MARCUS PAUS: ARBEIDSSOM, TANKEFULL OG MANGFOLDIG
– Stramheten i André Bjerkes dikt har vært strukturerende for meg. Mye skjedde med meg som melodiker i møtet med Bjerke, sier komponisten Marcus Paus.
AV MONA LEVIN
TOPPFOTO: cop. marcuspaus.com
Når vi en morgen før jul snakker sammen, befinner komponisten seg i «parallelle virkeligheter». Foran seg har han musikken til filmen Torden. Etter lunsj skal han arbeide videre med ny musikk til tekster av Leonard Cohen for Tora Augestad og Nynorsk Messingkvintett. Prosjektet – How the Light Gets In – nærmer seg sitt første publikumsmøte nå i januar, i Kulturkirken Jakob. Senhøstes utkom to plater med Paus’ musikk, den ene var Oslo-Filharmoniens portrettplate over Tora Augestad, Portraying Passion, som rommet hans bidrag Hate Songs til rasende, desillusjonerte og resignerte tekster av Dorothy Parker, og den andre var fullførelsen av et 20-årig prosjekt: å sette musikk til André Bjerke-dikt.
Brecht/Weill, Parker og Ives
Hate Songs er opprinnelig en symfonisk minikabaret han skrev til Augestad i 2014. Paus har skrevet mye for Tora, kjenner fargene i stemmen hennes godt, og vet hvor lett hun beveger seg mellom stiler og uttrykk. Utgangspunktet for platen var opprinnelig OFOs ønske om å utgi Kurt Weills og Bertolt Brechts mesterverk Syv dødssynder. Augestad valgte å sette sammen et program med Weill, Paus og Charles Ives – med hennes egne ord beveger repertoaret seg på en akse mellom Amerika og Europa, der lidenskap er det som egentlig portretteres. CD’en har fått fantastisk mottagelse, med godord, laurbær og seksere på terningene.
Ives’ sanger er som en kjærlig musikalsk erindring om det gamle Amerika, mens verdenskrigens flyktninger fra nazi-Tyskland, Brecht og Weill, fikk formende følger for mye av det nye musikalske Amerika. Dorothy Parkers uforlignelig satiriske og smertefulle tekster går rett inn i sammenhengen, og Paus har flere av dem under arbeid nå. Han liker best å jobbe om natten eller tidlig om morgenen.
André Bjerke
– Bjerke er en helt annen sak. Han har vært en enestående formativ impuls i mitt liv. Hans formsikkerhet ble et ideal for meg, på tvers av medier. Hans kunstneriske posisjonering i sin egen samtid ga også gjenklang i meg. Det finnes et estetisk slektskap mellom tonal musikk og dikt i bunden form. Og den akademiske modernismen rammet begge deler like brutalt. Bjerkes prosjekt ble ansett som anakronistisk, overfladisk og enkelt. Det er det ikke. Og det er heldigvis andre tider nå, slår komponisten fast.
– Hans gjendiktninger er en viktig del av vår kulturarv. Det er underlig og trist at ikke forlaget hans benyttet 100-årsjubiléet til å tilgjengeliggjøre Bjerkes samlede verker, inklusive både gjendiktninger og essayistikk. Med sine gjendiktninger beriket Bjerke språket vårt med en hel verdenslitteratur, og det med en musikalitet som evnet å levendegjøre alt fra Rilke og Shakespeare til My Fair Lady.
Like før jul i fjor ble albumet med 11 tonesettinger En hellig alminnelig lek sluppet, med Joachim Kwetzinsky og Julie Kleive. Da hadde Paus gått ut og inn av diktene i to tiår. Med lidenskap.
Filmmusikk – en estetikk i endring
En annen lidenskap er filmmusikk, og han er glad for å være beskjeftiget med filmmusikken til André Øvredals Torden. Hva ville filmmusikken vært uten de store europeiske symfonikerne fra tiden rundt forrige århundreskifte! Nå har riktignok en annen type komponister med andre impulser, tatt over, men filmmusikken, særlig i Hollywood, ble den klassisk-romantiske tradisjonens eksil. Linjene fra Strauss til Korngold til John Williams er ikke bare klar, men ubrutt. Filmmusikken, med sin symfoniske tonalitet, har bidratt til å lage menneskelig musikk, sier Paus. Filmregissøren André Øvredal setter pris på hva musikk kan bidra med, og det blir mange kilo partitur av det. Jeg har fått muligheten til å jobbe med filmen i dybden. Selv om det musikalske ligger tett opp mot en scene, får den utvikle seg gjennom filmen på en organisk måte. Man an si at musikken står som litt utvidete satser i et symfonisk verk.
Arbeider med penn og papir
Rundt en time av Torden-musikken er allerede innspilt med Stavanger Symfoniorkester, resten står for tur nå på nyåret.
– Prosessen er morsom! Jeg arbeider med penn og papir, på en arkaisk måte, mens film alt annet enn arkaisk. Jeg kan spille gjennom på klaver, også det arkaisk. Og så har jeg en assistent som lager digitale skisser ut fra mitt partitur. Men for meg er det å skrive ensbetydende med å lytte innover. Det er det som er mitt fag. Min tradisjon. For meg ville enhver annen måte å arbeide på være forstyrrende.
– Du er blant de komponistene som kan leve av sitt kunstneriske arbeid?
– Det er et hånd-til-munn-yrke, men det går rundt på et vis. Først og fremst byr det på andre belønninger!
