MUSIKALSK SOLID, MEN KONTRASTLØST
Den Norske Opera & Balletts store satsing i høst er musikalsk solid, men lider under en rigid og kontrastløs iscenesettelse som ikke klarer å fange Tsjajkovskijs varierte musikk.
ANMELDT AV OLA NORDAL
FOTO ERIK BERG
Toppfoto: Hege Høisæter spøker i kulissene
Spardame bygger på Pusjkins ironiske og tragiske novelle om hva som skjer når kjærlighet og kortspill blandes sammen. Kort fortalt handler det om to elskende, offiseren Herman og hoffdamen Lisa, som først overvinner det russiske adelskapets strikte sosiale normer, før de så drives til vanvidd av Hermans spillegalskap.
Selve kjærlighetshistorien er såpass banal at den er vanskelig å ta helt alvorlig. Og det er kanskje ikke det som er poenget heller. Operaens egentlige hovedtema er hvordan Herman sklir lenger og lenger inn i galskapen, godt hjulpet to ufordragelige venner, ypperlig spilt og sunget av Thor Inge Falch og Christian Valle. De to nører opp under Hermans manier, spesielt hans besettelse med å finne ut av «de tre kortene» – en profetisk hemmelighet som skal gi et helt utrolig hell i kortspill.
Utgangen for både Lisa og Herman blir døden ved selvmord – muligens en dyster refleksjon av Tsjajkovskijs egen mentale tilstand på denne tiden. Spardame var den av hans operaer som han selv likte best, og det sies at han gråt da han hadde komponert ferdig sluttscenen med Hermans død. Til sist i operaen synger koret: «Gud, tilgi ham! Ha miskunn med hans opprørske og hardt prøvde sjel». Kanskje var det seg selv han tenkte på da han tonesatte disse ordene.
Regi mot opera
Det er første gang at Oslo-operaen har besøk av den franske regissøren Arnaud Bernard. Selv om Bernards oppsetninger er langt ifra så over-the-top som det vi tidligere har blitt servert fra Calixto Bieito, står også han i en tradisjon der opera og regi ofte ender opp med å sloss om oppmerksomheten.
Bernards konsept er å fokusere stramt på Hermans galskap. Han har flyttet handlingen fra Katarina den Stores hoff på slutten av 1700-tallet, til et sinnssykehus en eller gang i midten av forrige århundre. I et typisk regioper-grep legges det opp til at hele handlingen muligens foregår inne i Hermans hode, noe som gir regissøren lisens til å se bort fra både sceneinstruksjoner og referanser i librettoen til omgivelser og konkrete hendelser i handlingen.
Selv om mye blir søkt, fungerer grepet ofte. Vi aksepterer for eksempel at den sjarmerende og solrike åpningssekvensen er blitt tatt inn i sinnssykehusets marerittunivers. Vi aksepterer også at den elegante ball-scenen i andre akt er blitt erstattet av et kor som går manisk rundt på scenen. Men insisteringen på Hermans galskap, også i scener der dette ikke egentlig er relevant, gjør regien stiv og lite fleksibel. Flere ganger virker det som om konseptet har tvunget regien opp i et hjørne, som Bernard så prøver å fjase seg ut av – med varierende hell. At en ung russisk hoffjente skal falle for en bleik halvgammel mann som er tom i ansiktet, knapt klarer å kle på seg, og bruker det meste av tiden på å slepe seg sakte rundt på scenen i en zombie-lignende tilstand, forblir også oppsetningens store mysterium.
Mest problematisk er det at regien ikke klarer å fange Tsjajkovskijs varierte musikk. I Spardame spennes det opp en musikalsk bue mellom Tsjajkovskijs kjærlighet til Mozart og hans fascinasjon av samtidens modernisme (spesielt Richard Wagner). Selv om grunnstemningen er alvorlig, er det mange scener som bobler over av varme, humor, pastisj og satire. Dette spennet i musikkuttrykk følges ikke opp i regien, der de grå asylveggene knuger ned alt som kunne ha løst opp pretensiøsiteten. Først i korspillscenen i tredje akt, et fyrverkeri av fyll, mannskorsang og russisk folkedans, lar sangerne og danserne endelig scenografien forbli i bakgrunnen, og blir mer direkte og løse i stilen.
Musikalsk solid
Det taler vel sitt at jeg nå nærmest er ved slutten av mine tilmålte tegn, før jeg endelig tar fatt på det viktige poeng at musikalsk sett var dette en svært så flott kveld.
Det er fjerde gang vi hører Lothar Koenigs dirigere i Oslo, og både orkester og den musikalske ledelse har vist seg like bunn solid hver gang. Blant sangerne var det, ikke uventet, russernes aften, særlig i mannsrollene. Også Svetlana Aksenova var kraftig, klar og briljant, spesielt i Lisas arie i tredje akt. Operasjef Annilese Miskimmon måtte ut før forestillingen og advare mot at «operaens fiende nummer én» – høstforkjølelsen – hadde meldt sin ankomst, men dette lot seg ikke merke. Peter Wedd viste en imponerende fysikalitet som den gale Herman. Dette er en krevende rolle, med lange partier med høy intensitet og mye russisk patos.
Oppsetningens høydepunkt var likevel Lisas babushka, Grevinnen. I sin ungdoms velmakt var hun berømt i Paris som «Venus fra Moskva». Nå er hun en gammel oppspjåket hurpe som holder barnebarnet stramt i ørene. Hege Høisæter er egentlig pensjonert fra operaen, men er kommet tilbake for bokstavelig talt å spøke i kulissene. Hun leverte oppsetningens mest vellykkede rolle, og er den eneste som virkelig klarer den balansegangen mellom lidenskap og satire som operaen legger opp til.
