HOLLENDER PÅ SIKKER GRUNN
Bergen Nasjonale Opera har hatt premiere på Richard Wagners Den flyvende hollender, og resultatet er Gesamtkunstwerk av beste merke.
DEN FLYVENDE HOLLENDER av Richard Wagner
Ny produksjon fra Bergen Nasjonale Opera, presenteres i samarbeid med Bergen Filharmoniske Orkester
Eun Sun Kim / Musikalsk ledelse
John Ramster / Regi
Bridget Kimas / Design
Jean Kalman / Lysdesign
Elisabeth Teige / Senta
Iain Paterson / Hollenderen
Eric Halfvarson / Daland
Tuija Knihtilä / Mary
Bror Magnus Tødenes / Styrmannen
Sergey Skorokhodov / Eric
Bergen Filharmoniske Orkester
Edvard Grieg Kor med gjester
Håkon Matti Skrede / Kormester
TEKS ØYVIND AASE
FOTO MONIKA KOLSTAD/BNO om ikke annet er opplyst.
Toppfoto: Iain Paterson som Hollenderen
At BNOs premiere 10. mars på Wagners opera kom tett på kvinnedagen to dager tidligere, får være noe av et sammentreff. I operaen, uroppført i Dresden for 175 år siden, har nemlig Senta, den kvinnelige hovedfiguren, en særegen betydning for dramaets fremdrift. Senta er blant Wagners mest helstøpte kvinneskikkelser, og har fascinert alt fra filosofer til regissører.
Senta forarget Friedrich Nietzsche, som i Tilfellet Wagner (1888) tolket hennes forløsningskraft som en trussel mot den mannlige friheten. Den forløsning gjennom kjærlighet som Wagners verk munner ut i, uttrykte for den tyske filosofen mannens kapitulasjon overfor den kvinnelige sfæren. Når nye oppsetninger av Den flyvende hollender presenteres i våre dager, er det gjerne fremstillingen av Sentas utstråling som fanger interessen.
Senta som hovedperson
I sin oppsetning i Bayreuth (1978-85) tildelte regissøren Harry Kupfer like godt Senta hovedrollen i operaen. Det samme gjorde Jonathan Kent da English National Opera satte opp verket i 2012. Begge produksjonene utforsket forholdet mellom virkelighet og illusjon i Sentas sinn. I BNOs oppsetning av året gir regissøren John Ramster et spennende bidrag til denne måten å vinkle operaens budskap på. Hva er et ekte liv, hvordan bør det best leves og hvilken plass har kjærligheten i våre liv?
Historien om Hollenderen bygger på et sagn. En hollandsk skipper ble dømt til å streife rundt på havet etter å ha spottet den kristne tro. Hos Wagner finnes det håp for den fortapte. Hvert syvende år blir skipet hans kastet på land, og om han møter en kvinne som lover ham troskap til døden kan han bli forløst. Hollenderens lengsel søker innover mot en trygg havn, og har sitt motstykke i Sentas lengsel utover mot det ukjente. I dette spenningsfeltet møtes og forenes de to.
Den ukjente i Hollenderens skikkelse har i lang tid øvet en magisk tiltrekning på Sentas sinn. Hollenderens trollbindende effekt forsterkes ved at Ramster, som regissører før ham, legger den visuelle skildringen av Sentas sinnstilstand til selve ouvertyren. I Wagners libretto, åpningen av annen akt, hentydes det til et bestemt bilde i rommet. Senta sitter rolig mens hun henført, drømmende, betrakter bildet.
Kunstartene forenes
I samspill med designeren Bridget Kimak og lysdesigneren Jean Kalman har Ramster hatt den lykkelige idé å tilføre Senta mer vitalitet i scenen. Å gjøre henne til kunstelev, som med energiske penselstrøk former Hollenderen etter sitt indre bilde, får godt frem hennes besettelse. Like vellykket er Kalmans utnyttelse av bildets potensial i den dramatiske utviklingen. Hollenderen var Wagners første modne forsøk på å realisere sine vyer om musikkdramaet, hvor kunstartene forenes. Kalmans nesten umerkelige fargesetting av Hollenderens bleke kontrafei etter hvert som dramaet intensiveres, spinner rundt denne filosofien.
Det er Gesamtkunstwerk av beste merke, hvor en måteholden anvendelse av de ikke-musikalske virkningsmidlene gir liv til historien. Ramster/Kimak har ikke villet aktualisere stoffet unødig. Skipet og de oppstilte klippeveggene, inspirert av Richard Serras skulpturer, skaper luftighet i scenerommet. Referansene til et norsk kystlandskap er akkurat passe til stede til å få frem den mytiske atmosfæren.
Hollender fri for forbilder
For å bevare den opprinnelige tonen i en ungdomsopera Wagner reviderte, har Ramster og dirigenten, Eun Sun Kim, valgt å presentere Hollenderen i originaltapning. Vi får et gjenmøte med den fremadstormende unge Wagner, den djerve nyskaperen av operaformen. De nøkterne regigrepene bidrar også til å gi forestillingen et friskt preg. Det er ikke nødvendigvis de mest feterte Wagner-regissørene som kan gi mesteren fra Bayreuth fornyet aktualitet. John Ramster har knapt tatt i Wagner før, og det har nok vært et aktivum. I likhet med Senta, som maler sin Hollender uten å skjele til noe ferdig portrett, har han tydeligvis valgt å skape en Hollender fri for forbilder.
Det er derimot ingen ulempe at sangerne kan sin Wagner. Iain Paterson som Hollenderen, Eric Halfvarson som Daland, Sergej Skorokhodov som Erik, Bror Magnus Tødenes som Styrmannen og Tuija Knihtilä som Mary bidrar alle som én til å gjøre dette til en Wagner-satsing BNO kan rose seg av. Solistene får god drahjelp av Edvard Grieg Kor med gjester, fortreffelig instruert av Håkon Matti Skrede. BFO under ledelse av Eun Sun Kim spiller med glød etter pausen, men kan gjerne sette inn støtet tidligere.
Stemmeprakt fra Elisabeth Teige
Også i denne nyproduksjonen er det imidlertid Senta som har hovedrollen. Det skyldes vel så mye Elisabeth Teiges stemmeprakt som selve regien. Den unge sopranen fra Ålesund har gjort rollen som Senta en rekke ganger tidligere, senest ved Deutsche Oper Berlin i 2017. Nå har rollen modnet ytterligere, og i Grieghallen gestalter hun Sentas sjelekval med en klarhet, kraft og varme i stemmen som får hennes ultimate offer og overgivelse til å virke troverdig.
Ingen dårlig prestasjon bare det
