Kjærlighet og hat

ARTIKKEL: Oratoriet Über Liebe und Hass er 85 år gamle Sofia Gubaidulinas siste verk. Det ble urfremført 14.oktober i Tallinn. Årene fremover vil hun bruke til å forlenge verket.

– Fra Klassisk Musikkmagasin nr. 4  2016 –

– Jeg må ærlig si at det er vanskelig for meg å skrive nå, men det å komponere er den største lykke. Sofia Gubaidulina sitter bøyd over partituret i konsertsalen i Tallinn. Blikket vipper raskt mellom musikerne på podiet og ned i notene igjen. Dirigenten, Andres Mustonen, snur seg stadig med spørrende mine. Hun vinker tilbake, av og til med tommelen opp, andre ganger må hun reise seg og gå frem. Hun har ikke en stemme som bærer i en stor sal. Fremføringen av det nye oratoriet er en av mange konserter i høst, i anledning av Sofia Gubaidulinas 85- års dag. Selv skal hun være til stede i Moskva, Dresden og Kazan. Über Liebe und Hass er tilegnet dirigenten. Derfor blir det urfremført i hans hjemby, der Gubaidulina følger prøvene, samtaler med utøverne i pausene og gir intervjuer utover ettermiddagen, blant annet til russisk og estisk fjernsyn.

SVARTELISTET KOMPONIST

Det var ingenting som tydet på at Sofia Gubaidulina skulle få en internasjonal karriere da hun studerte i Moskva på 1950- og 60-tallet. Hun fikk politisk korrekt refs fordi hun skrev eksperimenterende og modernistisk musikk, og kulturkomitéen svartelistet henne, slik at hun knapt fikk verk fremført i offentligheten. – Det var en tid hvor hun kunne ha gitt opp, valgt en annen musikk eller et annet yrke, forteller Hans-Ulrich Duffek i Sikorski musikkforlag. – Men hun bestemte seg for å fortsette på sin egen vei, selv om dette innebar at hun ikke fikk støtte av komponistforeningen i Moskva, at hun ble oppsøkt av KGB, måtte bo i en svært liten leilighet og ha lite penger. Det var en eksistensiell avgjørelse. Ingen vestlige komponister nå til dags trenger å ta slike avgjørelser. Navnet og berømmelsen fikk Sofia Gubaidulina i Vesten flere år før hun selv hadde vært utenfor Sovjets grenser. Partituret til fiolinkonserten Offertorium ble smuglet ut til den latviske fiolinisten Gidon Kremer, som allerede hadde forlatt Sovjet. Da konserten ble fremført i Wien i 1981, var det med ett klart at Sofia Gubaidulina var en av vår tids betydelige komponister. Hun besøkte Vesten første gang i 1985, og i 1992 flyttet hun til Tyskland, 61 år gammel. Paul Sacher-stiftelsen i Basel kjøpte rettighetene til alle hennes tidligere og fremtidige partiturer, noe som gjorde henne i stand til å kjøpe et hus på landet utenfor Hamburg. Der lever hun et disiplinert arbeidsliv, uten telefon og datamaskin, kun med ukentlig kontakt med forlagsdirektør Hans-Ulrich Duffek. – Jeg tar meg av hennes korrespondanse, er hennes rådgiver, er lenken til resten av verden. Dette gjør jeg med stor glede og anser det som et privilegium å være i stand til å hjelpe en av de største komponistene i vår tid. Duffek bekrefter at Gubaidulina ikke tar nye bestillinger, men at hun ønsker å legge til flere satser i det nye oratoriet. – Det viser hvor viktig dette verket er for henne, dette budskapet som hun ønsker å komme med til sine samtidige og kanskje til verden etter henne, sier han.  

 

TEKSTENE ER DET VIKTIGSTE

Oratoriet kan sees som en refleksjon over kjærlighetens og hatets vilkår i verden. Det er basert på religiøse og fremstår som en kamp mellom de beste og verste sider ved den menneskelige natur. En klanglig maktdemonstrasjon der man ikke slipper unna før man har fått innprentet budskapet – som hun også gjerne forteller om, med en sjelden blanding av ro og intensitet. – Jeg ble totalt forelsket i en bønn jeg leste i en bok fra begynnelsen av 1900-tallet, av en anonym benediktinermunk. Vi ber så ofte om at Gud skal hjelpe oss, men munken ber ikke om at han skal bli hjulpet. Han ber om at han selv skal kunne hjelpe, ikke at han skal bli elsket, men at han selv skal elske, ikke at han skal bli trøstet, men at han selv skal kunne trøste andre. Dette motivet er for meg den største kostbarhet. Gubaidulina har også hentet inn andre religiøse tekster, men det er de menneskelige følelsene som er det viktigste, sier hun. – Hatet eksisterer, alle mennesker har det i seg. Man må forstå denne kjensgjerning. Men vi kommer ikke videre hvis vi skal hate hverandre. Den eneste løsningen er tilgivelse. Tilgivelse, og så fred. Tekstene er hovedsaken i dette verket. Ikke musikken, men tekstene er det viktigste. 

 

KLANGLIG DRAMA

Pauken drønner. Bassen fremsier benediktinerbønnen i en kantete trinnvis melodikk, setter av for hver tone, som om det er vanskelig å bevege seg. To kor, plassert på hver sin side på galleriet, omfavner den strevende munken med trøstende harmonier. Sopranen og tenoren uttrykker uro, lidelse og lengsel til Gud, i kromatisk stigende linjer. Innimellom hører vi lynraske glissandoer oppover. Også dette symbolsk. De nestenvertikale linjene gjennomskjærer tidens bevegelse og former korsets tegn. Barytonen er der hovedsakelig for å formidle det gjærende hatet, fortalte hun. Mye av teksten er på russisk, men uttrykket er forståelig. Det bygger seg opp i korene: Jeg hater! Hater! Aggresjonen tømmes ut, nådeløse angrep, dissonanser i fortissimo, sprakende messing, slagverk som dundrer. Lydbildet flerres opp og bruddflatene blir stående ubearbeidet. Det er vilt og skremmende, kontrastene er maksimale. Når sopranen kommer mykt inn, lyser det av håp. Bønnen mumles innadvendt i korene, på mange språk. En monumental avslutning, med innslag av alderdommelig harmonikk. Sopranens bønn mot slutten ligger i øverste leie. Et rop om fred. En spenning som ikke utløses. 

 

DET GYLNE SNITT

Når den lille damen kommer frem for å motta applaus, ser hun ut til å ha beholdt fatningen bedre enn noen. Hun går ikke opp trappen til podiet, men blir stående nedenfor, slik at solistene må ned på kne for å nå henne. Hun griper hver hånd med begge sine, er lenge vendt mot orkesteret før hun endelig snur seg og tar imot applausen fra publikum. – Idealet er å skape et sakralt byggverk. Det har vært en viktig oppgave å finne stedet i konstruksjonen for Jeg hater! Hater jeg? Hater jeg? Dette spørsmålet er det sentrale i verket. Soloen for baryton står i punktet for det gylne snitt. Gubaidulina skisserer verkene på forhånd, beregner antall toner og takter, dimensjoner og proporsjoner. Men det er også snakk om fantasi, sier hun. – Jeg føler verket som en helhet. En litt mystisk opplevelse, smiler hun, nesten barnslig. – Hovedpunktene i henhold til det gylne snitt, opplever jeg i fantasien. Som den musikkdramatikeren hun er, spurte jeg henne en gang om hun hadde planer om å skrive en opera. Nei, svarte hun, så kontant at jeg lurte på om jeg hadde spurt om noe galt. Det hadde jeg. Som ortodoks kristen forholder hun seg til tradisjonen om at Gud og de hellige personer og skikkelser ikke kan fremstilles av mennesker. Bibelhistorien kan kun omtales. Mitt spørsmål kan ha virket blasfemisk. 

EN FORM FOR GUDSTJENESTE

– Mange ganger når jeg har denne aggresjonen, dette fryktelige jeg hater i hodet, så begynner jeg å gråte. Og også av disse plutselig kontrasterende tekstene om ren kjærlighet. Disse to følelsene sammen. Men disse tårene er samtidig en stor lykke, for i disse øyeblikk er mennesket forenet med Gud. Disse øyeblikk av kunstnerisk kontrasterende substanser. Gubaidulina har mange ganger gitt uttrykk for at komponering og religionsutøvelse er sammenfallende for henne. Men tross den religiøse inspirasjonen som ligger til grunn for verkene, er det først og fremst de musikalske dimensjonene som har gitt henne innpass hos et stort publikum. Hun kalles gjerne en klassisk samtidskomponist. Det kan være nok å kalle henne klassisk. 

TEKST OG FOTO: BODIL MARONI JENSEN

BODIL MARONI JENSEN er utdannet filolog med musikk hovedfag, litteratur og historie. Hun har arbeidet en årrekke i NRK radio og er nå frilansjournalist.