
NY KAMMERMUSIKKSAL ÅPNET I BERLIN
Arkitekten Frank Gehry og akustikeren Yasuhisa Toyota står bak Berlins nyeste konsertsal, Pierre Boulez Saal. Den amerikanske komponisten Raphael Mostel, som dekker åpningen for arkiv.klassiskmusikk.com, forteller at Daniel Barenboim, drivkraften bak, beskriver akustikken som «musikk for det tenkende øre».
TEKST: RAPHAEL MOSTEL. Oversatt fra engelsk av Mona Levin
TOPPFOTO: VOLKER KREIDLER. Ellipseformete Pierre Boulez Saal, sett fra balkong.
Om Daniel Barenboim ikke hadde gjort noe annet i sitt liv, ville hans innsats for å reise denne salen for all tid rettferdiggjøre all mulig hyllest. Etter åpningskonserten å dømme er Pierre Boulez Saal, med sine ca 700 seter, en av de viktigste konsertsalene jeg har hatt det privilegium å oppleve. Konserten rommet tre timer med komposisjoner fra det 18. til det 21. århundre, fra solo klarinett til lite kammerorkester, for et glitrende internasjonalt publikum bestående av hovedpersoner innen musikkens og arkitekturens verden, inklusive et stort antall tyske politikere, deriblant presidenten.
Heldige Berlin! Byen har allerede den suverene Kammermusiksaal med forbløffende god akustikk i Philharmonie, Hans Sharouns signalbygg. Enhver by med en sal av så høy kvalitet på design og akustikk kan føle seg privilegert. Med sine i underkant av 1200 seter er imidlertid Kammermusiksaal nesten dobbelt så stor som Boulez-salen. I begge salene sitter musikerne midt i rommet med publikum rundt på alle kanter – oppfyllelsen av et demokratisk ideal der enhver publikummer får et direkte, nært forhold til musiseringen.
Men i tillegg til denne konfigurasjonen, og fordi den er designet som en «salle modulable» – et fleksibelt rom – kan den nye Boulez-salen omorganiseres på en rekke måter. Ommøbleringer, inklusive de hvor musikerne ikke sitter i midten, gir færre seter enn 685. Nå har det vist seg, ikke minst i en annen «salle modulable», Zankel Hall i New York, at slike omorganiseringer kan være svært kostbare på grunn av fagforeningssatsene. Zankel endte som fast proscenium-scene, og Boulez selv måtte finne seg i det til tross for at noe av musikken hans krevde amfi.

Akustisk blomstringseffekt
Hva nå enn fremtiden måtte være for Boulez Saal så er den et vidunder. Salen gir solistene en akustisk «blomstring» til hver solist, en illusjon av større klang enn det normale. Med «større» mener jeg at den synes å ta mer plass enn vanlig – klangen er fokusert, klar, tilstede og nesten til å ta på – og dette har ingenting å gjøre med hvor sterk eller svak lyden faktisk er. Dette er en herlig og svært velkommen virkning i solo og kammermusikk. For større ensembler kan imidlertid denne «blomstringen» bli noe kontraproduktiv, som i det siste verket i åpningskonserten, Boulez’ Sur incises, hvor kompleksiteten i partituret krabbet inn i noe mer klaustrofobisk enn det kvikksølvaktige som var hensikten.
Derimot avdekket de like merkelige, men svært forskjellige innholdet i Alban Bergs Kammerkonzert (1925) denne fleksibiliteten med stor fordel, fordi alle endringene i instrumentkombinasjonene i den fargerike orkestreringen ble fremhevet, og slik trakk publikum enda lenger inn i verket. De kaleidoskopiske fargene i instrumenteringen kunne ikke hatt en mer tilstedeværende og levende klang i rommet. De utmerkede solistene her var Karim Saïd på klaver og Daniel Barenboims sønn Michael på fiolin.
En utprøvingsfase må nok til for å bestemme hvordan rommet best kan tilpasses både større og mindre ensembler. Ved dette første møtet virket det som om salen ikke er helt ideelt for høyfrekvente lydbølger eller overtoner. Selv om disse frekvensene ikke direkte underslås, virker det stort sett som om salen favoriserer de høye, midtre og lave registrene – der «blomstrings-effekten» er på sitt mest hørbare. Det var tydelig i de magiske, lave registrene i Jörg Widmanns klarinett, mens sopranen Anna Prohaskha ikke fikk noen hjelp av rommet. Hun virket akustisk isolert fra klarinetten og klaveret.
«Imponerende vektløshet»
Boulez Saal deler huset med Barenboim-Saïd Akademie, tidligere lagerbygg for kulissene til Staatsoper Unter den Linden som ligger i samme område.
Arkitekten Frank Gehry tegnet salen som «to sammenføyde ellipser [for å] skape inntrykk av imponerende vektløshet», der ingen i publikum er mer enn noen få meter fra musikerne. Gehry, som har beskrevet akustikk som mystikk fremfor vitenskap, gikk i tospann med akustikeren Yasuhisa Toyota for å skape en sal som ikke synes å benytte noen av de vanlige hjelpemidlene til å kontrollere akustikken.
Mest oppsiktsvekkende er kanskje at tak og vegger ikke har synlige diffusorer – dekorativ avskjerming som bidrar til jevn fordeling av lyd og klang. Den eneste synlige akustiske støtten er en rekke sammenhengende, konvekse pleksiglass-skjell, som henger diskret under balkongen. Disse er der åpenbart for å unngå at lyden slås tilbake fra veggene. Bortsett fra disse, finnes ingen synlig forklaring på salens magiske akustikk. Under press forklarte Toyota at man særlig hadde anstrengt seg for å bestemme rommets nøyaktige dimensjoner, men unnlot å komme med ytterligere opplysninger. Dimensjoner genererer vanligvis spesifikke resonanser, selvsagt – derav behovet for diffusorer. Så for øyeblikket må dette miraklet forbli et mysterium. Både Gehry og Toyota donerte sitt arbeid, «i takknemlighet til prosjektets visjon».

Balkongen
Ved andre gangs besøk ble min vurdering av den himmelske akustikken bare bekreftet, og denne gangen fra balkong. I motsetning til i mange andre saler, anbefaler jeg likevel ikke balkongplassene i Boulez Saal, og spesielt ikke for folk med høydeskrekk. En dobbelt ellipse av én enkelt rad med seter, betyr at publikum henger over rommet, og kikker ned på spillerommet gjennom tre metalledninger og et rekkverk. Enkelte publikummere fristes til å lene seg over rekkverket for å slippe å se musikerne gjennom ledningene. Den uheldige virkningen er at det forstyrrer andre på balkongen ved ikke bare å blokkere utsikten, men også klangrikdommen.
Imidlertid la jeg mer merke til hvor dårlig gjennomtenkt publikumsområdet utenfor auditoriet var. Når man kommer inn i bygningen, møter man et vakkert atrium som går helt opp til taket. En stor paradetrapp på venstre side i atriumområdet – og inne i atriet – bryter opp området og leder opp til balkong. Dette fører til litt klønete publikumssirkulasjon i pausene og etter forestilling. På balkongnivå kan dette til og med være farlig hvis det noen gang skulle oppstå en nødsituasjon, siden det bare er trange korridorer rundt atriet.
West – Eastern
Pierre Boulez Saal og Barenboim-Saïd Akademie i den andre halvdelen av bygningen, er de siste fruktene av det pågående West – Eastern Divan Orchestra, Barenboims idealistiske prosjekt som dreier seg om å få musikk til å overskride politikk.
I en tidsalder hvor folk ofte forveksler innspillinger med levende musikk, er denne salen, som Barenboim kaller et sted for «musikk for det tenkende øre», et strålende mottrekk. Man opplever virkelig kvaliteten i musisering her. Hvis de nå bare kunne finne et annet pausesignal enn de vanlige «dødsklokkene». Denne fantastiske konsertsalen fortjener noe langt mer fremtidsrettet.