FRIKAREN SJØL!
Lausdanseren Hallgrim Hansegård har allerede satt ganske dype spor etter seg. Bare å se ham bevege seg på gaten: han går ikke, han har støtdempere i knærne som kontrollerer den kraftige spensten I bena hans. Det ligger mye trening bak. Kraften og energien vises ikke bare i kroppen, men også i ansiktet når han snakker.
Hansegård er ikke vanskelig å få i tale. Med sin markante, vakre Valdresdialekt byr han på seg selv, på sitt forhold til dans, til bevegelser og mennesker.
Han er kommet i en alder hvor han skimter at tiden som utøvende danser ubønnhørlig nærmer seg slutten – og noe nytt. Men han skal strekke strikken så langt det lar seg gjøre. Han er født på Rogne i Øystre Slidre i 1980, og fikk felespillet og dansen inn nærmest med morsmelken. Som tidlig medlem i Øystre Slidre spel- og dansarlag kom han i kontakt med både fela og dansen. Her var de to grenene nesten likeverdige, med tradisjon for at felespillet hadde en litt høyere status. Historisk sett, fra 1800-tallet, både spilte og danset disse medlemmene.
De var en bråkete gjeng som neppe kunne anklages for å være de store pedagogene. Det var bare å lytte og forsøke å henge seg på. Den som ikke hadde absolutt gehør, fikk i et hvert fall trimmet det gehøret de hadde, til gangs. For Hallgrims del startet det med fele, og allerede før han fylte ti år spilte han til dans i danselokalene. Hva barneombudet ville ha sagt om dette i dag, er vel litt usikkert, men den gangen var det den naturligsteting i verden.
Det ble mye farting. Turistene kom til høyfjellshotellene, og det ble arrangert, i deres øyne, eksotiske kvelder med mat, dans og felespill. Her var alle generasjonene med, så han ble pushet opp på scenen i tidlig alder, kanskje altfor tidlig, da han i ærlighetens navn kanskje ikke hadde så mye å vise frem. Men det skal også sies at hvis en fulgte godt med, lærte han noe hele tiden og var i stadig utvikling.
HOBBYEN BLE LEVEVEI
Mentorene i hardingfelespillet var enormt strenge. Det skulle sitte korrekt før noen fikk gjøre sine egne tvister på musikken. Mentorene innen dansen var ikke like rigide. De lot de unge prøve ut sine egne ting, raskere og lettere. Kanskje hadde det sin bakgrunn i at ungdommene på gårdene gjerne brukte det som var for hånden til å trene seg opp i lausdansen. Det kunne være en rive eller annet gårdsutstyr som ble brukt som partner, og mange dyreinspirerte bevegelser skaffet den enkelte sitt eget repertoar.
Det var kanskje inspirasjonen til forestillingen Gotogutta, Valdresdialekt for Backstreet Boys – et samtidsdansverk, med folkedans som danseteknikk som handler om den fysiske kontakten mellom gutter, og gruppedynamikken i guttegjenger.
– I folkedansen finnes det jo ikke et eget fastlagt treningsopplegg, så dette var måten å trene opp kroppen på. Noen valgte å utfordre kraften, andre spensten. Andre igjen fokuserte på fleksibilitet, balanse eller koordinasjon, men til syvende og sist må det være en kombinasjon av alt for at det skal bli en helhet i bevegelsene, sier Hallgrim Hansegård, som aldri tenkte at dansingen kunne være noe annet enn en hobby og noen lettjente i helgeinntekter.
«DET ORDNER SEG»
Han drømte om å bli animatør, og gjennomførte fem års utdannelse. Først førte det ham til Kabelvåg hvor han tilbragte to år ved Nordland Kunst- og filmfagskole, før turen gikk til Italia og Akademiet for Digital Kunst i Firenze.
– Italienskkunnskapene mine var lik null og jeg hadde ikke skaffet meg noen form for studiefinansiering. Men som jeg gjerne sier: «Det ordner seg!»
Hansegård skapte flere animasjons- og dokumentarfilmer som han har blitt prisbelønt for, og et bestillingsverk til Veneziabiennalen i 2003 gjorde ham kjent som kunstner i den sjangeren. Han fikk også tredjepris på Superdok i 2005.
– Denne utdannelsen og kunnskapen har jeg brukt i flere av mine egne danseproduksjoner, og det oppstår noe utfordrende i møtet mellom samtidskunsten og folkedansbakgrunnen min. Men det ble dansen som tok meg! I motsetning til animatørprofesjonen, hvor jeg har papirer på min kunnskap, har jeg innen dansen bare gått i lære hos gamle mestre som Knut Steinsrud og på workshops hos koreografer rundt om i verden.
Men det bekymrer ham lite. Frikar betyr for øvrig en danser med fritt sinn. Som koreograf har danseren også mottatt priser, som for beste koreografi i Eurovisjonsfinalen (MGP) i 2009, da Alexander Rybak vant med Fairy Tale. Den medvirkningen fikk mange nordmenn til å se med andre øyne på folkedansen, og den åpnet opp mange dører for kompaniet hans i utlandet. Høyest setter han Sølvprisen i Prix Italia for dansefilmen 8 møter, selv om gullet gikk til Matthew Bourne.
Etter flere år, da det meste av tiden gikk med til koreografi og administrasjon, og mindre tid til å være utøvende, har Hallgrim Hansegård i de siste årene fokusert mer på dansen og på kroppens spenst og fleksibilitet. Han må på alle måter unngå katastrofale skader. At han besitter de fremste egenskapene innen lausdansen er nok hans mange Norgesmesterskap i halling det beste beviset på. Han tok førsteplassen i 2011, 2012 og 2013. I 2015 var han igjen på topp, og fikk da med seg Kongepokalen – den blir bare satt opp for den klassen hvert åttende år.
Dansekompaniet Frikar opprettet Hansegård i 2006, kjøpte den nedlagte Aurdal skole og bygde den om til black box og residenssenter. Aurdal er også fiolinisten Ragnhild Hemsings hjembygd. Hun er Hallgrim Hansegårds partner i livet, og den gamle Sorenskrivergården i bygda er blitt deres felles hjem. i. To sterke uavhengige kunstnere under samme tak.
RESPEKT!
Han har opprettet et akademi, der den private kulturskolen FRIKARninja er ett av flere tilbud, på lik linje med Toppidrett FRIKAR og undervisning for NTNU og NIH. Det undervises i halling, akrobatikk, yoga på norsk, og moderne dans. Akademiet overtok også gymsalen på skolen i Aurdal som ble nedlagt I 2012. Dermed har de et flott prøvelokale, og plass til å ha kunstnere boende hos seg i produksjonsfasen på nye prosjekter.
Hansegård har klart å ta lausdansen sin opp på scenen og fått mye respekt for det. Det er ganske eksepsjonelt, siden miljøet vanligvis er temmelig konservativt. Han blander inn andre former for dansestiler og bevegelsesuttrykk, som breakdans, kampsport og moderne dans. Han er nysgjerrig og søkende, og finner forbausende mange paralleller i de forskjellige uttrykkene han har dykket ned i. Det kan dreie seg om hvordan bevegelser best angripes eller utføres for å få ut den mest rasjonelle fysiske kraften ved bruk av minst mulig energi.
– Forbausende nok er de eldste i miljøet mest nysgjerrige på hva jeg driver med. Etter forestillingen Leakhit (å være tilstede) i Ålesund, kom det en eldre mann fra Valdres bak scenen, og sa at jo, han kunne se kvaliteten fra den gamle dansen, selv om koreografien tok dansen inn i en helt ny retning. Han applauderte resultatet, forteller Hansegård.
Leakhit er et samarbeid med joikeren og musikeren Torgeir Vassvik, et møte mellom folkedans og joik. Dette er typisk Hansegård. Hver gang han starter opp et prosjekt, er det med et ønske om å lære noe nytt. Det førte ham til de kinesiske Wudangfjellene, hvor han skapte en forestilling sammen med Kung Fu-munker.
– Vi hadde ikke noe felles språk, bare bevegelsene å kommunisere gjennom. I løpet av de fire månedene jeg var der, fikk jeg langsomt bygget opp respekt for meg og mitt. Munkenes eget bevegelsesspråk er formet gjennom hundrevis av år og strukturerte tradisjoner, og de hadde et eget introvert uttrykk. Det satt langt inne for dem å endre deres fastlagte uttrykk, bli med på en eksperimentell reise, ta imot det jeg kom med, og tillate en sammensmelting av begge formene.
Resultatet av samarbeidet, under tittelen 8, hadde premiere under Festspillene i Bergen i 2012. Grieghallen var utsolgt og forestillingen ble vist på storskjerm i foajeen for dem som ikke fikk billett. Hele turneen ble utsolgt: 10.000 tilskuere på 13 forestillinger.
VEGGDANS
Om det er asylsøkere i Lofoten eller kinesiske munker, samer i Kautokeino eller fjellbjørka utenfor stueveggen som er hans partnere, så tar han utfordringen i å utnytte ressursene på stedet. Han tilbyr for eksempel et program med Veggdans, gjerne til spektakulære åpninger av blant annet kjøpesentre med store veggflater, og gruppen hans gjør også forestillinger i fossejuv og andre fascinerende steder.
Da skal vi aldeles ikke glemme samarbeidet med konen, den verdenskjente fiolinisten Ragnhild Hemsing. Sammen har de tatt tak i samtidskomponisten Lasse Thoresens musikalske verden, og har skapt et uvanlig kunstprosjekt med norsk særpreg, med YR som signalverk.
Spennvidden er stor og det mangler ikke på fantasi og nysgjerrighet I Hallgrim Hansegårds prosjekter. Dem kommer det helt sikkert flere av. Han er en meget spesiell blomst I den norske kulturfloraen – en sjelden høyfjellsblomst.
Tekst: Fredrik Rütter, tidligere ballettdanser, nå teaterkritiker, dansekritiker i Aftenposten og VG, samt norsk korrespondent for Dance International Canada.
Foto: Cathrine Dokken, Pål Laukli, Magnus Skrede, Terje Heiestad
