LISE DAVIDSEN
– En Wagnersangerinne er noe man blir etter å ha sunget mye Wagner. Jeg syns ikke begrepet bare har noe med klang å gjøre. Jeg er en lyrisk-dramatisk sopran, sier Lise Davidsen. Hun har et behov for å fastslå dette. Hun er utropt som den nye Kirsten Flagstad, men i en alder av 28 år er hun fortsatt søkende. En stor, varm stemme og et musikalsk sinn skal fortsatt utvikles og utforskes. I inneværende sesong blir det riktignok tre Wagner-roller, men det er de lette og lyriske, presiserer hun, ikke de store og tunge.
Portrett i Klassisk Musikkmagasin nr. 4 2015
AV HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO fra lisedavidsen.com
Om ikke rollene er de største, er scenene nettopp det: Foruten Ortlinde i Die Walküre ved Bayerische Staatsoper i München i november, synger hun Isabella i Das Lieberverbot i på Teatro Real Madrid i januar samt Freia i Das Rheingold og 3. Norne i Götterdämmerung i Oper Frankfurts oppsetning av Der Ring des Nibelungen i juni.
– Det er svært tilfredsstillende å få være på disse store scenene og gjøre noe jeg føler jeg behersker, sier hun.
Egentlig var planen å presentere Lise Davidsen for Klassisk Musikkmagasins lesere etter debuten på Bayerische Staatsoper i slutten av november. Men etter at hun feide med seg det meste av priser i tre av Europas mest prestisjetunge sangkonkurranser i sommer, ble KMs planlagte novembertur til München erstattet med en oktobertur til Stokke i Vestfold, der hun fikk noen dager i familiens skjød i forbindelse med solistoppdrag på åpningskonserten til Sandefjord kirkemusikkfestival.
Ellers er basen København, der hun har oppholdt seg siden hun i 2010 begynte sine studier ved Det Kgl. Konservatorium og etter hvert Operaakademiet. Der er hun nå etablert med sin regissør-samboer og begynner å ane konturene av en operafremtid. Sangtimene tar hun i Oslo for tiden. Etter fire intense år med den danske superpedagogen Susanna Eken, tar hun nå timer med finsk-amerikanske Brian Jauhiainen, Nasjonaloperaens stemmepedagog.
– Uansett hvor god lærer man har, kan det være det nyttig å oppsøke noe ut fra en annen innfallsvinkel, forklarer hun, men kommer nok til å møte Susanna med jevne mellomrom.
I begynnelsen av juli kom Lise på andreplass, vant publikums- og den internasjonale presseprisen ved Belvedere-konkurransen i Amsterdam. 19. juli gikk hun til topps i Placido Domingos Operalia-konkurranse i Royal Opera House i London, der hun også vant Birgit Nilssons pris og publikumsprisen. 21. august gikk hun av med seieren i Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse i Oslo, der hun også vant prisen for beste norske fremførelse, samt Ingrid Bjoners Stipend for beste norske deltaker.
KM: Dette høres jo rimelig anstrengende ut. Hva tenkte du på da du meldte deg på tre konkurranser på under to måneder?
– Jeg gikk jo ikke i utgangspunktet ut fra at jeg kom med på alle tre. Jeg ble svært overrasket over å komme med i Operalia, for jeg var ikke så fornøyd med opptakene jeg sendte inn. Gode opptak er kostbare. På Sonja-konkurransen var jeg også usikker fordi de opererer med kvoter pr. land på kandidatene, og ti av plassene er forhåndsreservert for noen spesifikke utdanningsinstitusjoner. Men tidspunktet var inne til å melde seg på internasjonale konkurranser, som er et godt alternativ til å reise rundt på auditions. Viktige folk sitter i juryene, og konkurransene besøkes av agenter og representanter for operahus, så man slår flere fluer i en smekk hvis man kommer med.
Nr. 130
KM: Det må da ha vært ufattelig nerveslitende?
– Det var det! Hver konkurranse begynte rolig, men ettersom jeg gikk videre til seminfinaler og finaler gikk alt fortere og fortere. Jeg fikk ikke landet mellom slagene, og gikk der med konstant nervøsitet. Jeg ble veldig fokusert av det, klarte ikke å tenke på noe annet mens det pågikk – og etterpå var det helt uvirkelig. I Amsterdam ble alt nokså upersonlig fordi ingen ble titulert med navn – jeg het bare «Nr. 130» den uken. Men nå er det gjort og jeg kommer ikke til å delta på flere konkurranser. Det er en tid for alt, men det er klart at denne sommeren blir stående som noe helt unikt i mitt liv.
Om det var nerver med i bildet, var det ikke merkbart for publikum i den fullsatte operaen i Bjørvika under finalen på Dronning Sonja-konkurransen. Hun er en av disse om «tar» rommet i det hun kommer inn. I en nydelig grønn kjole inntok den høyreiste skikkelsen podiet grasiøst, sikkert og naturlig, før hun tonet inn i Amelias vakre arie fra Verdis Un ballo in maschera. I andre avdeling kom selve juvelen i repertoaret hennes så langt: Dich teure Halle fra Wagners Tannhäuser. Begge ganger ble stemningen i salen helt elektrisk.
KM: Forventningspresset må da ha vært merkbart i Oslo etter at du vant de to andre konkurransene?
– Absolutt. Jeg var ikke helt forberedt på hvilken påkjenning det skulle bli. Det er jo bare å tviholde på fokus hele tiden, men jeg må medgi at det ikke akkurat hjalp da NRKs intervjuer før sin intro til min siste arie sa: «Og nå stiger spenningen til svimlende høyder». Jeg sto jo ved siden av og hørte på, smiler hun.
Idrett og musikk
Det sto ikke skrevet i stjernene at Lise skulle bli sanger. Hennes barndom var mer preget av idrett enn av musikk, selv om hun tok gitarundervisning på kulturskolen i Stokke og sang i kor. Hun var temmelig grønn da hun begynte på musikklinjen ved Sandefjord videregående skole.
– Det var først der jeg lærte noter. Jeg hadde sang som hovedinstrument, men forsto ikke da at dette var noe jeg skulle satse på.
Ikke desto mindre gikk veien til Griegakademiet i Bergen, der hun studerte med Bettina Smith og Hilde Haraldsen Sveen. Her ble Lise klassifisert som mezzosopran, og det var som mezzo hun sang i Det Norske Solistkor de to siste studieårene i Bergen. To viktige år, ikke minst på grunn av dirigent Grete Pedersen.
– Ja, Grete ble et veldig viktig menneske for meg. Hun lærte meg hva det vil si å være en profesjonell sanger. Det er nesten litt vanskelig å sette fingeren på hva det er med henne, men hun har en naturlighet og pasjon i sin dirigering og er alltid tro mot seg selv. Hun kan brenne 100 prosent for en komponist, men gjør musikken til sin. Å slutte i koret er en av de tyngste beslutningene jeg har tatt, men jeg var med som solist på en CD-innspilling av Per Nørgård nå i høst.
Grunnen til at Lise sluttet var at hun skiftet stemmefag. Hennes nye danske sangpedagog mente hun var sopran og ikke mezzo, og Lises soprantype passet ikke inn i kor. Møtet med Susanna Eken var relativt brutalt; hun fortalte alt som var feil med en gang og Lise dro hjem og gråt. Men etter å ha fordøyd det hele tok hun seg sammen og dro tilbake for å vise damen hva hun kunne. Det tok tid å finne kjemien med denne krevende pedagogen.
«Være der ute»
KM: Hvordan går man egentlig fra mezzosopran til sopran? Er det ikke lengden på stemmebåndene som avgjør? Hva var det Susanna Eken egentlig gjorde med deg?
– Hun åpnet stemmen min! Jeg hadde et ganske stort register og hadde vennet meg til å synge veldig komfortabelt og uten særlig støtte. Det utfordret hun. En av de første ariene hun ga meg var Wagners Dich teure Halle. Jeg trodde ikke hun var riktig klok! Så kom hun med Mozart! Først utvidet hun stemmen og så trakk hun den sammen igjen. Det var mentalt krevende å skifte stemmefag, og Susanna hjalp meg med å lære notelesing med en soprans innfallsvinkel.
– Men først og fremst utfordret hun meg på å «være der ute». Jeg er høy og har aldri følt behov for å bli enda mer synlig. Å ta mye plass, snakke med hodeklang, slik en del sangere gjør til daglig, falt meg lite naturlig. Men slike ting ble jeg utfordret på, også av akademiets amerikanske ballettlærer som lærte meg at jeg har et privat og et profesjonelt liv, som jeg normalt må holde adskilt. Hun ba meg gå på den profesjonelle måten nedover gaten i noen dager – innta den – og slik øve opp det jeg trengte på scenen. Det var ubekvemt, men samtidig nyttig for å bevisstgjøre meg tilstedeværelsen på scenen.
KM: Store dramatiske sopraner er som regel ikke ferdig utviklet stemmemessig før rundt de 40, og kan ha en tendens til å utvikle «ters-vibrato» med årene. Ingrid Bjoner beholdt visstnok Mozart-rollen Marzellina på repertoaret så lenge hun kunne for å «samle» stemmen. Jeg opplevde henne på mesterklasser med sin sangpedagog, Paul Lohman, der hun bare gjorde pianissimo-øvelser i samme hensikt. Når stemmeprakten er så stor så tidlig som i ditt tilfelle – bekymrer det deg?
– Ja, det gjør det nok. Jeg vet foreløpig ikke helt hva man gjør for å unngå det, men hvis vibratoen blir for stor slutter jeg å synge, smiler hun.
Litt nerver, mye fokus
Svært bekymret kan man ellers ikke si at hun fremstår der hun sitter på Café Lotus i Stokke og nipper til sin cafe latte. Men et solid ullskjerf rundt halsen tyder på at hun ikke tar sjanser.
– Det eneste jeg er redd for er trekk, sier hun og peker opp mot airconditionen i taket. – Hele familien min er klar over at de må ta hensyn til det. Hvis jeg først blir forkjølet blir jeg helt stemmeløs. Det hendte et par uker før Belvedere-konkurransen og jeg var i tvil helt til det siste om det ville holde. Etter en slik runde må jeg jobbe meg opp på nytt.
Ellers lever hun så normalt som mulig, men passer på å trene, hvile, spise fornuftig og være forsiktig med alkohol, spesielt før opptredener; ingen grunn til å drikke på seg flere nerver enn de man allerede har i en slik situasjon.
KM: Er du mye plaget av podienerver?
– Det er jo alltid noe, men da må man bare konsentrere seg og holde fokus. Det jeg syns kan være verre, er når jeg ser for langt fremover, sånn som nå: Hvis jeg tenker på alt jeg skal gjøre kommende år kan jeg bryte sammen. Det skal jo gjennomføres, alt sammen!
KM: Hva gjør du da?
– Jeg gråter – og blir ferdig med det. Jeg kan jo uansett ikke gjøre noe annet enn å ta en dag om gangen. Så det er bare å øve og øve, gjøre mine 20 minutter med tekniske øvelser hver eneste dag – de er helt avgjørende! – og finne fokus igjen. Da kan det være godt å komme hjem til Stokke, der tilværelsen handler om alt annet enn sang og opera. Stokke handler om hjem, barndom, familie, venner og ikke minst mine tre nevøer!
Kontrasten er stor mellom Stokke og operaverdenen, men ved alle opptredener i rimelig nærhet kommer det busslaster fra Vestfoldkommunen. Spennet mellom de to verdenene ble tydelig da hun hadde med seg bestevenninnen, som har kjent henne hele livet, til gallakonsert i forbindelse med Bergens-filharmoniens 250-årsjubileum i Bergen.
– Du er jo på jobb hele tiden! utbrøt venninnen etter en halvannen times mottakelse der det stadig kom folk bort for å kommentere hennes opptreden på konserten.
Pågangen fra internasjonale operascener har vært stor etter konkurransene, og man må regne med at hennes agenturer i København og London vil styre det meste av hennes tid, gjøren og laden fremover. Men hun vurderer nøye hvilke tilbud hun sier ja til. Hun tenker: «Hva kan jeg lære av det?»
Så det spørs hvor mye vi får se og høre av henne her hjemme på berget fremover. Heldigvis har noen norske institusjoner hatt Lise Davidsen i kikkerten i lengre tid og sikret seg avtaler før det brakte løs. Først og fremst har hun lenge hatt en beundrer i operasjef Per Boye Hansen, som hentet henne inn til en konsertversjon av enakteren Sancta Susanna av Paul Hindemith i april i år. Han har tegnet kontrakt på en produksjon neste vinter, hvilken opera få vi vite når sesongprogrammet offentliggjøres i april. Og, ikke minst, blir hun å høre med egen konsert på Festspillene i Bergen til våren.
– Der synger jeg Sibelius, Mahler og Strauss!
