HVA BETYR BREXIT FOR KULTUREN?

Jo mer tid som går etter folkeavstemmingen om brexit, jo mindre vet vi om det endelige resultatet, det være seg i vår livstid eller den neste. alt vi kan være sikre på er at spådommer ikke er verdt papiret de er trykket på, og hva angår de utøvende kunstarter, betyr «mindre» definitivt mindre i hele operasjonsområdet

Den første bekymringen gjelder orkesterturneer og operautveksling mellom Storbritannia og resten av Europa. For å ta et enkelt eksempel: En estisk diva som innkalles på kort varsel fra Torino for å hoppe inn for en Desdemona i Covent Garden, vil aldri komme seg tidsnok på scenen hvis hun må skaffe seg en britisk arbeidstillatelse og komme gjennom de endeløse «alle andre»-køene på umenneskelige Heathrow. Operasjefer har brukt sommeren på å utarbeide alternative scenarier. Ikke én betydningsfull person innen britisk kunstliv, ikke en eneste, trodde at Brexit ville være et gode. Skal vi dømme etter meldinger fra tusener av profesjonelle musikere på mine sosiale plattformer, er utsikten fra grasrota enda mer trøstesløs. Jeg lovet å ikke komme med spådommer, så la oss vente og se. Uomtvistelig er imidlertid at for høstens billettkontorer, er alt endret. Horisontene er krympet. Forventningene er mindre, ambisjonene er nedskalert. Tilbaketrekningslinjer tegnes opp. Akkurat det er slett ikke et onde. Mer enn tyve år med ubønnhørlig stigende standard og pris på offentlige fremførelser, det være seg sport eller kunst, har ført til stigende harme over at en helt vesentlig verdi er i ferd med å gå tapt. Den mandagenda Arsene Wenger stilte med et 16- manns Arsenal-lag som ikke rommet en eneste engelsk, skotsk, walisisk eller irsk spiller i en rød skjorte, var samme kveld – 14. februar 2005 – som musikken døde. Wenger krevde oppreisning da hans brokete forsamling vant 5–1 over Crystal Palace, men noe ble knust den kvelden. Forbindelsen mellom spillere og publikum, antagelsen om at profesjonelle fotballspillere i det store og hele var lokale gutter med en vri i tærne, ble sprengt med grenseløse tropper av blodfattig karakter.

INGEN BRITISKE SJEFER?
Som i sporten, så i kunsten. Sjelen ble ofret i jakten på det disig ekstraordinære. Av ubegripelige grunner ble toppstillingene i britisk kunst besatt med folk utenfra. To australiere ble hyret inn for å lede det nye Millennium Centre i Wales, og en tredje til å lede Edinburgh Festival, ingen av dem utmerket seg. Hele rollelister i English National Opera – the English, National Opera – ble fylt opp av en amerikansk «konsulent », en ekspert ved navn Matthew Epstein, med en forkjærlighet for amerikanske strebere og noen få fra de baltiske landene; de var billige og enkelte ganger gode. ENO, opprettet som en planteskole for engelsk talent, ble en X-Faktor for alle og enhver. Direktøren for the Royal Opera, Covent Garden, er dansken Kasper Holten som har gjort mye godt og modig i løpet av sine seks år, uten å oppnå noen tillit fra det en gang så lidenskapelige publikummet eller fra et evig nervøst styre. Noen av regissørene han hentet inn var åpenbaringer, andre ble heist ut fra Eurotrashskolens Regietheater, som i de senere år har latterliggjort Bayreuths publikum. Holtens avgang neste år setter ROH i et dilemma som deles av resten av landet: Hvor pokker går vi nå? Jeg lurer på hvorfor ingen blunket en gang da en åpen rekrutteringsprosess resulterte i en ny direktør for British Museum, Hartwig Fischer, en tysk kunsthistoriker, akkurat som direktøren for Victoria and Albert Museum, Martin Roth, som var Hartwigs forgjenger i Dresden. Begge er særdeles dyktige kuratorer. Men rollen disse institusjonene har, er først og fremst å speile den britiske nasjonen for seg selv, og dernest overfor verden. Den oppgaven gikk tapt et eller annet sted på veien mellom styrerommet, de administrerende hodejegerne og EU-direktivene om like muligheter og fri fl yt av arbeidskraft.

IDENTITETSFORVITRING
Brexit sørger for en anledning til å reflektere rundt disse identitetsforvitringene, og å kreve en korrigering. Uten å flørte med fremmedfrykt eller proteksjonisme, er det verdt å minnes den store Maynard Keynes’ etterkrigsrop mot Hollywood og for intern selvforsyning – «Let every part of Merrie England make merry in its own way!» – et slagord som fikk britisk kunst ut av sin idylliske blund. Brexit-æraen er tiden for å kreve at operahus trener fl ere britiskfødte sangere, i stedet for å sende dem ut for å lære faget i Tysklands rundt 80 operahus. Behovet er på overtid når det gjelder å dyrke frem en generasjon av administratorer som er unge, talentfulle og rotfestet i sin innfødte kultur, fremfor å leve av en oppblåst telefonliste med internasjonale forbindelser. Man kan argumentere med å legge vekt på våre ulikheter. Tyskland og Frankrike sørger for at høye bevilgningsnivåer til kunstlivet er en udiskutabel borgerrett. I Storbritannia må den retten, formulert av Keynes for 70 år siden, rettferdiggjøres på nytt ved hvert regjeringsskifte – og det blir ikke lett med Theresa May som summarisk avskjediget de to ledende kunst-forkjemperne i det forrige kabinettet, George Osborne og Michael Gove. Uansett, kunsten i Storbritannia får kjørt seg gjennom kamp. Det er vårt naturlige levesett. Vi må revurdere den furtne avhengighetskulturen som er fostret av et Arts Council (Kulturråd) som bare krysser av på sine tellekantskjemaer, og støtte den eksentriske veksten av operahus utover landet – først kom Glyndebourne (1934), så i rask rekkefølge Garsington (1989), Longborough (1991) og to rivaliserende Grange Park-kompanier (1998, 2017). Alle er private inspirasjoner i et britisk landskap og klima. Mange mener at Longboroughs Ring-syklus, unnfanget i en låve på landet, var mer i overensstemmelse med Wagners intensjoner enn noe som er vist i Bayreuth i den senere tid. På samme måte var den Eugen Onegin jeg så i Garsington i sommer den mest oppløftende ensembleforestilling jeg noen gang har sett av denne høstlige, russiske tragedien.

ØYBOERMENTALITET
«Always look on the bright side of life» sang Monty Python. Og vi må forsøke. Men risiko og tap i Brexitfremtiden kan ikke overses. Britisk kunst har allerede begynt å bli utestengt fra europeiske råd. Øyboermentaliteten blir samtidig omfavnet av Brexit-tilhengere og tvunget på oss av irritable tidligere allierte. Muligheter lukkes. Britisk kunst står overfor ensomhet og manglende selvtillit, den største utfordringen siden andre verdenskrig. Dette er timen for blod, slit, svette – og masse tårer.

© Norman Lebrecht
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
NORMAN LEBRECHT er en internasjonal
anerkjent britisk musikk- og kulturkommentator,
samt forfatter av musikkfaglig litteratur.