FRIHET TIL Å LEKE
Eldbjørg Hemsing synes å sprenge karrieretaket hver gang hun løfter fiolinen til haken. Nå med Hjalmar Borgstrøms fiolinkonsert.
TEKST MONA LEVIN
FOTO: Bilder av Eldbjørg Hemsing er tatt av Nicolaj Lund, om ikke annet er oppgitt.
Fiolinkonserten har vært spilt bare to ganger i Norge på 50 år, forteller hun, så det var gode historiske grunner til å velge den. Først og fremst fordi Borgstrøm skrev god musikk, men han gikk av moten og falt nok mellom hele møblementet for 100 år siden. Selv ble hun klar over konserten fordi Terje Boye Hansen i 2014 kom til henne med en stor bunke Borgstrøm-noter. Bunken lå nå der, til hun en dag begynte å bla i den, og til sin overraskelse fant en ukjent, norsk fiolinkonsert i G-dur.
Frem fra glemselen
– Konserten har flotte melodier og er krevende å spille, men den er i den tyske tradisjonen som ikke ble videreført i Norge etter 1905. Han skrev den i 1914, året første verdenskrig brøt ut. Alle de norske komponistene, fra Ole Bulls tid, studerte i Tyskland, men i sammenheng med nasjonalromantikken og nasjonsbyggingen kom spesielt Grieg til å utvikle et eget norsk tonespråk. Borgstrøm holdt seg til den klassiske tradisjonen, ble oppfattet som gammeldags, og gikk i glemmeboken. Etter 1945 var heller ikke tysk-orientert musikk særlig populært her.
– Nå er tiden inne, egentlig på overtid, til å innse at musikken hans har kvaliteter som bør frem i lyset, sier Eldbjørg Hemsing, som også fant ut at konserten bare hadde vært spilt to ganger i løpet av de siste 50 årene. Arbeidet med den over 100 år gamle konserten ligger ikke langt fra en uroppførelse. (Jonas Båtstrand spilte den inn i 2010.)
Residensmusiker og CD-innspillinger
Og nå er den kritikerroste BIS-innspillingen hennes med Wien Symphoniker under Olaris Elts lansert internasjonalt. Det skjedde i Tromsø og Bodø i forrige uke med NOSO – Nordnorsk Opera- og Symfoniorkester – Arctic Symphony i utlandet, et fantasipirrende og eksotisk navn! Dirigent var Eivind Gullberg Jensen. Eldbjørg er årets residensmusiker i Bodøs konserthus Stormen. På forhånd var det Hemsingfestival i hjembygda Aurdal.
– Jeg falt for Stormen i Bodø ved første møte. Én tone, og jeg merket det! Tonen bare breide seg utover og jeg koste meg med klangen!
Med seg nordover hadde hun ikke bare fiolinen og notene, men tre tyske TV-team og 10 musikkjournalister fra Tyskland.
Spotifylenke til 1. sats av Borgstrøms Fiolinkonsert i G-dur.
Tett program
På forhånd mellomlandet hun (blant annet!) i Drammen, der hun åpnet Halvorsen-festivalen med Mendelssohns fiolinkonsert. Morgenen etter fløy hun til Berlin i forbindelse med plateslippet 12. mars (Sjostakovitsj/Borgstrøm) i det celebre Dussmann og en konsert i Orania dagen etter. Og derfra til Stettin, for å spille Szymanowskis Fiolinkonsert nr. 2 for første gang – en gigantisk, romantisk konsert, med den norske dirigenten Rune Bergmann.
Foran seg har hun da Beijing og Shanghai for å spille Tan Dun, en lang konsertrekke i Tyskland med Brahms’ dobbeltkonsert og trippelkonsert, med Benedict Klöckler (cello) og Anna Fedorova (pianist) som medsolister, en konsert i Oslo og flere i Abu Dhabi. Pluss pluss!
Hemsings siste konsert som Stormen-profil, er også en godbit. 3. desember skal hun for første gang spille sammen med den verdensberømte pianisten Simon Trpcheski. Hun får også en spesiell rolle under årets Nordland Musikkfestuke, som en av solistene på Sommernachspiel 11. august i Breivika. Den første profilkonserten var ved en operagalla tidligere i år.
Uroppfører Tan Dun på Ultima
På Ultima i september uroppfører Hemsing Tan Duns tredje fiolinkonsert, og hun skal også spille inn alle tre på plate for BIS. Tan Dun vant for øvrig Oscar for musikken til filmen Crouching Tiger, Hidden Dragon.
– Vi møttes under Expo 2010 i Shanghai, der Trondheim Symfoniorkester og jeg uroppførte The Love Concerto. Vi fikk god musikalsk kjemi og energi sammen, og samarbeidet har fortsatt. I juni i fjor uroppførte jeg den andre fiolinkonserten hans, The Fire Ritual, og en trio med orkester i Beijing, og den første, Hero-konserten, spilte jeg på hans invitasjon både i Nederland og i Leipzig.
– Konserten i Beijing foregikk i det fantastiske, ovale «Egget» – National Centre for Performing Arts – og det kinesiske nasjonalinstrumentet erhu hadde en fremtredende plass i verket. Dun henter det musikalske grunnlaget fra sin egen kultur. Det er mye ideologi hans musikk, mange impulser for eksempel fra Silkeveien, men tonespråket er romantisk og melodisk, selv om han er en moderne komponist. Orkesteret var på 150 musikere, og fem dager før premieren sa han at «det trengs flere kadenser i konserten». Det ble litt råkjør til slutt, men også utrolig spennende, og jeg gleder meg til mer samarbeid med Tan Dun. Hans visjon er ikke å introdusere verden for Kina, men å introdusere Kina for verden, sier hun.
I september kommer også hennes innspilling av Dvoráks fiolinkonsert og Josef Suks Fantasi og Kjærlighetssang med Antwerpen Symfoniorkester under Alan Buribajev. Hun har spilt Lasse Thoresen med Mariinskij-teatrets orkester, i Sibir og Tsjekkia, og hardingfele i Berlin.
Valgets kval
Da BIS tilbød Elbjørg en kontrakt på fire innspillinger med selvvalgt repertoar, var det naturlig for henne – og en overraskelse for alle andre – at Borgstrøms fiolinkonsert i G-dur var den hun valgte å sette sammen med Sjostakovitsj’ svære fiolinkonsert.
– Det er ikke bare bare å programmere, selv om man har fritt valg og en lærer i Berlin, Boris Kuschnir, som studerte med Ojstrakh! Men det ble altså den mørke og bitre Sjostakovitsj, og den lyse, lyriske og nordiske Borgstrøm, Slik fikk jeg også vist flere sider av meg selv, men jeg føler også en god forpliktelse i å spille norsk musikk, som Nordheim og Thoresen, sier Eldbjørg Hemsing.
– Jeg liker variasjon, men heller til det melodiske. Borgstrøms fiolinkonsert har en romantisk klangfarge og lange linjer som det går an «å gjøre noe med». Musikken jeg spiller må ha en forbindelse til meg og instrumentet mitt – en Guagdanini fra 1754, som jeg har fått låne gjennom Dextra Musica.
Øver i en «hellig boble»
Eldbjørg Hemsing liker å øve, det har hun alltid gjort. Når hun øver er hun i sin egen «hellige boble», der det bare er plass for henne og fela. Men hun er forbi alle tekniske utfordringer – teknikk er ikke et mål for henne lenger, men et virkemiddel som gir frihet til å leke – og da handler det om å holde seg på sitt eget høye nivå og å utvikle nytt repertoar.
– Restitusjon er ekstremt viktig. Av og til må jeg ta fri, av og til må jeg si nei. Fem dager på fjellet uten dusj, og jeg er klar for alt! Da har jeg fått tilbake overskuddet, jeg kjenner strengene under fingrene, leker med kontrapunktet!
Eldbjørg bor i Berlin, midt i verdens internasjonale, musikalske smørøye – en «kulturell jackpot» der man kan bo godt og stille, og der hennes nærmeste nabo er en pensjonert nevrolog som kommer på alle konsertene hennes.
Aldri Mozart i rødt!
Uunngåelig legger man som publikummer merke til hvordan solister ser ut og hva de har på seg, enten de er menn eller kvinner. Både Eldbjørg og søsteren Ragnhild utmerker seg med vakre podiekjoler. Har hun opplevd press om utringning eller vekt noen gang?
– Aldri, Selv har jeg aldri opplevd sånt press, men jeg like å trives i mine egne podieklær. Jeg liker å støtte og å samarbeide med enkelte norske designere, de som kan gi utseendet en liten piff. I deler av repertoaret er jeg også veldig forsiktig med farger. For eksempel ville jeg aldri spille Mozart i rødt. Kanskje grønt?
