KLASSISK BALLETT PÅ SITT BESTE
Triple bill med: The Kingdom of the Shades (fra La Bayadère), koreografi Natalia Makarova etter Marius Petipa. Secus, koreografi Ohad Naharin. Symfoni in C, koreografi George Balanchine.
Makarova/Naharin/Balanchine
Mesteraften – Hvite netter
Nasjonalballetten
Den Norske Opera & Ballett
ANMELDT AV FREDRIK RÜTTER
FOTO ERIK BERG / Den Norske Opera & Ballett
TOPPFOTO: The Kingdom of the Shades er hentet fra Den hvite akten i Le Bayadère.
Nasjonalballetten avrunder årets sesong med en Mesteraften gitt tittelen Hvite netter. I flere av de store klassiske ballettene er det en eller flere hvite akter; det være seg i Svanesjøen, Giselle eller La Sylphide. Så også i La Bayadère som Marius Petipa skapte i 1877. Ti år etter at Natalia Makarova kom til Vesten satte hun opp hele La Bayadère i 1980. Hun skapte sin helt egen versjon, men inspirasjonen og mange av sekvensene bygger på det hun selv hadde sett og danset i Sovjetunionen. I La Bayadère er den hvite akten kalt The Kingdom of the Shades. Når Shades nå er innlemmet i forestillingen Hvite netter, må det ses som en teaser for høstens store septemberpremiere hvor hele balletten skal fremføres. Den er i fire akter.
Balansegang på skråplanet
Denne hvite akten må være den ultimate eksamenstesten for det kvinnelige corps de ballet. Det behøves 24 i den første entreen, pluss fire solister. Det er også en mannlig danser til stede, prins Solor. Det som gjør særlig åpningen veldig spesiell er at danserne beveger seg ned en skråplatting inn på scenen. De danser seg ned fra Himalaya-fjellene. Utfordringen er at det kommer bare en inn ad gangen, og hver skal utføre en arabesque. Det sier seg selv at å balansere på ett bein på et skrånende underlag ikke er bare bare. Det betyr også at den som kommer først inn gjentar den samme bevegelsen noe slikt som 39 ganger. Da er det snakk om presisjon, og her handler det mye om å danse sammen i én pust, kjenne hverandres tilstedeværelse i rommet. Presisjonen i denne intrikate åpningen har muligheter til å forbedres, men det er usigelig vakkert når scenerommet fylles av alle danserne kledd i de store hvite tutuene, disse store hvite skjørtene som hører den klassiske balletten til. De består normalt av nesten 15 lag tyll, og til hvert skjørt trengs det noe slikt som 25 meter.
Lange, vakre linjer
Prinsen Solor ble sterkt og utmerket danset av Yoel Carreño. Historien i denne akten sier at han egentlig er ute på en opiumtripp i sorg over å ha mistet sin elskede Nikiya. Hun døde av et slangebitt. Solor prøver å finne henne igjen gjennom opiumrusen. Denne delen av handlingen var det ikke lagt mye vekt på i denne fremføringen, det blir vel sterkere belagt når hele verket kommer i september. Nikiya ble nydelig danset av gjesten Maria Kochetkova som selv om hun ikke er direkte høy, har en egen evne til å skape lange linjer som bare fortsetter videre ut i rommet. Hun danser en adagio hvor bevegelsene aldri stanser opp, uansett hvor langsomt det går. I sine soloer binder hun sammen hvert trinn, slik at hun skaper vakre koreografiske buer fra begynnelsen til slutt. Ludwig Minkus har komponert den nydelige musikken til La Bayadère.
Eksplosiv energi fra Naharin
Om kvinnene i kompaniet hadde nok å bryne seg på i La Bayadère, var det den mannlige delen av kompaniet som ble satt på prøve i Secus av Ohad Naharin. Her var det 17 menn og en kvinne som fylte scenerommet med enorm kraft og energi. Bevegelsesspråket til Naharin er ikke noe å ta lett på. I det må danserne bare gå «all in» eller la være å danse. Det finnes ikke noen mellomvei. Ohad Naharin har utviklet sitt eget språk, Gaga, gjennom sitt arbeid med Batsheva Dance Company, og det har gitt ham tilnavnet Mr. Gaga. Det er eksplosivt, energisk og har en egen villskap i seg. Mennene holdt ikke igjen, de kastet seg hemningsløst ut i dansen, og det gjorde også Melissa Hough, den eneste kvinnen, i det korte øyeblikket hun var innom. Selv om det ikke er noen handlingsballett, dukker det opp små historier over alt på scenen. Nesten alle holder på med sitt, og de møtes bare i korte glimt. Da kan man oppleve humor, mennesker som ikke har det bra, mye av det man vil kalle et hverdagsliv.
Symfoni i C
Kveldens avslutning var nok en hvit hendelse, nemlig George Balanchines rene klassiske dans, Symfoni i C til musikk av Georges Bizet. Den er i fire satser med en lang coda til slutt, hvor alle danserne får vist seg frem nok en gang. Solistparet i den første satsen ble utmerket utført av Whitney Jensen og Ricardo Castellanos. De hadde god kjemi og ga inntrykk av å storkose seg i den ganske så raske satsen. Om det var tempoet som gjorde det skal være usagt, men det visuelle inntrykket ble litt uryddig. Plasseringene til den enkelte i gruppen var ikke eksakt nok.
Adagio satsen som fulgte ble greit danset av Grete S. B. Nybakken, men den krever vel egentlig ikke at hun skal fremføre den som en isdronning. Det uttrykket ble vel mye til den myke, langsomme musikken. Philip Currell var som alltid en utmerket partner og støtte.
Det japanske solistparet i den raske tredjesatsen, Leyna Magbutay og Gakuro Matsui, hadde bestemt seg fra første trinn til å satse alt. De virkelig gjøv løs på oppgaven og fikk løftet entusiasmen i salen, noe Eugenie Skilnand og Douwe Dekkers kunne trekke veksler på i den fjerde satsen. Skilnand danset som alltid med sin spesielle ynde og full kontroll. Douwe Dekkers har ungdommens herlige pågangsmot å lene seg på.
Codaen ble danset med stor fart, og dirigent Per Kristian Skalstad fikk med seg et opplagt orkester som løftet danserne fint inn i den raske finalen. Når klassisk ballett danses slik er det virkelig moro å sitte i salen.
