JIRÍ KYLIÁN – EN MUSISK KOREOGRAF
Nasjonalballetten feirer Jirí Kyliáns 70-årsdag med turné til Nederland, og vi henter frem en artikkel Mona Levin skrev om ham til et program i Den Norske Opera i 2004.
TEKST MONA LEVIN
FOTO ERIK BERG / DEN NORSKE OPERA & BALLETT. Samtlige bilder i artikkelen er hentet fra jubileumsforestillingen Black & White, som nå skal på turné til Nederland.
Toppfoto: Jiri Kylian på en prøve på DNO&B noen år tilbake.
Dansernes kropper, i grupper og enkeltvis, flyter over scenen som en evig, ubrutt strøm. De er kvikksølv i bevegelse, tilsynelatende løper alt i én retning – inntil noe skjer som på et hundredels sekund bryter mønsteret, strømmen splittes i mange små, skjelvende utløp eller går motsatt vei.
Virkningen på publikum kan være sjokkartet. Man tør knapt blunke av frykt å gå glipp av en eller annen utpenslet detalj, enda et uventet brudd, noe plutselig lattervekkende eller opprivende. Med sitt medlevende, dramatiske, lidenskapelige, spennende eller humoristiske uttrykk, og med koreografens bevisste holdning til musikk i tillegg, setter alltid de bølgende, virvlende bevegelsene noe i gang i tilskueren.
Jirí Kyliáns balletter stiller mange spørsmål, men gir ingen svar. Bare unntaksvis er de fortellende, men de har alltid meget å si. Og de imponerer! Det danserne utfører på scenen kan se enkelt ut, men det er vanvittig komplisert. En hovedinspirasjonskilde for den tsjekkiske koreografen er romanene til hans landsmann, forfatteren Franz Kafka, og det gjenspeiles i hans balletter. Typisk også for forfatteren er at man aldri vet helt hva som skal skje, men at akkurat i det man tror man får tak i det, skjer noe annet.
Fornyer av dansekunsten
Jirí Kylián ble født i Praha i 1947. Faren sa at Jirí og broren kunne bli hva de ville i livet, unntatt danser og soldat. Broren ble soldat, og Jirí var bare ni år gammel da han innledet sine studier ved Nasjonalteatrets ballettskole i hjembyen. I 1967 reiste han til Royal Ballet School i London med stipendium fra British Council, og kom der i kontakt med både klassisk ballett og samtidsdans. Han fikk også kontakt med John Cranko som i 1968 ga Kylián kontrakt ved sitt berømte kompani i Stuttgart. Der skapte han også sin første koreografi.
Siden Kylián som gjestekoreograf debuterte med Viewers ved Nederlands Dans Theater i 1973, har han skapt rundt femti koreografier spesielt for dette huset, totalt over sytti. Allerede to år senere rykket han opp i ledelsen og i 1978 ble han kunstnerisk leder, samme år som det internasjonale gjennombruddet kom med Sinfonietta, til Leos Janáceks musikk. I de følgende 20 år har Kyliáns balletter beveget seg bort fra det lyriske, og gått mer i retning det abstrakte, ofte surrealistiske dansespråk.
Gjennom sitt arbeide ved det nederlandske kompaniet har Jirí Kylián ikke bare fornyet dansekunsten, men også bygget opp en unik og misunnelsesverdig organisasjonsstruktur. Det verdensberømte NDT I fikk først et tilskudd av NDT II (eksperimentell dans fremført av dansere mellom 17 og 22), og deretter NDT III (dansere over 40). På den måten går eksperiment og tradisjon hånd i hånd med samtid, noe Arcimboldo, som i 1995 markerte Kyliáns 20 år ved NDT, var det beste bevis på – i den medvirket samtlige dansere. I 1999 trakk Jirí Kylián seg tilbake fra lederstillingen, men virker fortsatt som huskoreograf og kunstnerisk rådgiver. Han er tildelt ordner og utmerkelser over hele verden.
Oppholdssted ukjent
Whereabouts Unknown (Oppholdssted ukjent – 1993), er det eneste av Kyliáns lengre verker som, selv om det er abstrakt, har en fortellende atmosfære. Temaet er dystert og dystopisk, men aldri moraliserende; det fokuserer på rotløsheten i vestlig sivilisasjon med et ytterst pessimistisk syn på hva fremtiden vil bringe. Det er som om han vil vise at vestlige mennesker er blitt avskåret fra sin opprinnelse. Michael Simons scenografi understreker dette med elementer som dels antyder kald, moderne teknologi og dels viser ”sivilisasjonen” under lag av sprukken asfalt.
Selv sier Jirí Kylián om balletten: ”Det finnes en linje i min produksjon som alltid fører tilbake til vår tilværelses ”oppholdssted”. Om det er i dansene til australske aboriginer, eller i rytmene, ritualene og maskene til afrikanske folkeslag, er mitt hovedanliggende alltid det samme – sporene gamle sivilisasjoner har etterlatt seg. Gjenstander, materialer, tradisjoner taler sitt eget språk, viser veien tilbake til en levende fortid. Det jeg forsøker, er å foreta en reise inn i deres verden for å oppdage vår verden – ved å forsøke å lese de kontroversielle budskapene i det bevisste og det underbevisste, det synlige og det skjulte, og avdekke dem som er over og de som er under bakken. Whereabouts Unknown stiger ut av denne nysgjerrigheten som – grunnleggende som den er – bare kan avsløre glimt av de veldige og komplekse lagene i livet.”
Mesterverk
Etter premièren kalte nederlandske ballettkritikere Whereabouts Unknown et mesterverk og et av århundrets beste. Balletten heller både mot det lyriske uttrykket i hans tidligere verker, og videreutvikler påvirkningen fra aboriginenes dansekultur. Den fikk avgjørende betydning for Kylián da han i 1981 besøkte Australia, og har senere funnet veien inn i mye av hans produksjon.
Stamping Ground ble et vendepunkt i så måte. Den ble danset av Nasjonalballetten for to år siden, da kompaniet som det første, bortsett fra hans eget, fikk tillatelse til å danse tre av hans koreografier på samme kveld. Forgotten Land, Stamping Ground og Heart’s Labyrinth, alle skapt tidlig i 80-årene, ble den gang en stor seier for Nasjonalballetten. Med Whereabouts Unknown fra 1993, får publikum møte et senere hovedverk fra en reflekterende og nyskapende kunstner.
Fem scener – fire komponister
Whereabouts Unknown består av fem scener, den første til musikk av Arvo Pärt, så følger Anton Webern, Pärt igjen, Steve Reich og Charles Ives. De organiske overgangene er i form av mellomspill for slagverk, komponert av Michael de Roo. Kyliáns musikkvalg er alltid interessante, og de avslører en koreograf med dyp innsikt i alle musikalske uttrykk gjennom tidene. Betegnende nok skrev han selv musikken til sin første ballett, og til den fjerde, Stoolgame, valgte han Arne Nordheims Solitaire. Noe av det første han gjorde ved NDT var å bestille musikk av den norske komponisten til balletten Ariadne, som ble en stor suksess.
I dag kaller Jirí Kylián sine tidlige storverker, som Sinfonietta og Salmesymfonien, for ”dinosaurer”. Hans dansespråk har endret seg, og enkelte av de eldre ballettene har han nå lagt på hyllen. Kanskje tar han dem frem en dag, omarbeider og bearbeider dem, til de gjenfødes i ny skikkelse. Ved hans 20-årsjubileum ved NDT, ble nitten balletter fremført, gamle og nye om hverandre. De talte i sitt eget språk om koreografens produktivitet og utvikling, og den bestandige vilje til fornyelse som er selve drivkraften i hans kunst.
