FREMTIDEN ER UHØRT!
Vi befinner oss nesten halvveis i Norsk Komponistforenings 100-årsfeiring. Jubileet foregår hele året, over hele landet, med konserter satt i gang av lokale krefter og store institusjoner.
AV: HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO: OSLO BYMUSEUM
Norsk Komponistforenings styre i 1967: Fra venstre: Øistein Sommerfeldt, Knut Nystedt, Klaus Egge (formann), Erling Kjellsby, Johan Kvandal og Johannes M. Rivertz
Komponister fins, og har eksistert, over hele landet, hele tiden. Første jubileumskonsert fant sted i Oslo-Filharmonien 3. januar med urfremføring av Henning Sommerros Fiolinkonsert. Foreløpig siste dato er satt til 8. desember, når Erlend Skomsvoll lar seg inspirere av Maj og Gunnar Sønstevolds musikk til hørespillet Dickie Dick Dickens i Nasjonalbiblioteket. Maj Sønstevold ville også fylt 100 år i år og hedres med utstilling samme sted. Tre festivaler har fokus på jubileet: Festspillene i Bergen, nyMusikks Only Connect og Ultima. Jubileumskalenderen oppdateres forløpende og er tilgjengelig her.
Norge var en ung nasjon i 1917 og i ferd med å bygge sine kulturinstitusjoner. Nationalgalleriet, Nationaltheatret og Den Nationale Scene var der fra 1800-tallet, men musikklivet hang etter. Filharmonisk Selskaps Orkester (i dag Oslo-Filharmonien) var ennå ikke opprettet. Musikselskabet «Harmoniens» Orkester hadde eksistert siden 1765, men var ikke et symfoniorkester i europeisk forsand.
Arven etter Edvard Grieg, som døde ti år tidligere, var ivaretatt av Christian Sinding, Eyvind Alnæs, Gerhard Schjelderup og andre, men noen lukrativ business var det å komponere ikke. Bernkonvensjonen av 1886 skulle sikre vern av litterære og kunstneriske verk, og Norge hadde fulgt den opp ved å vedta Lov om Forfatterrett og Kunstnerrett 4. juli 1893. Denne ble revidert i 1910.
Komponister uten rettigheter
5. mars 1916 skrev komponisten Signe Lund en artikkel i Aftenposten med tittelen Vore komponisters kaar: «Til en begyndelse vil jeg gjøre mine læsere et par spørgsmål: Hvem er det egentlig, man kan takke for al den musik, som man hører? Er ikke det først og fremst komponisten, som skrev musiken?» Hun tegner et trist bilde av pengestrømmen for fremførelser anno 1916: den gikk til musikerne og, hvis musikken var utgitt, til forleggeren, som hadde snudd lovendringen i 1910 til egen fordel, ved å trykke kontrakter der komponistene frasa seg alle rettigheter og ikke fikk en krone!
Artikkelen førte til et ekstraordinært møte i Det Norske Tonekunstnersamfund. Dette var blitt opprettet i 1912 for både musikere og komponister, men var «ikke egnet til å ivareta komponistenes særlige livsinteresser», som Klaus Egge uttrykte det i jubileumsboken i 1942. Etter å ha vurdert en nordisk forening, besluttet man å opprette en norsk. I protokollen etter første generalforsamling, 24. oktober 1917, står det:
En generalforsamling avholdtes hos Brødrene Hals 24. oktober 1917. Foreningens lov, som var forberedt av en komité bestående av herrerne Eyvind Alnæs, Nils Larsen, Per Reidarson og Gerhard Schjelderup, vedtoges enstemmig. Man besluttede snarest mulig at indkreve avgifter av medlemmernes verker ved alle offentlige opførelser og indtil videre at gi avkald på alle indtægter til fordel for foreningen. … Paa bestyrelsesmøte blev Schjelderup valgt til formand, Alnæs til viceformand og Monrad Johansen til kasserer. Fru Lærum-Liebich paatok sig foreløpig at kontrollere offentlige opførelser i Kristiania og indkræve avgift av de tantiemepliktige verker.
Gradvis bedring
Om komponistenes rettigheter var dårlig ivaretatt, sto det bedre til med fremførelsene. Nordiske Musikkdager hadde eksistert siden 1888, og er en av verdens eldste festivaler. I hjemmene sto Nils Larsens klaverstykker på pianoet, Eyvind Alnæs’ romanser var allemannseie og korene sang norsk repertoar. Men å betale for fremføring var noe annet. Komponisten hadde da fått sitt når noten ble kjøpt? Inga Lærum-Liebichs innkreving ble mildt sagt utfordrende. Resultatet av første innkreving, konsertsesongen 1919-20, var kr. 67; kun én konsertarrangør gikk med på å betale. Men etter hvert førte forhandlingene frem med det nyopprettede Filharmonisk Selskab, teatrene i Kristiania, Trondhjem, Bergen og Stavanger, samt kinematografer og restauranter. Ved å opprette TONO i 1928, fikk foreningen, sammen med NOPA og musikkforleggerne, et organ til å følge opp rettighetene. I 2015 hadde TONO nærmere 28.000 medlemmer og en omsetning på over 575 millioner kroner. Altså en kommersiell suksesshistorie som norsk musikkliv kan være stolt av.
Det stopper ikke der. Komponistforeningens medlemmer har satt spor etter seg også ved en institusjonsbygging som har gjort Norge til en kulturnasjon. Noe har de selv initiert, annet har de medvirket aktivt til på andre måter. Vi nevner blant andre TONO, Kopinor, Norwaco, Bibliotekvederlagsordningen, nyMusikk med lokalavdelinger i hele landet, Oslo Konserthus, Norges musikkhøgskole og komposisjonsstudiet der, Ultimafestivalen, NOTAM, MIC Norsk Musikkinformasjon samt ensembler som Oslo Sinfonietta, Cikada, BIT20, Ensemble NeoN og Aksiom med flere.
Kvinners innsats
En ting man kan merke seg, er kvinnelige komponisters innsats i 1917: Signe Lund satte prosessen i gang, Pauline Hall var aktivt til stede og skulle bli en særdeles viktig ressurs i norsk musikkliv, mens Inga Lærum-Liebich åpenbart var en lite fryktsom dame. Selv om flere kvinner har spilt en vesentlig rolle både i foreningens historie og i norsk musikkliv, ser man i dag nytten av å ha en egen likestillingsagenda, som er en del av foreningens rekrutteringspolitikk.
Utover bøker som er skrevet til 25-, 50- og 75-årsjubileene – samt boken Fremtiden er uhørt! som lanseres 3. juni under Festspillene i Bergen – er ikke historien til Norsk Komponistforening skrevet ennå. Mye er dekket andre steder fordi komponisthistorie i stor grad er synonymt med musikkhistorie. Men den kommer nok. I mellomtiden kan man orientere og forlyste seg i foreningens historiske NRK-klipp.
