KORNGOLDS HELIANE: MIRAKLENES TID I BERLIN
Et ur henger på innerveggen i et statisk scenerom. Uret viser samme klokkeslett under hele forestillingen. Tiden og verden står stille.
TEKST ØYVIND AASE
FOTO MONIKA RITTERSHAUS DEUTSCHE OPER – Toppfoto: Sara Jakubiak som Heliane og Josef Wagner som Herskeren.
I sin nyoppsetning av Erich Wolfgang Korngolds Das Wunder der Heliane antyder regissør Christof Loy på en enkel måte dramaets tidløshet.
Når Heliane nå vises på Deutsche Oper Berlin, er det gått 90 år siden forrige gang. Heliane ble et vendepunkt i den østerriksk-amerikanske Korngolds karriere, og har tråder til hans biografi. Operaen, med sin ekstatiske skildring av jordisk kjærlighet, ble komponert tidlig i Korngolds ekteskap med Luzi von Sonnenthal. I handlingen har Herskeren, som forbyr undersåttenes lykke, likhetstrekk med Erichs far, musikkritikeren Julius Korngold. Sønnen måtte kjempe en bitter strid med faren om forholdet til Luzi. Kjærligheten ble Korngolds redning fra opphavets maktsfære.
Kjærlighetens under
I Heliane er denne spenningen flyttet til et totalitært samfunn i en ubestemt tidsepoke. Herskeren og Heliane lever i et kjærlighetsløst forhold. Så ankommer Den fremmede, en ung mann med messianske drag, som dømmes til døden etter å ha forkynt sitt gledes- og kjærlighetsbudskap. I dødscellen møter Den fremmede Heliane, og de to faller for hverandre. Begge utsettes for Herskerens vrede. Det blir rettssak, Den fremmede begår selvmord og Herskeren utfordrer sin ektemake til å gjenoppvekke den døde. Det kulminerer med Helianes Wunder (mirakel), etterfulgt av en forløsningsscene hvor de to elskende forenes i en annen og bedre verden.
Senromantisk endetidsmusikk
Heliane er endetidsmusikk i mer enn én forstand. Korngold skapte sitt mest komplekse verk til Hans Müller-Einigens libretto. Med et stort oppbud av perkusjonsinstrumenter, fem keyboards, off-stage-ensembler, flere kor og et partitur fullt av ekspressiv kromatikk, er Heliane senromantikk nær bristepunktet, og viser komponisten på grensen av sin skaperevne. De ekstreme utladningene i verket forøkes gjennom umenneskelige krav til sangerne.
Fremførelsen i Berlin i 1928 ble en nedtur, og var den siste før operaen ble tatt opp igjen i vårt århundre. Verket markerte også lenge slutten på Korngolds status som fremstående klassisk toneskaper. Etter fiaskoen med Heliane begynte han å pusle med operettearrangementer, før han endte opp som feiret filmkomponist i Hollywood. Der ble han værende, for det var ingen plass for den jødiske Korngold i Hitler-tiden.
Herkulesarbeid
I årets oppsetning på Deutsche Oper har dirigenten Marc Albrecht gjort et herkulesarbeid med å gi liv til det overdådige operapartituret. Det er fristende å dra en parallell mellom Korngolds skjebne og situasjonen til Den fremmede, ambassadøren for livsgleden. Korngold var vidunderbarnet som tidlig overøste verden med glitrende musikk, inntil han først ble utradert av Hitler, senere av modernismen i etterkrigstiden. Det falt tungt for Korngold å fatte at verden ikke lenger ønsket seg vakker musikk.
Magisk musikk
Når komponisten i dag gjenoppstår er det et bevis på at all maktdominans, politisk eller ideologisk, har sin tid. Samtidig er maktbruken i seg selv tidløs. I Heliane har Loy, i samarbeid med designer Johannes Leiacker og kostymedesigner Barbara Drosihn, latt samtlige aktører, med unntak av Dommeren og Heliane, opptre i mørk dress i et mørkebrunt lokale som leder tankene til det kafkaske rettsuniverset. I så måte blir gevantene vel trivielle, og med sine referanser til en etablert litterær dystopi virker de avmystifiserende.
I Heliane står og faller det hele på om magien holder inn til mål. Librettoen gir lite rom for dramatisk handling. Korngolds musikk, derimot, med sitt ustoppelige driv, sitt harmoniske raffinement og sin klangstyrke sørger for å skape sammenheng i en opera som aldri gir rom for konvensjonens hang til applaus etter ariene.
Livskraftig opera
Det skal betydelige sangere til for å takle en symfonisk opera av et slikt kaliber. «Sterkere, sterkere,» ropte Richard Strauss til orkesteret da han dirigerte en av sine operaer, «jeg kan fortsatt høre sangerne!» I Deutsche Oper står de vokale kreftene imot det veldige orkesterapparatet. Sara Jakubiak gjør Heliane med scenisk smidighet, og mestrer også de lavere styrkegradene. Josef Wagner som Herskeren har den forskrudde energien som skal til for å vise despotens luner. Som Den fremmede gir Brian Jagde naturlig tyngde til en rollefigur som har makt til å få Heliane til å kaste klærne.
De tre hovedfigurene har god støtte i Okka von der Damerau (Budbringeren), Derek Welton (Portneren), Burkhard Ulrich (Dommeren) og Gideon Poppe (Den unge mannen). Sammen utfolder de syv et intenst kammerspill mellom kor- og orkesterveldet. Men lagspill til tross, i denne operaen er det bare Heliane som bærer egennavn. Dermed blir hun den eneste med en klar identitet i et samfunn uten individuelle rettigheter. Det er en lukket verden, hvor alt som gir mening – kjærlighet, erotikk, latter – er bannlyst.
Det er et mirakel når Heliane til slutt tar luven fra diktatoren og gjenoppvekker Den fremmede. Et annet mirakel er gjenopplivingen av Korngolds høyst livskraftige opera.
Fakta:
Die Wunder von Heliane
Komponist: Erich Wolfgang Korngold
Musikalisk ledelse: Marc Albrecht
Regi: Christof Loy,
Scenografi: Johannes Leiacker
Sara Jakubiak (Heliane)
Brian Jagde (Der Fremde)
Josef Wagner (Der Herrscher)
Okka von der Damerau (Die Botin)
Burkhard Ulrich (Der blinde Schwertrichter)
Premiere 18. mars 2018 i Deutschen Oper Berlin
