Klassisk Australia

ARTIKKEL: Australia er et digert kontinent. De 20 millionene innbyggere er bare som støvkorn å regne i denne enormiteten. I all hovedsak bor de konsentrert langs kystlinjen, med 40 prosent i to spesielle byer: Melbourne og Sydney. Der har det musikklivet oppstått som de siste årene har vært i så sterk vekst, også på grunn av økonomisk fremgang.

Livskvaliteten er misunnelsesverdig, og ifølge «Better Life Index» ligger Australia på første plass, etterfulgt av Norge. Det finnes faktisk fire australske byer blant de topp ti som byr på bedre leveforhold enn i resten av verden, med Melbourne på toppen.

Sett fra Europa, er Australia Det Fjerne Østen. Til tross for diverse rangeringer, lar europeerne seg lett lure av stereotypier, der australiere skildres som en nasjon av lykkelige surfere, kenguruer og krokodiller, korallrev og ørkener; en robust stat, men ikke så opptatt av kultur. Australia er imidlertid et kontinent hvor det skjer store saker hele tiden, og særlig i vår tid. Landet er rikt på edle metaller og fossilt brennstoff, og gruveindustrien har aldri vært større enn i dag: den stigende verdien på australske dollar er en direkte konsekvens av dette. Følgelig har et antall infrastrukturer utviklet seg, behovet for faglært arbeidskraft og sterke hjerner er økende, men det betyr ikke kritikkløst åpne dører.

De nye immigrantene vurderes faktisk med ekstrem oppmerksomhet og ifølge ekte anglosaksiske prinsipper: Australia vil bare ha de beste. Mens europeere – noen mer enn andre (Hellas), noen mindre (Norge) – må hanskes med alvorlige spørsmål som gjeld, budsjettkutt og oppsigelser, kan australierne glede seg over fruktene av fremgangen, med enda større energi og kvalitet i planleggingen videre.

Kulturboom

Som følge av all denne vitaliteten, er det mer tid og penger tilgjengelig, og dermed mye større muligheter for kulturaktiviteter og musikk. Melbourne – en mer raffinert og kultivert by enn den mindre formelle Sydney – har fått sitt eget kulturdistrikt, i South Arts Precinct, langs elven Yarra. I løpet av de siste tre årene er et nytt konserthus – the Melbourne Recital Centre (MRC) – innvidd, mens et annet senter, the Hamer Hall som nyåpnet i juli, er totalrenovert.

To saler hvor symfonisk, kammer- og samtidsmusikk fremføres, jazz inklusive, er designet av arkitekten Ian McDougall. MRC, som åpnet i 2009, har en storsal som bare kan beskrives som en juvel – et slags musikkens moderfang, ønsket og sponset av Elisabeth Murdoch, mor til den berømte magnaten Rupert. Her var det Dame Elisabeth Murdoch i februar ville feire sin 103-årsdag – sammen med sin sønn (som sies å være hennes yndling). Da hun ble spurt om hvorfor hun bestemte seg for å bli involvert i dette prosjektet, svarte Lady Murdoch: «Musikk har vært en kilde til opplysning, trøst og glede i hele mitt liv.»

Hun var ikke bare opptatt av å dele ut penger, hun fulgte også med i de forskjellige fasene av byggearbeidene. Dette kom frem på bilder hun viste oss fra byggetomten, der hun sto med hjelm og det hele. I tillegg til Elisabeth Murdoch Hall, finnes det en mindre sal med plass for 150, der treverket har inngravert i store bokstaver signaturen til den australske komponisten Percy Grainger. MRC sover aldri: I forrige sesong ble 320 konserter avviklet der, med 133.000 solgte billetter.

Den nye Hamer Hall, Melbourne Symphony Orchestras hjem, er en monolittisk struktur – fra utsiden ser den ganske klumpete ut; den ble reist i tråd med den fremherskende arkitektoniske standard og stil i Melbourne for en del år siden. Nå har den fått et nytt løft, nytt liv og nye farger av arkitekten McDougall, som totalrenoverte interiøret. Han var ganske dristig i sitt fargevalg, noe som avspeiler seg i foajeens oransje og branngule. De samlede offentlige utgiftene beløp seg til AUD 135.8 millioner, ca NOK 794 millioner, bevilget av regjeringen i Victoria.

– Vi ønsket å beholde den opprinnelige ideen om en sal gravd dypt ned i jordens innvoller – som den delvis er. Men McDougall klarte å gi den et inntrykk av letthet, forklarer Judith Isherwood, administrerende direktør for konserthuset og den nærliggende ACM – Melbourne Arts Centre – operahuset. Ikke bare opera heller, hvis man tar i betraktning at 4500 forestillinger ble gitt der i forrige sesong, oppsøkt av 2,3 millioner mennesker.

Wagner og Verdi

Wagners Ring settes opp i år, i forbindelse med 200-årsdagen for komponistens fødsel. Den sponses at Tony og Maureen Wheeler, grunnleggerne av forlaget Lonely Planet, som faktisk hører hjemme i Melbourne. For anledningen blir scenen utvidet (også takket være en tildeling på AUD 4 millioner fra regjeringen). Ringen er umulig i det fascinerende, men heller lille operahuset i Sydney, byens ikoniske bygg, som har vært en skandale siden det ble reist for AUD 102 millioner, fire ganger det opprinnelige budsjettet. Derfor kommer Opera Australia, byrået som har ansvar for operaproduksjoner i landet – med hovedkvarter i Sydney og filialer i Melbourne og Brisbane – til å feire Verdi i Sydney og Wagner i Melbourne.

I år, forklarer kunstnerisk leder Lyndon Terracini, blir det en sensasjonell åpningssesong. Med nyttåret som startstrek, ble sesongen innledet 31. desember med Puccinis La Bohème, med Nicole Car    som Mimi og Gianluca Terranova som Rodolfo. I januar, som start på Verdi-året – det er også 200 år siden han ble født – er Trubaduren planlagt, fulgt av Falstaff, og Skjebnens makt dirigert av den italienske Andrea Licata. Deretter La Traviata med Emma Matthews i tittelrollen, og Maskeballet (samprodusert med Oslo). Til sammen skal elleve operaer fremføres mellom desember og august, blant dem verk av Offenbach og Britten.

I Sydney havn settes Carmen opp – et eksperiment som er ment å videreføre suksessen med Traviata i mars i fjor, også den spilt i havnen. Omkostningene den gang var på AUD 11,5 million, 40.000 solgte billetter og inntekter på AUD 6,2 millioner.

På snakk om ambisiøse og ekstravagante ideer: Nå vil de spille opera på Barrier Reef. Det er sant. Tanken er å sette opp en opera på en atoll, med båter og katamaraner som publikumsplasser. Terracini planlegger prosjektet, og er på utkikk etter en sponsor.

Fordyrende avstander

Australia opplever en økonomisk opptur, men beveger seg forsiktig fremover. Regjeringen bidrar bare med 20 prosent til den totale driften av musikksesongen. Det er derfor av største betydning for teater- og konserthussjefer å få regnskapene til å gå opp. Terracini har midlertid på under et år, og uten å tigge myndighetene om støtte, klart å øke budsjettet med 30 prosent – det er nå på rundt AUD 100 millioner. Hvordan greide han det? Han innrømmer det ikke, men alt tyder på at hans blikk i retning musikalen har vært avgjørende for finansieringen. I Australia er folk gale etter musikaler, og både Melbourne og Brisbane får celebert gjestespill fra Lincoln Center (New York) med Rodgers og Hammersteins South Pacific.

En annen grunn til at lederne ved australske institusjoner må være ekstra profesjonelle i sitt arbeid, er Australias store avstand til resten av verden. Kunstnere må finne seg i langvarige flyreiser for bare å medvirke i en spesiell konsert. Man må også ta hensyn til de nærmest uoverkommelige omkostningene med å få et europeisk eller amerikansk orkester ut på Australia-turné. Direktør Isherwood husker – som den største seier og en hendelse det nærmest vil være umulig å gjenta – konserten med Mariinskijs kor og St. Petersburg-orkesteret med Valerij Gergijev.

Australia og Norge er blant verdens rikeste land, men pleier å avvise overdådige budsjetter i motsetning til andre land, som er – for å si det mildt – ute av økonomisk kurs og dessuten omfatter land som Emiratene, Qatar og Oman. Med andre ord, ingen superstjerner verd sin vekt i gull.

Oversatt fra engelsk av Mona Levin

TESKT PIEAR ANNA FRANINI

PIERA ANNA FRANINI fra Milano er musikkritiker og journalist i den store italienske avisen «il Giornale”. Hun skriver for magasiner som Vanity Fair om hjemlige og internasjonale hendelser innen klassisk musikk, kultur og underholdning.