Til innholdet
JOHAN ØIAN – RIKSPIANISTEN

JOHAN ØIAN – RIKSPIANISTEN

Publisert: 17.11.2017



NRK og plateselskapet Grappa gir i disse dager ut en historisk dobbelt-CD med opptak av henholdsvis komponisten og pianisten Johan Øian. Vi benytter anledningen til å hente frem Jan Eriksens artikkel til markeringen av Øians 100-årsdag.

Tidligere publisert i Klassisk Musikkmagasin 2015 nr. 3.

TEKST JAN ERIKSEN
FOTO NRK – «… og klaverovergangene var ved Johan Øian»

Johan Øian (1915-1978) var en av Norges første mediekjendiser. Han ble ansatt som pianist i NRK i 1945, og hans navn ble like ofte nevnt som kjente uttrykk fra radioens barndom: «Oslo Børs med verdipapirer og statsobligasjoner, Dalstroka innafor, Juksa på stampen og Dagsnytt vesentligst fra Norsk Telegrambyrå».

Johan Øian var mediekjendis på grunn av sin faglige dyktighet og ikke av utenforliggende faktorer, som i våre dager. Han var født 8. juli 1915 i Os i Østerdalen. Han fikk sin første musikkundervisning av faren som var lærer. 18 år gammel tok han organisteksamen i Trondheim før han reiste til Oslo. Her tok han klavertimer hos Reimar Riefling og teori hos organist Arild Sandvold.

Øian livnærte seg som restaurantmusiker og repetitør på en ballettskole for 80 øre timen. I 1943-44 finner vi ham som pianist i det berømte Fred Thunes orkester, et av hovedstadens ledende jazzorkestre. Etterhvert fikk han ry som en av de dyktigste pianister i alle sjangre, og da NRK ble gjenopprettet i 1945, fikk han fast stilling som pianist.

I september 1946 ble Kringkastingsorkestret opprettet med Øivind Bergh som leder og med Bristolorkestret som grunnstamme. Øivinds bror Sverre var pianist der, men han ville heller inneha stillingen som orkesterarrangør og komponist. Dermed lå veien åpen for en av de lykkeligste hendelser i Norsk musikkhistorie: Johan Øian ble orkestrets faste pianist. Han var som skapt til denne posisjonen i egenskap av energi og faglig dyktighet. Øians posisjon i NRK i disse grunnleggende årene kan sees fra tre sider: 1)Pianisten, 2) Radiomedarbeideren, og 3) Komponisten.

Allestedsnærværende
NRK Radio var det jeg vil kalle en aktiv kulturformidler etter krigen og frem til våre dager, da det stort sett er nyheter og sport tilbake. Kulturformidling har blitt til nisjeprogrammer.

Johan Øian var særs aktiv som kulturformidler sammen med sine kolleger og folk utenfor institusjonen. Som klaverutøver var han solist med flere orkestre, blant annet i Klaverkonsert i Ess-Dur av Franz Liszt. Første gang jeg møtte ham personlig var på slutten av 1950-tallet i Drammen Byorkester, der han spilte Rhapsody in Blue av Gershwin og sin egen Melodi Beguine. Det var stort for en 17-åring å møte en som allerede da var en legende. Mesteparten av tiden var han selvfølgelig pianist i NRK, der han akkompagnerte utallige solister fra de mest berømte til de mest nervøse debutanter.

Jeg hadde den glede å være kollega med Johan Øian i 8 år. En av mine oppgaver som programsekretær var å finne nye talenter på blåseinstrumenter, samt produsere program med de etablerte. Det var helt naturlig å benytte Øian. Han hadde en fabelaktig evne til å berolige de unge debutantene samtidig som han ved sitt spill lokket frem musikalitet som de kanskje ennå ikke hadde oppfattet selv. Johan Øian hadde, i likhet med sin kollega Robert Levin, gått veien fra små kår og tøffe restaurantjobber, slik var musikerlivet den gang. Dette var nyttig lærdom som ingen musikkhøyskole kan formidle og som smittet  over på solistene.

I Kringkastingsorkestret var han en allestedsnærværende pianist som spilte solistiske innslag, harpestemme, og alle stikknoter som måtte spilles i et orkester på vel 20 musikere. Der hadde han en utrolig rutine. Det var også i orkestret han var den store radiomedarbeideren i kraft av sin dyktighet. Den programposten som gjorde Øian til mediekjendis var selvfølgelig Meloditimen

Øivind Bergh sier i sin bok Takt og tone: «Min hovedmålsetting med Kringkastingsorkestret var å skape glede. Spille musikk som kunne lyse opp litt i hverdagen. Men samtidig ville jeg også forsøke å utvide kjennskapet til musikk. Meloditimen var det første forsøk. Klaverovergangene til Johan Øian gjorde Meloditimen til noe annet enn en vanlig konsert. Han var en mester i å ta opp temaet fra foregående stykke, modulere over i neste nummers toneart og antyde temaet under annonseringen. Det varte ikke lenge før han ble kalt «overgangsteren» av kollegene. Men det var ikke alle lyttere som skjønte vitsen ved disse overgangene og kunne bedømme hvor musikalske de var. En lytter skrev: Kan ikke Johan Øian slutte å øve seg mellom nummerne?»

Ny musikalsk dimensjon
Meloditimen sto på programmet hver fredag kveld i 18 år.  Jeg hadde øvelse i Strømsø Guttemusikk på fredagen og måtte skynde meg hjem for å nå den! Det var dette programmet og de andre konsertene den gang som vekket min interesse for underholdningsmusikk og komponistene Fritz Austin, Robert Farnon og Eric Coates. Johan Øian og Øivind Bergh tilføyde det norske folk en ny dimensjon i disse programmene. Kringkastingsorkestret deltok i lørdagsunderholdningen fra Store Studio, og der var det mye musikk og mange ablegøyer fra orkestrets medlemmer. Johan måtte ledsage utøvere på både tørrfisk og støvsuger. Det var den gang Rundtomkring samlet hele nasjonen foran radioen.

Gjennom mine åtte år som kollega med ham, husker jeg godt hans vandringer i gangen ved Store Studio og Radioteatret. Den gangen var Studio 19  i bruk fra morgen til kveld seks dager i uka og Johan var stadig med på ett eller annet. Det var kammermusikk av alle slag, solister og Søndagsposten med Otto Nielsen annenhver torsdag. NRK var virkelig en storprodusent av forskjellige kulturelle virksomheter, og her kommer vi inn på Johan Øian som komponist.      Det hendte jeg møtte ham i gangen der han ivrig og i nesten barnslig glede kunne fortelle at han hadde skrevet en ny melodi. «Bli med inn i Studio 19,» sa han og foredro den nye melodien for meg. Jeg husker det var «Vesle Kari». «Hør på denne bassgangen! Er det ikke flott!»

Johan Øian viste stor skaperglede, og det ble mange «skapninger». I TONO har han registrert bortimot 400 store og små verk. Dette er uten tvil Johan Øians største innsats i norsk kulturhistorie.

Johan Øian skrev en rekke verk for Kringkastingsorkestret i lett stil som for eksempel Melodi Beguine, Valsekaprise, La Boutique for klaver og orkester, og flere marsjer. Festmarsj ble så populær at konsertmester Aage Wallin skrev en tekst til triodelen: «Og Johan har du øvd i dag……?» Andre titler er Fiesta i Brasil og Betweenagerlove.

Visekunstneren
Hans største innsats som komponist er allikevel på visefronten. I likhet med mange andre store komponister hadde han en unik evne til å tilpasse musikken en god tekst. Han kunne dette med å treffe en tekst musikalsk. Johan Øian var i sannhet en musikkens «kleinkunstner». Han samarbeidet med forfattere både innenfor og utenfor NRK. Alf Prøysen var den viktigste forfatteren og fra hans tekster skrev Øian udødelige melodier som «Sårbeintvæilsen» der musikken virkelig understreker den flotte teksten. Prøysens barnesanger er klassiske som «Bolla Pinnsvin», Nøtteliten», «Helene Harefrøken», «Lille måltrost» og mange flere. Her skapte Johan Øian melodier for evigheten, og det er synd at komponisten sjelden eller aldri blir nevnt. Dessverre er det ofte tilfellet når tekstforfatteren er mer kjent.

Av andre forfattere utenfor NRK må nevnes Arne Paasche Aasen, Egil Hagen, Hans Børli, Ingebrigt Davik, Andre Bjerke, Einar Skjæraasen, Thorbjørn Egner, Jo Tenfjord («Noen barn er brune…») og Vidar Sandbeck.

For det legendariske programmet Søndagsposten med Otto Nielsen som redaktør var Øian en selvskreven komponist sammen med resten av et stjernelag som Bjarne Amdahl, Kristian Hauger og Finn Ludt. Du verden for en gullgruve av egenprodusert kultur det var i NRK dengang!  Her kom det mange slagere med forfattere som Otto Nielsen, Erik Bye, Arild Feldborg og flere utenfra.

I radio i gamle dager hadde vi en avdeling som het Programsekretariatet. Det var de som satte sammen ukas programoppsett etter ønske fra de forskjellige avdelinger. Lederen her var den legendariske Arthur Klæbo. Dette var en profesjonell stab som i tillegg avviklet dagens program som såkalte «hallomenn», en gjeng med kjente stemmer.

En av dem var Amund Schrøders. Han var i tillegg til denne jobben en glimrende hørespillforfatter til Barnetimen og ikke minst barnetimeonkel i Barnetimen for de minste. Alt dette er jo borte nå. Schrøder skrev en rekke visetekster som fenget Øians musikalske sinn og som Frank Robert fremførte. Dette var noen skikkelige barnesanger som het «Vesle Petter Vekkeklokke», «Hanefar på Kirketårnet», «Mormor og Kaffelars», «Vår i Gata», «Sykkelturen», «På Kino», «Guttenes Kjøkkenvise», «17-maivise», «Bade-vise», «Dyra til sjøs», «Bygutten og Landsgutten», «Potetpeller-vise», «Den vonde tåa», «Bøkene våre», «Snømannen Pelle og Lillesøster» og «Godnatt-sang.» I tillegg ble det musikk til noen stykker for Radioteatret.

Johan Øian har satt sitt navn inn i evigheten med sine barnesanger. Han gjorde hele det norske folk rikere og NRK til en kulturens høyborg som i dag er i ferd med å revne. Han døde så altfor tidlig, den 4. oktober 1978, 63 år gammel.

JAN ERIKSEN hadde ansvar for NRKs korps- og underholdningsmusikk fra 1970 til 2009. Eriksen har musikk hovedfag fra UiO, og praksis som utøvende korpsmusiker, dirigent, arrangør og komponist.

2 kommentarer til “JOHAN ØIAN – RIKSPIANISTEN”

  1. Husker opplevelsen da Kringkastingsorkesteret besøkte Voss på vei til Festspillene 1961med Johan Øyan som solist i Rhapsody in Blue! Vår nye Kinosal var fullsatt til oppunder taket – Øyan fikk taket til å løfte seg! Maken til stemning har det ikke vært på Voss noen gang siden, bortsett fra en kveld med Sigbjørn Bernhoft Osa, vår egen store! Men Øyan var jo nettopp også «vår egen» i langbølgeradioen – fine stunder og Meloditimer da vi satt klistret til høyttaleren!.

Legg igjen en kommentar