MALTESERFALKEN HAR LANDET
Calleja er bare 27 år gammel, men stemmen virker eldre, ikke minst på grunn av de dynamiske variasjonene han mestrer. Beviset kom med debut-CDen TenorArias (Decca) i fjor, da han ga til beste perler fra bel canto-repertoaret. Han har også skapt furore på Covent Garden i London, og er tatt under operasjef Pappanos vinger. Etter platen og Covent Garden ble han øyeblikkelig sammenlignet med Pavarotti og Alfredo Kraus.
Publisert i Klassisk Musikkmagasin 2005 nr. 4
TEKST JOSTEIN PEDERSEN
FOTO DECCA / MITCH JENKINS
– Jeg blir litt stresset av å sammenlignes med andre. Jeg er ung og har tiden foran meg. Stemmen må modnes og jeg vil lære langsomt. Det er ingen snarveier i denne jobben, for det er ikke bare snakk om å utvikle en stemme, men også personligheten. Jeg er neppe den samme om ti år – og det er forhåpentligvis ikke stemmen min heller.
Joseph Calleja er en av kandidatene i det plateselskapene og operahusene bygger opp til å bli den store tenorkrigen – hvem skal etterfølge de tre store når de er blitt pensjonister? Han konkurrerer mest mot peruaneren Juan Diego Flòrez, meksikaneren Rolando Villazòn, italieneren Salvatore Licitra og de allerede etablerte Roberto Alagna og Andrea Bocelli. Felles for disse, med unntak av Bocelli, er at de er ekte operasangere med karrierer ved operahusene rundt om i verden, og at de nå kurtiseres av de virkelige store operahusene og plateselskapene. Calleja har sunget profesjonelt siden han var 19, og på debut-CDen hadde han den beste dirigenten han kunne fått – Riccardo Chailly – nesten uoppnåelig for en debutant.
Salmer og tungrock
– Jeg har alltid sunget. Jeg sang i kirkekoret og var altergutt. Det var sjelden jeg fikk noen soli! Da jeg kom i tenårene, skiftet smaken, og jeg begynte å synge engelske og italienske popsanger og tungrock sammen med kamerater. Men jeg holdt kontakt med koret. Samtidig drev jeg mye med idrett, og av og til måtte jeg velge. Koret skulle en gang til Vatikanet og synge for paven. Jeg ble hjemme og spilte basketball!
Her må tilføyes at selv om Calleja har en heltetenors fløyelsrøst, ser han ut som en røslig bassanger med sine 190 over havet. Ikke overraskende at også diskos var en av favorittsportene. Ytre sett er han atypisk til malteser å være, men inni er det ingen tvil.
– Jeg er et resultat av min oppvekst. Det er musikk overalt på Malta. Hver landsby har sitt ”feta band”, det har jeg skjønt dere har i Norge også, et janitsjarorkester som leder an i prosesjoner. Kirkene har kor, og tradisjonen etter Operaen er sterk. Den ble bombet under krigen, men teatret overtok jobben og setter opp tre produksjoner i året. Kulturelt er vi delt mellom det italienske, britiske og arabiske. Vi snakker alle engelsk og italiensk, mens maltesisk er en salig blanding av de to, samt en dæsj arabisk. Du hører italienske arier, canzones og britisk popmusikk overalt. Og det maltesiske kjøkken – jeg er en levende reklameplakat for den vidunderligste mat på denne jord!
Hjemme best
I oktober skal Calleja synge i Gounods Romeo og Julie på hjemmebane, sammen med kona Tatjana Lisnic, en lyrisk sopran.
– Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle involvere meg i en annen operasanger, og så går jeg hen og gifter meg den første jeg hadde stevnemøte med. Jeg ble glad i henne. Hva kan en mann gjøre?
Lisnic er russisk, de snakker italiensk seg imellom, mens datteren Clara Catherina (snart ett år) også får med seg engelsk, maltesisk og fransk. Den lille familien reiser rundt med barnepike og tilbringer somrene på Malta.
– Bortsett fra noen festivaljobber er jeg på Malta om sommeren. Jeg får alltid med meg min venn Bryn Terfels festival i Wales. Vi synger sammen og fisker ørret – en ordentlig guttegreie. Nå har jeg reist rundt siden jeg var 19 og jeg synes det er viktig å pleie røttene mine. Malta gir meg ro og harmoni, jeg kommer nærmere musikken og det trenger jeg virkelig for å holde ut reisingen og et liv i koffert. Jeg kombinerer ferie med øving.
– Min mentor og lærer Paul Asciak bor der. Var det ikke for ham, hadde jeg vel fortsatt hengt rundt, sunget hardrock i helgene og spilt vannpolo. Han sang på Covent Garden på 60-tallet og var alle korgutters store helt. Til å begynne med forsto jeg ikke at han fattet interesse for meg. Det var tanten min i London som ordnet det, for hun hørte meg synge etter Pavarotti. Hun hadde platen Essential Pavarotti hjemme hos seg, og jeg kunne ikke legge den fra meg. ”Er du sikker på at du ikke vil gjøre noe med stemmen din?” spurte hun ofte, og da hun trodde på meg, tok jeg sjansen. I mitt tilfelle var jeg velsignet med en god stemme, men visste ikke hvordan jeg skulle foredle den. Det vet jeg nå. Asciak er en meget streng lærer og jeg har forsaket mye for å komme dit jeg er i dag. Men det er verdt det.
Nasjonalhelgen
Callejas åpenbare religiøsitet er ikke påtatt. Malta er trolig mer katolsk enn paven, og det er alminnelig praksis å gå til messe hver dag. Landet legger ikke bånd på seg når de feirer sine helgener med fantastiske opptog fylt med musikk. Da landet ble med i EU, var det naturlig å feire begivenheten i St. John’s, landets hovedkatedral og trolig en av verdens vakreste kirker, der Calleja blant annet var forsanger i den såkalte Europa-hymnen fra Beethovens niende. Med unntak av enkelte Melodi Grand Prix-sangerinner, er Calleja selv bortimot en nasjonalhelgen på Malta.
For Calleja selv har Verdis Rigoletto betydd mye. Han sang annentenor i koret hjemme i Valletta og forelsket seg der og da. Det var også hans gjennombrudd ved Welsh National Opera i Cardiff og på Covent Garden. I høst kommer hans andre CD, med arier av Donizetti og Bellini.
– Den første CDen var et visittkort til den store verdenen der ute, med alle de kjente ariene en tenor må beherske. Nå har jeg plukket arier som ikke er så selvfølgelige og kjente, men snarere er et kjærlighetsverk. Nå skal jeg bevise at jeg ikke bare har stemme, men hjerne også – høres det logisk? Synes dette er en naturlig vei å gå. Jeg lengter også etter fransk repertoar som Massenet, Gounod og Bizet som jeg gjør mye på scenen, men det får komme etter hvert. Jeg har all verdens tid! Kona lurer på når jeg skal kaste meg over russerne, men det blir lenge til. Først får hun lære meg russisk sånn at jeg skjønner hva jeg synger om. Når jeg skjønner hva jeg synger om og kan legge kraft bak ordene – da er det bare å kjøre på!
