JONAS KAUFMANN
Jonas Kaufmann er en av verdens ypperste tenorer. Navnet alene betyr en avgjørende forskjell for operahusene, for med Kaufmann på plakaten blir det umiddelbart utsolgte hus. Men må han avlyse, slik han måtte for noen måneder siden på grunn av stemmebåndsproblemer (som nå er løst), skjer det motsatte.
TEKST ANNA FRANINI. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
FOTOS GREGOR HOHENBERG
Den intelligente, kultiverte, magnetiske og atletiske Kaufmann, født i München for 48 år siden, er på toppen av sin karriere. I september slippes hans nye CD, L’Opéra, som rommer et utvalg franske arier med Bayerische Staatsorchester dirigert av Bertrand de Billy. Klassisk.com intervjuer ham på telefon fra operaen i Sydney, mellom prøvene på Parsifal.
– Det nye albumet er min hyllest til fransk opera, som står mitt hjerte veldig nær. Dette fascinerende repertoaret avspeiler en unik periode i europeisk kultur. Jeg ville ikke bare ha med høydepunktene, men også verk og roller som har gitt meg avgjørende erfaringer. Wilhelm Meister i Mignon, for eksempel, var min første større franske rolle. Det var i Toulouse i 2001. Carmen og Werther åpnet dører for meg. At jeg av alle steder sang min første Werther på Paris-operaen, som eneste tysker omgitt av et fransk ensemble, var utvilsomt risikabelt, men jeg hadde utmerkede hjelpere: repetitører, kolleger, dirigenter og fremfor alt, innspillingene med den legendariske tenoren Georges Thill.
Store arier
– Mitt utvalg av arier og scener spenner fra “Rachel, quand du seigneur” fra Halevys Jødinnen, til den kjente duetten «Au fond du Temple» fra Perlefiskerne (med min kollega Ludovic Tezier); i tillegg Gounods «Ah! Lève toi soleil» fra Romeo og Julie, og scener fra Werther og Manon, inkludert den store Saint Sulpice-scenen mellom Manon og Des Grieux med Sonya Yoncheva. Dette er min første plate med Bayerische Staatsorchester, det fantastiske, prisvinnende orkesteret til Bayerische Staatsoper i München. Og dirigenten er en musiker som kan det franske operarepertoaret ut og inn, Bertrand de Billy.
Hans forrige plate var viet Gustav Mahler: Das Lied von der Erde. Den ble spilt inn med det som anses som orkestrenes Ferrari: Wiener Philharmoniker. Hva gjør dette orkesteret å unikt?
– Å, det er mange årsaker til at Wiener Philharmoniker er bedre enn andre, men jeg tror den viktigste er deres særegne klang, som er resultat av en lang tradisjon. Når du hører den klangen i Gustav Mahlers og Richard Strauss’ musikk, får du en følelse av ekte vare direkte fra originalkilden. Disse komponistene hadde et langt og tett forhold til akkurat det orkesteret.
Generøs sanger
Kaufmann er en seriøs operasanger, pålitelig, aldri vinglete, og han er alltid generøs overfor sitt publikum. Men nylig måtte han avlyse flere forestillinger i siste øyeblikk på grunn av stemmebåndene. Vi spurte hvordan han opplevde denne tiden.
– Det var en vond tid. Hvordan kan man stille seg likegyldig til slikt? Jeg følte dmg elendig, ikke bare på grunn av min egne fysisk tilstand, men også fordi folk ble opprørt, eller til og med irritert, over å ha kjøpt billett og bestilt fly og hotell uten å få noe igjen for det.
Kaufmann stiller høye krav til seg selv: han avslører at når han lytter til sine gamle innspillinger eller TV- og radiointervjuer er han alltid misfornøyd: – Jeg har følelsen av at jeg kunne har gjort det bedre. Selv om noe er bra, fokuserer jeg på det som kunne vært bedre.
Otello vanskeligst
Blant alle sine roller syns han Otello var den det var vanskeligst å takle psykisk.
– Den var vanskelig på mange måter, men mest følelsesmessig. Det er så mange øyeblikk hvor du må være veldig forsiktig fordi det mentale presset er så sterkt at du lett kan miste grepet. Du må selvfølgelig få frem all hans tvil, redsel, sinne, raseri og voldelighet, gjennom både stemme og skuespill. Men en del av deg må alltid ha kontroll, ellers kan du gå deg vill.
Han deler denne innsikten, bare få uker etter en suksesspremiere på Otello i London, under ledelse av Antonio Pappano, dirigenten han har samarbeidet med i flest roller, som Faust (Belioz), Don José, Cavaradossi, Des Grieux (Puccini) og Andrea Chénier.
Nå blir det Wagner
Av ren nysgjerrighet: hvilke tenorroller er mest utfrdrende vokalt sett?
– En god del roller har skjulte farer. Placido Domingo sa at Des Grieux i Puccinis Manon Lescaut er enda vanskeligere enn Otello – fordi du må vise utviklingen av rollen fra ung, forelsket mann til den desperate mannen som blir Manons slave. Også Verdis Radames og Alvaro har også noen vanskelige fraser…
Akkurat nå forbereder han noen kommende rolledebuter: – Tristan på noen konserter i Boston og New York, og Tannhäuser.
Kaufmann er gåsen som legger gullegg for plateprodusenter og teaterdirektører. Navnet hans er en garanti for billett- og platesalg. Føler han presset fra dette mediesirkuset, som domineres av et stadig mer krevende stjernefokus?
PR er tidkrevende og stressende
Han innrømmer at PR er blitt mer stressende enn den tiden han bruker på innøving og fremførelser. Også fotosessions kan ta mer tid enn en hel Wagneropera, med den forskjell at man har pauser under forestillingen; under fotografering har man ingen.
I den senere tid har han sunget mer i München.
– Å dra til jobb hjemmefra, er avgjort mer behagelig enn å være på hotell og bo i en koffert. Jeg er så glad for at operaen i min hjemby ble mitt kunstneriske moderhus etter debuten på the Met.
Ingen stjerne over natten
Det tok tid å bli “Jonas Kaufmann”, flere år – og det er ganske lenge. Det var the Met i New York som trakk ham frem i lyset. Han blir tankefull og stille når han går tilbake til de årene har arbeidet seg oppover stigen. Han forklarer ute å klage:
– Jeg anser de årene som avgjørende for å bygge en solid karriere. Naturligvis; etter debuten på the Met, befant jeg meg plutselig på det internasjonale topplaget. Det var et klassisk gjennombrudd.
“Pen og sexy”
Hvordan takler han at media kaller ham et sexsymbol?
– Det tok meg litt tid å fri meg fra det imaget og bli tatt seriøst av visse mennesker. Men for å være ærlig, i vår tid med DVD-er, websider og YouTube er det ikke så negativt å bli vurdert for en rolle også ut fra utseendet. Selvfølgelig skader det ikke at en avis skriver at du er “pen og sexy”. Men hvis det bare blir overfladisk og ikke har noe å gjøre med rollen jeg spiller, gidder jeg å ikke lese det. Og en ting bør være helt klart: det er mulig det er lettere å nå toppen hvis du ser bra ut, men det er ingen tvil om at du bare klarer å holde deg der hvis du har de nødvendige vokale kvalitetene.
