi. Han er herved advart: Det er ikke noe personlig.
