MUSIKALSK OVERFLØDIGHETSHORN I BUCURESTI
Internasjonale toppnavn løp hverandre nærmest overende under den nettopp avsluttede 22 dager lange George Enescu Festival i den rumenske hovedstaden Bucuresti.
AV BJARNE NØRUM
Oversatt fra dansk av Mona Levin
FOTO ANDREI GÎNDAC
TOPPFOTO: Dirigenten Christoph Eschenbach fikk Orchestre National de France til å yte sitt aller beste i en forrykende utgave av Gustav Mahlers 5. Symfoni.
For fans av klassisk musikk var det litt av opplevelse å lande på den internasjonale lufthavnen i Bucuresti i september: Skilt med navn på noen av de største stjernene og orkestrene på den klassiske musikkscenen møtte dem, og gjennom mer enn tre uker fungerte flyplassen som en svingdør for orkestre, solister og dirigenter som kunne få mange festivalarrangører til å bli grønne av misunnelse. De gjestet alle George Enescu Festival, oppkalt etter en av Romanias store sønner, komponisten George Enescu, som levde fra 1881 til
Vekt på Enescu
Og navnet er ikke bare symbolsk. Ved over halvparten av alle konsertene står det minst ett verk av Enescu på programmet, noe som fint illustreres ved en konsert med Israel Filharmoniske. Programmet åpner med den korte Voix de la nature – naturens stemme – som er inspirert av et stormfylt hav. Tross verkets korte tidsspenn, har dirigenten Zubin Mehta behov for et partitur, mens lengre verk som Schuberts 9. Symfoni og Brahms’ Fiolinkonsert i d-moll, op. 77, sitter i ryggmargen på ham. Solisten i fiolinkonserten er den greske Leonidas Kavakos, og publikum krever naturligvis ekstranummer.
På bakerste rekke i strykerseksjonen strekker den yngste fiolinisten blant de israelske symfonikerne hals. Han vil ikke gå glipp av en eneste bevegelse under solistens ekstranummer, og suger til seg fra orkesterplass, kan man si.
For praktisk talt alle de besøkende musikerne gjelder at de skal ha et Enescu-verk på repertoaret.
– Vi har i år oppført 36 verk av Enescu, og alle er spilt av de utenlandske orkestrene. Forpliktelsen for de rumenske orkestrene er å spille Enescu når de er ute internasjonalt, sier festivaldirektøren Mihai Constantinescu.
Bevisst kulturpolitikk
Festivalen åpnet med George Enescus eneste opera, Ødipus, i en konsertant fremførelse med London Philharmonic Orchestra under ledelse av den russiske stjernedirigenten Vladimir Jurowski. Både et rumensk voksen- og barnekor medvirket, samt internasjonale solister som den franske barytonen Paul Gay i tittelrollen. Etterpå presenterer orkesteret også verket i London, hvor det igjen får gode anmeldelser. Og det er nettopp en av festivalens helt klare målsetninger: utbredelse av kunnskap om den altdominerende rumenske komponisten til et bredere internasjonalt publikum.
– Vi skal promovere Enescu og rumensk kultur. Vi skal forklare Enescus musikk og vinne de over 50 årene tilbake da han ikke ble presentert som en rumensk kunstner, fordi han valgte å leve i Frankrike og de rumenske politikerne besluttet ikke å fremme musikken hans, forklarer Mihai Constantinescu, med henvisning til at komponisten valgte bort det nye kommunistiske styre i Romania etter andre verdenskrig.
Siden har pipen fått en annen lyd i rumensk kulturpolitikk. Den direkte støtte til festivalen fra kulturdepartementet er 7,5 millioner euro – og så kommer der ytterligere 2 millioner euro fra billettsalg og sponsorinntegter. Alle konsertene blir til og med overført direkte på nettet, vist på utendørsskjermer – og tatt opp til senere utsendelse på rumensk radio og tv.
– Den kulturelle tanken er at vi skal nå ut til flere mennesker enn de som kommer på konsertene – enten fordi konsertene er utsolgt, eller fordi de ikke har mulighet til å komme, sier Constantinescu.
Dermed minner festivalen litt om BBC Proms – promenadekonsertene som BBC overfører fra Royal Albert Hall i London. Selv om rumenerne gjerne vil løfte frem George Enescu, så viser et søk i BBC-arkivet at komponisten i nyere tid bare sjelden har stått på programmet – og det er primært hans Rumenske Rapsodi, inspirert av folkemusikk, som er spilt.
Vladimir Jurowski og opera
I år var første gang Vladimir Jurowski var kunstnerisk direktør for festivalen, som finner sted annethvert år i Bucuresti.
– Vladimir Jurowski kom inn ganske sent, men han er allerede i gang med 2019, hvor vi har mange operaer i konsertoppsetning. Og han kom med ideen om å skape liv gjennom projeksjoner på veggen bak orkesteret. Det er noe nytt ved vår festival, sier Mihai Constantinescu.
Men det kan også ta overhånd. De lokale George Enescu Symfonikere sto for musikken ved Hector Berlioz’ La Damnation de Faust. Særlig i første halvdel tok multimedieshowet alt for mye av oppmerksomheten med et bildeunivers som ikke helt understøttet handlingen, men blant annet besto av små animasjoner, der klassiske malerier av for eksempel Hieronymus Bosch og Pieter Bruegel fikk litt bevegelse.
Solist Truls Mørk
Blant høydepunktene mens KlassiskMusikk var på besøk, var konserten til Orchestre National de France, og ikke minst deres fremførelse av Gustav Mahlers 5. symfoni. Hele orkesteret syntes å sitte på kanten av stolene, og de fulgte hver bevegelse fra den karismatiske dirigenten Christoph Eschenbach.
Dagen etter var det deres tur til å inkludere et verk av Enescu på programmet – cellokonserten fra 1901. Solisten var Truls Mørk, og det var åpenbart mer spenstighet i spillet da han ga et lite ekstranummer, enn det var gjennem Enescu-stykket.
Festivalens store konsertsal er Grand Palace, som nok er stor, men også nedslitt og ikke med den beste akustikk. Mihai Constantinescu drømmer da også om en ny, moderne konsertsal, men foreløpig er er alle forsøk strandet på grunn av prisen. Men til langt de fleste konsertene er det fullt, noe som vitner om et nysgjerrig publikum. Interessen går igjen i pausen, når det er usedvanlig lange køer for å kjøpe cder og dvder.
Rimelige billetter gir for mange turister!
Prisnivået er også innrettet etter den rumenske økonomien. Det betyr at turistene strømmer til; her kan de oppleve kunstnere som fiolinisten Anne-Sophie Mutter, barytonen Bryn Terfel, og München Filharmonikerne under Valerij Gergijev, til priser som knapt finnes andre steder i Europa. For mange var det likevel en skuffelse at den tyske stjernetenoren Jonas Kaufmann med et døgns varsel avlyste sin kammerkonsert.
KlassiskMusikk møtte dermed på grupper fra Finland, Tyskland, Østerrike og Australia, som alle hadde satt sammen sitt program rundt Kaufmann-konserten.
For festivalen handler det også om å finne den riktige balansen.
– Det er litt problematisk at vi har så mange turister. I 2015 hadde vi omkring 20.000. Akkurat nå kommer det altfor mange turister, og det rumenske publikummet sier at dette er deres festival. Mange turister kommer jo nettopp fordi prisene ikke er så høye, sier direktør Constantinescu om balansegangen.
Musikk i grenseland
Festivalen så i år også mot Det fjerne østen. Det skjer eksempelvis med En musikalsk reise med Marco Polo. Her møtes det rumenske Ensemble de Chordais, Ensemble Constantinople og Anton Pann-koret, i et mangfoldig musikalsk uttrykk, og som prikken over i’en får de besøk av en mongolsk strupesanger. Underveis på reisen er vi gjennem helt forskjellige uttrykk, som gregoriansk kirkesang via muslimsk innkalling til bønn og tradisjonell kinesisk folkemusikk. Noet av reisen er også kjent i rumensk folklore, det understrekes av at sidedamen flere ganger stemmer i.
At det er en reise blir også befestet av at musikken gjentagne ganger befinner seg i grenselandet mot folkemusikken. Energien og synergien ved å bringe sammen tre små musikalske grupper, uttrykkes gjennem en vidunderlig øyekontakt.
Konserten finner sted i det romerske Atheneum – en fantastisk klassisistisk bygning fra 1888, rikt utsmykket med historiske bilder, arabesker, lokkende sirener og fantasifulle dragefisk øverst under kuppelen.
Sitar og «hang»
De er også en særdeles passende ramme for en annen konsert, som beveger seg i periferien av den klassiske kanon. I skredderstilling på et teppekledd podium, sitter sitar-spilleren Anoushka Shankar, med Zürich Kammerorkester bak seg. Hun setter den meditative stemningen ved å åpne med Down to the Summit av den 33-årige østerrikske komponisten og perkusjonisten Manu Delago. Programmet er delt mellem Anoushka på sitar og ham på «hang» – et instrument som er oppfunnet i Sveits, og som best kan beskrives som en ufo eller to sammensveisede grytelokk. Tross den enkle utformingen kan instrumentet produsere et stort lydbilde – det understrekes i verket Two Handfuls of Sound (To håndfuller av lyd).
Innslaget viser at Manu Delago til og med kan skape et lydbilde som er mere variert enn det fra Anoushka Shankars sitar. Det har en tendens til å dominere uttrykket helt, selv om hun har det fine kammerorkesteret under konsertmester Willi Zimmermann bak seg. Men omvendt er det også hun selv som er komponisten bak verkene, som i sakens natur har sitaren i sentrum.
Manu Delago skifter også mellom å bruge «hang-instrumentene» og et regulært trommesett, og dermed beveger det musikalske uttrykk seg dels i retning av jazz og dels filmmusikk. Det er åpenbart han stjeler scenen, til tross for at Anoushka Shankar er navnet som har solgt billetterne.
Næste Enescu Festival finder sted 2019, og om et par måneder vil festivalen begynne å lette på sløret. Men Mihai Constantinescu lover allerede nå at med Vladimir Jurowski som kunstnerisk leder blir det større fokus på operaer – blant dem Peter Grimes av Benjamin Britten og Die Frau ohne Schatten av Richard Strauss. Det ligger også allerede nå fast at Berliner Filharmonikerne kommer til å stå for den prestisjetunge åpningskonserten.
