MARI SAMUELSEN – PÅ EGNE VEIER
Hun sto nylig på 2. plass på VG-lista med sin siste CD, har 200 reisedager i året og spiller med Kristjan Järvi og Los Angeles Philharmonic. Mari Samuelsen går egne veier.
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
FOTOS KAJA BRUSKELAND / DECCA
– Jeg har kanskje alltid vært litt rebelsk, innrømmer hun. – Kanskje ikke så mye da jeg var liten, men jeg husker, særlig fra studietiden med Zakhar Bron i Zürich, at jeg fikk mindre og mindre lyst til bare å gjøre det tradisjonelle som fiolinister gjør: spille de samme stykkene, gjøre de samme typene konserter. Det finnes f.eks. så mange fine Mozart-innspillinger allerede, så jeg ville heller spille inn andre verk. Det ble ikke alltid like varmt mottatt av Bron, men for meg var det, og er det, viktig å bevare min egen tankegang omkring musikk.
Hvor rebelsk hun var som barn, kan derimot hennes mor fortelle om. I et intervju med magasinet KK for to år siden omtaler hun Mari som «egenrådig», men i en form som nok fortoner seg som musikk i andre foreldres ører: Hun øvde etter hvert opp til tolv timer daglig, og gjorde få av de «rebellting» andre tenåringsjenter drev med. Hun var målbevisst og heldigvis også robust; Zurich University of the Arts, dit hun dro for å studere 20 år gammel, var kjent for sin «beryktede» og strenge undervisning.
Ikke desto mindre studerte hun med Bron i ti år. Zürich er hennes andre hjem, hun pendler mellom Nesodden og verdensbyen, og reiser ellers mye og driver aktiv research for å finne impulser til sine konsepter.
Nordic Noir
– Jeg tenker som oftest konseptuelt på mine prosjekter. På de to siste platene har det vært mest musikk av filmkomponister.
November kan komme. Musikken som passer til det – med tykke ullsokker på bena, tåke rundt huset og nordisk krim i fanget – har vi fått nå, skrev avisen Die Welts anmelder om Mari Samuelsens nye CD, Nordic Noir. Platen som kom ut i september henter tittel fra den nordiske krim-trenden i bøker og film, og er blitt svært godt mottatt.
I 2015 utga hun, sammen med sin bror Håkon Samuelsen, albumet Pas de deux med en dobbeltkonsert skrevet til søskenparet av den legendariske filmkomponisten James Horner, som skrev musikk til kjente filmer som Titanic, Avatar og Braveheart.
– Bestillingsverket kom til ved at jeg etter en konsert vi hadde i Los Angeles hadde en tilstelning der Horner var til stede, snakket med ham og spurte ydmykt: – Mr. Horner, tror du det noen gang kunne være mulig at du skriver noe for fiolin, cello og orkester? Hvorpå han svarte – også ydmykt: – Å, jeg er så smigret over at du spurte, og ja, det vil jeg veldig gjerne.
– Jeg er ikke spesielt redd for å gjøre slikt, og tenker at hvis jeg får et nei, må jeg finne andre utveier. Jeg blir inspirert av motstand; det får meg bare til å prøve på en annen måte, smiler hun.
Til topps på VG-lista
Hun fikk ikke nei. På albumet, som, ble spilt inn med Royal Liverpool Philharmonic og Vasily Petrenko, hadde de også verk av Arvo Pärt, Einaudi og Giovanni Sollima, sistnevnte et stykke for to celli og strykere, der Alisa Weilerstein medvirket. Platen ble en kjempesuksess, og her til lands gikk den helt til topps på VG-lista som første klassiske innspilling på over 20 år.
– Etter at vi kom ut med James Horner-albumet i 2015, var det naturlig å ta den filmatiske klangen med videre, men samtidig trekke mer hjemover mot nord. Som ivrig seer og leser av nordisk film/tv og bøker, var det naturlig å forske litt på musikken bak kjente tv-serier som Broen, Forbrytelsen og Broadchurch. Dermed ringte vi dem som hadde laget musikken og spurte om de kunne skrive noe til den nye plata. Det har blitt en samling låter av komponistene bak disse kjente tv-seriene, og jeg håper lytterne kan kjenne igjen den skandinaviske klangen, kanskje se for seg noe fra naturen, tåkete skog og landskap i skumring. Veldig gøy at den har blitt så godt mottatt og har truffet så bredt, også blant folk som vanligvis ikke hører så mye på klassisk. Og selvfølgelig fryktelig moro å gå til topps på VG-lista igjen!
Timelapse fra Nordic Noir
Mari går solo
I tillegg til filmkomponistene, er Geirr Tveitts kjente Velkomne med æra med på platen, der Mari spiller sammen med sin bror og duopartner gjennom mange år, Håkon. Han la i sommer celloen i kassen for godt, og satser på formidling av billedkunst. Sammen har de hatt en betydelig karriere verden over med spennende duo-repertoar, dobbeltkonserter og oppbygging av den kjente julekonserten Klassisk Julekonsert, som i flere år gikk på NRK1 med Prinsesse Märtha Louise, og via PBS i USA.
– Det er en helt ny situasjon å ikke ha med Håkon lenger. Men det har ligget i kortene en stund, så jeg har fått tid til å forberede min nye solotilværelse. Og den er veldig spennende.
Alene kan hun dyrke det som interesserer henne mest som musiker, spesielt stilartene barokk og minimalisme, samt nålevende komponister som Arvo Pärt og Max Richter.
– Ingen er god på alt, så jeg holder meg kanskje mest til det repertoaret der jeg føler jeg uttrykker meg sterkest. Jeg liker det som er rent, klart og matematisk, forklarer hun.
– Jeg er veldig glad i Philip Glass! Også Sjostakovitsj, Prokofjev, Pärt, Vasks og Reich – det klare, sterke uttrykket, er noe som taler veldig til meg. Noe jeg har hatt veldig glede av, er samarbeidet med komponisten Max Richter, blant annet hans «Recomposed» av Vivaldis Årstidene, som jeg har spilt mye de siste årene sammen med ham, både i Philharmonie de Paris, Krakow, Leipzig, store utendørskonserter her og der, og senest åpningen av Montreux Jazz Festival i Sveits i sommer.
Yellow Lounge
Richters rekomponerte årstider har hun også presentert på Yellow Lounge, et klubbkonsept startet av Deutsche Grammophon i Berlins undergrunn for omtrent femten år siden. Tanken bak var å ta topp-artister på DGG-kontrakt ut av konserthusene og inn i et mer uvanlig miljø, for eksempel nattklubber, for å senke terskelen og treffe nytt og yngre publikum. Konsertene blir annonsert bare få dager på forhånd, og billettene koster under kr.100. Det skjer gjerne på mandager eller tirsdager. Det har resultert i kvartaler med køer, og intim, spontan, og avslappet stemning hvor man kommer nært på artistene. I pausene spiller DJ og man har også ofte VJ (lys-designer) med for å skape en kul atmosfære. «Settene» varer maksimum 25-30 minutter og musikerne presenterer selv det de spiller fra scenen. Yellow Lounge har etablert seg som en viktig promoterings-plattform både for artister og bransjen.
Mari Samuelsen og broren Håkon tok Yellow Lounge til Norge i 2014 i samarbeid med Universal og var kunstneriske ledere de to første sesongene.
– Noen må prøve å få publikum over terskelen til de klassiske konsertene, og da er det viktig å presentere klassisk musikk på alternative arenaer, mener Mari.
Med klubbkonsept og VG-lista – du er ikke redd for ikke å bli tatt alvorlig av det klassiske establishmentet?
– Jeg ønsker bare å spille for så mange mennesker som mulig, prøver å gå noen nye veier og samarbeider med bra folk på mange felt. Og så lærer man jo så lenge man lever. Tror det er viktig å tørre og «hoppe litt uti det» noen ganger i livet, forklarer hun.
Forandring på gang
Dermed er det ikke sagt at klassisk musikk skal forlate konsertsalene og ty til bulene. Mari Samuelsen har stor glede av å høre tradisjonelle konserter, og er spesielt interessert når det bys på en interessant fiolinist eller komponist. Men man kan ikke klynge seg til verden slik den var.
– Det har også skjedd, og skjer stadig, endring i bransjen: det er så utrolig mange som er vanvittig gode, plateselskapene har vært og er i stadig endring, konsertformen, formidlingsmetoder og måten management og promotører jobber på må endres i forhold til dette. Det er større aksept for sjangerkryssing, både musikalsk og formidlingsmessig. Det gjør at vi som utøvere må styre skuta mer selv, kanskje?
Hennes skute seiler for det meste i utenriksfart – og ikke bare som musikalsk rebell. Når hun gjester konsertsaler fra Carnegie Hall og Hollywood Bowl til Théâtre des Champs-Élysées og Kreml spiller hun vanlig, klassisk repertoar. Hun har spilt med dirigenter som Sir Simon Rattle, David Zinmann og Kristjan Järvi. Som kammermusiker har hun gjestet festivaler i inn- og utland i samspill med blant andre Nicolas Altstaedt, Guy Braunstein, Tine Thing Helseth og Leif Ove Andsnes.
Og vi får bare håpe at skuta i større grad nærmer seg norskekysten fremover.
