KOREOGRAFEN SØLVI EDVARDSEN

ARTIKKEL: Det skal være en opplest og vedtatt sannhet at den som vil drive med scenisk dans, helst må begynne før fylte ti år. En fordel er det nok, men ingen absolutt sannhet – noe koreografen Sølvi Edvardsen er et levende bevis på.  

Etter snart førti år i dansens tjeneste, er Sølvi Edvardsen en nestor blant likemenn, og hun har boken full av planer og oppdrag i de kommende årene. Hun ønsket dansen helt fra barnsben av, men vokste opp i et miljø hvor sosial dans var det ultimate uttrykk for glede og samhold, mens dans som kunstform var totalt fremmed.

Sølvi ble derfor 18 år før hun startet sin utdanning, og parallelt med dette gikk inn for tekstilkunsten fordi hun trodde en fremtid innen profesjonell dans var umulig.

– Randi Frønsdal var min første pedagog og ble viktig for meg. Hun hadde en enorm energi og drivkraft, og skapte forestillinger og oppvisninger med sine elever innen jazz og moderne. Min ekstreme sjenanse begynte å slippe taket, og jeg følte at dansen som uttrykksform kunne bli min livsbane. Jeg trente nesten daglig hos henne ved siden av tekstile studier, og dette førte til at jeg kunne søke Ballettinstituttet og komme inn der.

Sølvi Edvardsen arbeidet hardt de tre årene på Sørbyhaugen hos Jorunn Kirkenær, fra 1973–76, og tok diplomer både i dans, koreografi og pedagogikk.

– Der møtte jeg også klassisk indisk dans, introdusert av Liv Gylseth. Det var som å komme hjem – en åpenbaring som ga dansen en ny og meningsfylt dimensjon, et spirituelt innhold som talte direkte til meg. Etter Ballettinstituttet videreutdannet Sølvi Edvardsen seg i Paris, bl.a på Centre Internationale de la Danse Moderne, og senere dro hun også til India for videre studier der.  

Nye arenaer

Collage Dansekompani ble startet av tre kvinnelige dansere i 1974. For dem var dette i praksis å skape sin egen arbeidsplass. I Norge fantes ingen arena for de som brant for moderne dans. Den Norske Opera og Det Norske Teatret hadde fast ansatte dansere, og noen revyscener ansatte dansere på kontrakter, men moderne dans hadde ingen scener. Collage ble en spennende ny blomst i kulturlandskapet, og den slo ut sine kronblad i nye arenaer. Edvardsen ble ansatt som danser i 1977, og debuterte med sitt første koreografiske arbeid Ilddråpen i 1980. Kompaniet arbeidet hardt, men økonomien var trang. Etter full arbeidsdag var det derfor nødvendig å arbeide som pedagog på kveldstid.

– Alle bidro til å holde driften i gang. Selv foretrakk jeg praktiske oppgaver og alt som hadde med kostymer å gjøre. Administrasjon og markedsføring har alltid vært vanskelig for meg. Selv i dag, nesten førti år senere, synes jeg dette er umulig. Mitt virke er den skapende prosessen, sier Sølvi Edvardsen, som gjerne kaller seg billedskaper – det sier mye om hennes forhold til arbeidet. Hun har en innebygget nysgjerrighet som har brakt henne i mange retninger, og det sceniske uttrykket er hennes liv. Hun var tilknyttet Collage Dansekompani som koreograf til 1992, men sluttet som danser i 1985.

Hva Collage klarte å produsere de tyve årene ensemblet eksisterte, er imponerende, og Sølvi Edvardsens navn står bak mange av verkene. Balletten Kimen fra 1984 ble en viktig produksjon, og den fikk hun Kritikerprisen for. Det åpnet også dørene for henne, og ble starten på et liv som koreograf utenfor Collage. Hun skapte også sin første helaftens ballett Terra i kompaniet, og danseren Cathrine Smith innkasserte Kritikerprisen for den i 1987.

Edvardsens første produksjon på Den Norske Opera kom i 1985 med Masken, og nå begynte også teatrene å vise sin interesse. I 1987 hadde hun koreografisk ansvar for Brødrene Løvehjerte på Nationaltheatret.  

Dans, design og søm 

Sølvi Edvardsen står ofte ansvarlig for scenografi og kostymedesign til sine forestillinger, og i Collage utførte hun også egne kostymer i 10 år. Å sy ble det slutt på, men design kan ofte bære hennes signatur og er ofte også selve utgangspunktet for nye arbeider.

Sølvi har fremdeles mye hun ønsker å gjøre. Det mangler ikke på ideer og bevegelige bilder i hennes hode. Der ruller bildene som på en film, og hun ser bevegelsene, kostymene og scenografien som en helhet. Hun klarer bare ikke å stoppe bildene; de ruller og ruller. Hadde det vært mulig å fryse dem, ville hun nok holdt på med billedkunst.

Nysgjerrigheten hennes – som aldri hviler – har brakt henne på studiereiser i Europa, Mexico og Egypt, men det er i Asia, først og fremst India og Japan, hun føler seg mest hjemme. Det er der hun opplever at det åndelige og estetiske aspektet blir viktigere enn det materielle; noe som passer hennes livsform.  

Misliker båser 

Edvardsen koreograferer ofte ekstremt fysisk med høyt energinivå, og hennes estetiske sans er velkjent. Hun gjør liten eller ingen forskjell på om det er kvinnelige eller mannlige dansere som skal utføre bevegelsene. De skal passe inn i uttrykket hun ønsker å formidle, men hun er også opptatt av å bringe frem de personlighetene hun arbeider med. Hun er takknemlig for vekslingen mellom oppdrag og egne produksjoner.

– I et oppdrag er rammene ofte bestemt, og noen ganger musikken. Når jeg får i oppdrag fra Oslo Filharmoniske å koreografere til Ravels Bolero, er det helt klart musikken som er utgangspunktet og som styrer meg inn til et interessant tema. I mine egne produksjoner og ulike prosjekter dreier det seg ofte om bestillingsverk, og da blir den musikalske prosessen en annen. Jeg kan arbeide med det koreografiske uttrykket uten nødvendigvis å være styrt av musikken, og senere sette det sammen. Jeg trives med å tenke dialog mellom lyd og bevegelse, ulike musikalske uttrykk og å være i samarbeid med musikere og komponister. Jeg leter alltid etter noe nytt og det jeg opplever som kvalitet, og det interessante oppstår for meg alltid gjennom forskning i bevegelse, uttrykk, lyd/ musikk og visuelle løsninger.

Sølvi misliker båser, og søker kvalitet uavhengig av form. Når hun ser tilbake på de over hundre produksjonene hun har skapt eller vært en del av, rager ordet mangfold opp, men hun kan se de felles linjene hele veien. Hun var involvert i avslutningsseremonien i OL 1992 i Albertville, og i det forberedende arbeidet til åpnings- og avslutningsseremonien til Lillehammer-OL 1994. I de prosessene skjedde mye, og sluttresultatet fikk hun ikke være med på. Derimot skapte hun en kjempeproduksjon for Carte Blanche, LINK, som hadde premiere under Lillehammer-OL, og hun gjorde innslag til åpningen av Gardermoen flyplass i 1998.

Spennvidde

Sølvi har gjort så mye forskjellig, også musikal og familieforestillinger, som helaftenen Snehvit for Carte Blanche og Vårherres Klinkekule basert på Erik Byes tekst for Akershus Teater. Kunstnerisk utforskning og vekst kommer allikevel mest gjennom egne produksjoner og betyr enormt mye.

– Etter min sorti fra Collage Dansekompani og mange påfølgende oppdrag, prøvde jeg på midten av 1990- tallet å søke egne midler. Det ble vanskelig. I dette gamet handler det dessverre mye om penger og finansiering. Du må være en av dem som mottar jevnlig tilskudd fra Norsk Kulturråd for å holde kontinuiteten i gang. Det har vært svært vanskelig for min generasjon. Forestillingen Sort Vase, vist under Ultimafestivalen 1998, ble realisert med litt støtte og godt samarbeid med Black Box Teater. Den betød veldig mye for meg og inspirerte til kamp for min egen trilogi. Ni år tok det fra arbeidet startet. Black Bride kom i 2002, fortsatte med Memento Mori i 2005, og ble avsluttet med Signum Axis i 2008.

Like sulten

Det er ganske merkelig! Sølvi har holdt på i snart fire tiår, er like sulten, og har ikke satt tempoet ned. Nærmest forestående er barneforestillingen Sommerfuglen med danseren Miriam Hansen Troøyen og den russiske trekkspilleren Evelina Petrova, som oppsøkte henne med ideen til samarbeid. Prosjektet realiseres i samarbeid med Akershus Teater. I desember vises hennes solo MAN på Ice Hot Festival i København. Den femti minutter lange soloen for en mannlig danser, hadde premiere under CODA-festivalen på DNOB Scene 2 i oktober 2015. Det er den indiske danseren Sudesh Adhana, en danser med eksepsjonelt sterkt sceneuttrykk, som fremfører den. De traff hverandre i 2002, da Sølvi Edvardsen på oppdrag fra UD ved 50-årsfeiringen for bilateralt samarbeid med India, sto for samarbeidsprosjektet Beyond Borders.

Som følge av forestillingen, kom Sudesh Adhana til Norge og tok videreutdannelse i samtidsdans ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO). Han bor på Eina, hvor han sammen med sin kone, danseren og koreografen Ella Fiskum, har bygd opp plattformen R.E.D.– Residency Eina Danz. Sudesh har fremdeles en bred kontaktflate i India, og i 2015 ble han tildelt prisen for beste koreografi under Indias nasjonale filmprisutdeling.

Sølvi Edvardsen, som trives med å samarbeide både med dansere, skuespillere og sangere, har nå fått regioppdrag på Hålogaland Teater; en spennende, kjærkommen og etterlengtet utfordring for henne. Nye veier åpner seg hele tiden, men da må man også være mottakelig!

– Det sceniske uttrykket er mitt liv – i tillegg til menneskene rundt meg. Det å skape er som å puste.

TEKST FREDRIK RUTTER

FREDRIK RÜTTER er tidligere ballettdanser, nå teaterkritiker og VGs ballettkritiker, samt norsk korrespondent for Dance International Canada.