KETIL BJØRNSTAD – GRENSESPRENGEREN

Johan Borgen skrev på slutten av livet romanen Har vi ham nå. Hva med en sentral skikkelse i det norske kulturlivet, Ketil Bjørnstad? Har vi ham nå? Vi vet hva han står for, og om han har gjort sitt? Svarene må bli « tja» til det første , og « nei» til det andre spørsmålet.

Denne kunstneren er fortsatt full av energi og nysgjerrighet, og har evnen til stadig å slå inn på ganske nye veier. Sjangergrenser synes ikke å eksistere for ham. Forfatteren Finn Alnæs formante ham i ungdommen til å velge, hvis han ville gjøre karriere. Unge Bjørnstad (som han ble kalt i mange år) svarte omverdenen med et ubeskjedent «ja takk, begge deler», som en kunstnerisk Ole Brumm. Ideene boblet og formidlingsbehovet var stort. Ikke før hadde han sin første diktsamling ute som 20-åring, så presset musikken seg på. Den var inspirert av jazzlyrikken til Harald Sverdrup, husvennen Ole Paus’ visesang, og ikke minst jazzens nye, eksperimentelle vendinger (også kalt post-bebop), opplevd på plater og på konserter. Vidunderbarnet innen klassisk piano fikk en ubendig lyst til å sprenge rammer. Intensiteten, oppfinnsomheten og den jublende frihetsfølelsen fra den gang sitter det muligens fortsatt noe igjen av i Bjørnstad, om enn i bleknet form.

Den hørte naturlig nok mest ungdomstiden til, mens refleksjon, kunnskaper, erfaring og teknisk perfeksjonisme hører det voksne livet til – uten at sluttresultatet blir dårligere av den grunn.

DET ORDLØSE LANDSKAP
Hundre meter fra der han vokste opp på 1960-tallet, på Frogner Hovedgård, treffer vi Ketil Bjørnstad, i dag en høyreist, hyggelig, høflig og genuint imøtekommende mann. Han er nettopp ute med erindringsbøker fra sekstitallet og syttitallet, en blanding av fakta og fiksjon. Verden som var min har han altså forsøkt å fange med ord, og fått oppmerksomhet og ros for. Vårt tema er imidlertid musikk: Det ordløse landskap. – Jeg var svært heldig. På slutten av 1960-tallet og 70-tallet sydet det av mennesker som var nysgjerrige på alt nytt innen billedkunst, litteratur og musikk. Uten at jeg helt skjønte det selv, ble jeg trukket inn i et miljø, nesten en malstrøm av mennesker som var kreative, nyskapende, produktive, og ikke minst rause, og som våget uttrykksmåter som ofte brøt med fortidens, sier Bjørnstad. – For meg, som klassisk utdannet pianist, var dette nytt, og egentlig overraskende, men gjorde det fristende å bevege meg utenfor sirklene til det kjente. Jeg ble vel, som Steinerskoleelev, sett på som en raring, smiler Bjørnstad som samtidig ble akseptert ganske raskt som en likesinnet utforsker av nye musikalske stier. I bunnen lå likevel den klassiske skoleringen, da som nå. Men nye melodier, fraseringer, puls, rytmer og tempi sprengte seg på ved møter med fargerike mennesker og natur, det siste mest under mange turer som folkehøyskole-lærer på Vestlandet. Impulser fra utlandet, som Miles Davis’ jazzrock og Keith Jarretts (også klassisk skolert) utprøving av klanger, toner og synkoper, fikk følger for Bjørnstads utvikling og preferanser. Blant annet lot Bjørnstad seg forbløffe av Jarretts bruk av sekstene i jazzen sin. Det utløste en sjelden kreativitet og enorm virketrang i den norske pianisten.

DET INNERSTE SPRÅK
Innen Bjørnstad fylte 30 år, hadde han utgitt 14 LP’er. Mest kjent fra denne perioden er trolig Leve Patagonia, en trippel-LP om Christiania-bohemen fra slutten av 1800-tallet. Til den fi kk han tak i kremen av skandinaviske visesangere i de forskjellige rollene.Og skrevet i samme periode: To diktsamlinger og fem romaner – et vanvittig tempo. LP-debuten Åpning (1973) åpenbarte seg med egenkomponert musikk og et forbløffende stjernelag av norske jazzmusikere. Improvisasjon, nye treklanger og harmonier tiltrakk ham, og det ble en sensasjonelt god debut i en sjanger svært fjernt fra den klassiske musikken. Ketil Bjørnstad ble hurtig et navn å regne med. Han hadde ingen problemer med å hyre inn sine ønskede musikere til å realisere sine tonedrømmer. Han presiserer at han har svært mye å takke sine eldre og mer meritterte kolleger for, og holder fortsatt god personlig og musikalsk kontakt med de fl este av dem. Særlig Jon Christensen og Arild Andersen blir fremhevet som ganske avgjørende hjelpere fra disse første årene. På spørsmål om hva han legger i begrepet musikk, blir Bjørnstad ettertenksom – han er jo også forfatter, dikter og kritiker. Etter hvert vektlegger han det å skape særegne stemninger, lengsler, og sammensatte, dypere fornemmelser og følelser som oppstår mer umiddelbart enn ved lesing/skriving av bokstaver og ord. God musikk treffer oss umiddelbart, og kan kanskje på en raskere og mer effektiv måte trenge gjennom våre mentale forsvarsverker. Det fortolkende og sensurerende mellomleddet vi har når vi leser, elimineres.Musikk er ofte et mer nakent uttrykk, både for komponist/utøver og lytter. «Det innerste språk», er det også kalt. Som eksempel, kan intervjueren trekke frem musikkstykket The River fra 1997 på ECM-CD med cellisten David Darling. Her beveger og medspiller Bjørnstad seg over i kammermusikk, og utfordrer nok en gang grenser. Det ekstraordinære, mettete, men likevel minimalistiske uttrykket uten en overfl ødig tone, går hudløst direkte inn i lytterens psyke. Og blir der. For Ketil Bjørnstad er det imidlertid slik at begge uttrykksmåtene, musikk og litteratur, befrukter og kompletterer hverandre. Dette vekselbruket er like vel sjeldent i kunstens verden, langt vanligere er for eksempel musikk og billedkunst. Hva som ligger hans hjerte nærmest, er vanskelig å si, men han utbryter plutselig: – Det tok 50 år før jeg for alvor skjønte hvor mye musikken betydde for meg som menneske. Samtidig er det viktig for meg ikke å bli oppfattet som «lettvint». Man kan forstå hans bekymring for dette, når hans produksjon pr. i dag teller 48 bøker (diktsamlinger, romaner, artikkelsamlinger, biografi er), og 64 plater i eget navn, pluss mange titalls gjesteopptredener på andres innspillinger – hvis vi har klart å telle riktig. Men kommersiell eller «lettvint»? Nei. Såpass alvorlig tar Bjørnstad seg selv og sin kunst, at det ville være en fornærmende påstand.

FORTSATT NYSGJERRIG
En hektisk 44-års periode virker ikke å ha slitt ham ut, og til tross for ikke ubetydelige hjertefl immerproblemer for noen få år siden, ser Bjørnstad svært så godt ut. Han er heller ikke mett på suksess (som han nødig vil snakke om), eller tom for ideer. Fortsatt er han en kunstner som ikke lar seg stoppe, begrense eller kategorisere, som samfunnsdebattant (for eksempel i Treholt-saken), utøver, komponist eller forfatter. – Vel, siden jeg har en 15-årig datter hjemme, prøver jeg å redusere reisevirksomheten mer enn før, sier han litt unnskyldende. Riktignok kan det litterære hovedprosjektet hans nå, memoarbøkene, som begynner med 1960-årene, ses på som en begynnende oppsummering av et begivenhetsrikt liv, men han vedgår fortsatt å ha nysgjerrighet, energi og skapertrang/evne til nye utfordringer. – Og man er jo aldri fullt utlært. Med et litt gammeldags uttrykk er han et overflødighetshorn som vi bare får være glad vi har blant oss. Spesielt store deler av musikkinnspillingene hans vil utvilsomt leve lenge etter vår tid, også internasjonalt. Delvis kan det skyldes hans nåværende plateselskap, tyske ECM, og norgesvennen Manfred Eichers meget kontante og kompetente musikalske ledelse. Der snakker vi om den absolutte verdensklasse, gjennom årtier. Ketil Bjørnstad kan nok ha mye å takke andre for, mens vi tilhørere har desto mer å takke ham for.

____________________________________________________________

Tekst: Harald Sperre, cand philol fra 1980, bosatt i Bergen og Berlin. 
Foto: Berit Kverneng