Til innholdet

NASJONALBALLETTENS HAPPENING

Publisert: 22.06.2017



Alexander Ekman/Mikael Karlsson/Henrik Vibskov
ROOMS
Nasjonalballetten
Den Norske Opera & Ballett


ANMELDT AV: FREDRIK RÜTTER
FOTO: ERIK BERG


Det hører til sjeldenhetene at publikum blir invitert med opp på scenen. Det har en spesiell tiltrekningskraft å få lov til å trå inn i et scenerom. Det er nesten som å gå inn i noe hellig, et sted som en beveger seg forsiktig og snakker lavt i. Når Nasjonalballetten inviterer til forestillingen Rooms, som finner sted i scenerommet og tilstøtende magasiner og sidescener, så skaper det noen forventninger om at her kan det komme til å skje noe meget spesielt.

Når det til og med er den svenske koreografen Alexander Ekman som har ansvaret, mannen bak A Swan Lake, der scenegulvet var dekket med 6000 liter vann, blir ikke forventningene mindre. Han har med seg komponisten Mikael Karlsson og kostymedesigner Mikael Vibskov, som også var med på å skape A Swan Lake. Dette er med andre ord et team som kjenner hverandre godt. Ekman har også tidligere vist at han har en forkjærlighet for sirkus, og han har hentet mye derfra inn i sine forestillinger. Han sier selv at han elsker å bryte grenser.

Fantastisk scenerom
Det fantastiske med scenerommet på Den Norske Opera & Ballett i Bjørvika er at sidescenene og magasinene er enorme. Gulvflaten som kan benyttes er på 2000 kvadratmeter. Da har man plass å boltre seg på, og det var akkurat det Alexander Ekman ønsket å gjøre. På scenen er det reist 40 tårn som hver symboliserer et rom, og på en platting i tårnet, to meter over scenegulvet, er hvert eneste rom bebodd av ganske spesielle typer: en turist, en morderisk slakter, en hjemløs, en kvinne som bader, en britisk prest, et lesbisk par – førti tilsammen.

Når publikum kommer inn og får rusle rundt i den store salen, er det til behagelig musikk av Mikael Karlsson fremført av en strykekvintett.

I det første kvarteret er det god tid til å gjøre seg kjent med de forskjellige beboerne. Alle danserne, beboerne, er frosset i faste posisjoner, men så begynner ting å skje. Beboerne har fått de samme bevegelsene å utføre, men det er umulig å få en oversikt over alle rommene på en gang.

Presentasjon over høytaler
I denne første fasen av happeningen er det lett for publikum å bevege seg rundt. Danserne har derimot en begrenset flate til rådighet, og dermed blir uttrykket ganske statisk. For publikum blir det vanskeligere når de enkelte beboerne presenteres over høyttalerne. Det skjer nemlig i mørket, bare de stedene som omtales er opplyst i et kort øyeblikk. Da stopper rotasjonen i rommet naturlig opp, og man blir stående på det samme stedet. Det blir også problematisk å få en oversikt over hvem som er hvem, fordi avstandene er store og det er ikke mulig å se alle.

Beboerne hopper også til tider ned på scenegulvet og blander seg en kort stund med publikum, uten at det virker kunstnerisk meningsfullt. Fem pianister, på fem flygler, overtar det musikalske følget etter strykekvintetten. Burene, eller rommene begynner å bevege seg, først på stedet og så kjøres de ut og blir parkert i magasinene.

Medskapende lys
Lysdesignen er lekker og skapt av Paul Vidar Ramon Sævarang. Ved hjelp av lyset, og med ordet transition, flyttes publikums fokus ut mot salen. Her kommer en kvinne til syne (Yolanda Correa – «en natteskikkelse, insektliknende»), med steinbukkhorn festet til hodet. Gulvet over orkestergraven heves nesten to meter, og hun kan ses av alle. Hun er tildelt en stram koreografi med masse hopp og taktfast marsjerende skritt som mellomstikk, men det er vanskelig å forbinde dette med den første avdelingen.
Tilskuernes blikk rettes så oppover, hvor to hvitkledde personer henger fra taket på hver side av scenen. Langsomt blir de ført sammen til en tett omfavnelse for så å bli ført tilbake til utgangspunktet.

Skulpturelle formasjoner
Ett moderne operahus har enorme tekniske muligheter. Danserne, som nå har skiftet til kroppsfargede topper og underklær, skaper seg ett rom midt i scenerommet. Publikum blir skånsomt skjøvet ut i en stor sirkel for å frigi dreiescenen, samtidig som ti lysrigger senkes ned for å belyse danserne på den. Her skapes det nydelige skulpturelle formasjoner. Mens scenen går rundt og rundt, får man se danserne fra stadig forskjellige vinkler – det er vakkert tenkt og formet.

Som avslutning går danserne gjennom publikum og ut i salen. Der sitter de og betrakter publikum, rollene er vendt helt om. Når de vinker farvel, er det som de takker for en lang sesong før de skal dra på en velfortjent ferie. Alle på scenen svarer med trampeklapp for å uttrykke sin takk over en vellykket happening og en spesiell opplevelse.