MANON
Bare få tre akters balletter kan by på så mye kreativ dans som Manon. Solistene i Nasjonalballetten takler det hele mesterlig.
ANMELDT AV FREDRIK RÜTTER
FOTO ERIK BERG
Toppfoto: Maiko Nishino og Philip Curell
Kjærlighet, penger og svik
Ballett
Sir Kenneth MacMillan
Manon
Den Norske Opera & Ballett
Nasjonalballetten
Innstudering: Karl Burnett m.fl.
Musikk: Jules Massenet: arr: Martin Yates
Dirigent: Martin Yates
Scenograf: Jon Kristian Alsaker
Kostymer: Ingrid Nylander
Lysdesign: Kristin Bredal
Videodesign: Torbjørn Ljungren
Hovedroller: Maiko Nishino, Philip Curell, Lucas Lima, Whitney Jensen, Ole Willy Falkhaugen, Christiane Sá, Marco Pagetti og Silas Henriksen.
Sir Kenneth MacMillan koreograferte i 1974 sin versjon av Abbé Prévosts roman fra 1731 om Manon Lescaut, allerede kjent som Jules Massenets opera av samme navn. Manon var kvinnen som valgte rikdom fremfor fattigdom, prostitusjon i stedet for kjærlighet, men som lot kjærligheten seire til slutt. Det førte til et tragisk endelikt. Uansett hva som skjedde med henne, var den unge studenten Des Grieux ved hennes side.
Manon kommer til Paris for å gå i kloster, men broren, som driver med mye lyssky virksomhet, råder henne til å bli elskerinnen til den rike Monsieur G. M. Hun har truffet unge Des Grieux, og de har fattet interesse for hverandre, men når G. M. kommer med dyre pelser og smykker lar hun seg overtale av sin bror. Hun ferdes i de største ballsaler og selskaper, stadig i de mest utsøkte kreasjoner og med mengder av diamanter både rundt halsen og håndledd. Allikevel, når hun møter Des Grieux viser det seg at kjærligheten til ham ikke er helt glemt. De blir avslørt for å lure penger fra Monsieur G. M. i kortspill. Manon blir dømt for å ha drevet prostitusjon og tyveri. På den tiden ble mange dømte sendt til Amerika, og Manon havner i Louisiana. Des Grieux følger trofast med henne, men han er ikke i en situasjon at han kan beskytte henne hele tiden. Til slutt havner de alene langt ute i sumpene, og livet til Manon står ikke til å redde.
Mye kreativ dans
Til tross for at kritikerne i London ikke var helt nådige mot MacMillan og balletten i 1974, er den bare blitt mer og mer populær, og er nå å finne i repertoaret til mange kompanier. Det er egentlig ikke så merkelig, da det er få tre akters balletter som kan by på så mye kreativ dans. Noe av det aller beste i så måte er mengden av krevende pas de deuxer og soloer. Solistene i Nasjonalballetten takler det mesterlig.
Denne gangen er det faktisk hele fire besetninger på hovedrollene. Det betyr dessverre for den enkelte danser at de bare får to forestillinger hver, noe som er altfor lite med tanke på hvilket arbeid som er nedlagt for å kunne gjennomføre en slik aften. På premieren var det Maiko Nishino som danset Manon. Hun mestrer enhver teknisk utfordring, og dem er det mange av. Allerede i sin versjon av Romeo og Julie, koreografert ni år før Manon, var det pas de deuxenes vanskelighetsgrad som bidro mye til forestillingens popularitet. Her i Manon har MacMillan tatt det noen skritt lengre. Han har en egen evne til å skape flyt i dansen, og han overrasker stadig med å la danseren bevege seg motsatt av hva man forventer. Nishino takler det hele veien, og hun skaper en meget troverdig levende tolkning av Manon og hennes valg.
Des Grieux danses av Philip Currel, som gjør en formidabel innsats som partner. Her kommer det ene vanskelige løftet etter det andre, og noen av pas de deuxene skjer i et uvanlig langsomt tempo. Det gjør det ikke lettere. Noen av hans mange soloer er også slik, de går nærmest i adagio tempo som krever en spesiell bruk av pliéene (knebøy) og som krever en enorm styrke i danserens muskulatur. Hans rolletolkning er ikke like sterk i utviklingen som Nishinos, men da de kommer til den siste samdansen og han skjønner at nå er det slutt, tar han virkelig igjen det som så langt har manglet. Slutten var gripende.
Gode rolletolkninger
Kompaniet danser sterkt. Flere av de litt mindre hovedrollene var gode, som Lucas Lima som Manons bror Lescaut. Hans tilstedeværelse og teknikk er helt spesiell. Elskerinnen hans, Whitney Jensen, danser seg lekent gjennom livet, og Ole Willy Falkhaugen tegner et sterkt portrett av den rike Monsieur G. M. Christiane Sá som Madame ser ut til å ha det helt festlig i rollen der hun deler ut damene etter mennenes ønsker. I orkestergraven regjerte dirigent Martin Yates, som også har arrangert Massenets friske og levende musikk med stor autoritet. Her er det mange musikalske godbiter å lytte til. På scenen er Ingrid Nylanders fargerike kostymer en fest å se, inntil handlingen havner i elendighet i Amerika. Jon Kristian Alsakers dekorasjoner er storslåtte uten å ta plassen fra danserne. Helheten i denne forestillingen er gjennomgripende. Alle elementene flyter sammen, dansen, musikken, fargene i kostymer og det visuelle på scenen, og med kunstnere som klarer å gi liv til personene de portretterer. En stor aften!
Stor koreograf
Den engelske koreografen Sir Kenneth Macmillan er et av de største navnene innen europeisk dans. Han startet som danser, men led av en enorm sceneskrekk som gjorde at han gikk over til koreografi. Hans første verk, Somnambulism ble skapt i 1953, og han koreograferte helt frem til sin død i 1992. Han døde av hjerteslag bak scenen i Covent Garden Opera House i London, mens hans ballett Mayerling ble danset på scenen. Da forestillingen var over, kom administrerende direktør Jeremy Isaacs inn foran teppet, fortalte hva som var hendt, og ba publikum bøye hodet og gå stille ut av teatret.
