Ny Andsnes-festival

ARTIKKEL: Trenger vi flere kammermusikkfestivaler? Ja, mener Leif Ove Andsnes, som nå etablerer sin egen festival i baroniet Rosendal. Den går av stabelen for første gang 11.-14. august, og da innvies også Rosendals nye konsertsal i en ombygget låve. Den har 400 seter og ultra-moderne akustikk.

– Norge er riktignok fullt av kammermusikkfestivaler, sier Andsnes, men det som gjør at vi egentlig kan ha så mange som helst, er at de aller fleste er tuftet på lokalpatriotisme. Jeg husker godt spenningen rundt festivalrevolusjonen på 90-tallet, da Arve Tellefsen opprettet Oslo kammermusikkfestival, etterfulgt av Truls Mørks og Gregor Zubickys i Stavanger. Og så var jeg selv med å starte Risør Kammermusikkfest sammen med bratsjisten Lars Anders Tomter.

– Kammermusikkfestivaler handler om musikernes sjel. Vi ville ta styringen selv og skape noe unikt på egen hånd. Bestemme repertoar, spille i mindre lokaler, sette sammen ensembler av utenlandske toppmusikere og våre egne som ligger på oppsiktsvekkende høyt nivå – kort sagt utøve en musikalsk kuratorgjerning. Det var fantastisk å være med på, og føltes meningsfylt fra første dag. Jeg var 22 år da vi begynte i Risør, og ble kjent med mengder av musikk jeg knapt hadde hørt og aldri hadde spilt – særlig innenfor ny musikk. Kammermusikken ledet meg ut til steder jeg ellers ikke ville vært. De 17 årene jeg var med i ledelsen, formet meg som musiker, sier Andsnes, som fortsatt spiller i Risør, men kom til et punkt hvor han gjerne ville slippe det administrative.

– Arbeidet ble veldig omfattende. En festivaluke med 22 arrangementer betyr jevnt helårsarbeid. Nå må jeg bruke den tiden til å øve. Jeg er familiefar med tre barn, og kan ikke øve om kvelden, sier Andsnes med en klang av stolthet i stemmen.

Håndplukkede musikere

Når Leif Ove Andsnes nå starter opp i Rosendal, er det ikke noe første møtes sødme. Han spilte der første gang i 1992, og årlig siden 1995.

– Sommer for meg er Bergen, Risør og Rosendal. Jeg har fått et forhold til stedet og Rosendal er blitt et anker for meg. Baroniet er det mest intime konsertsted man kan tenke seg. I Den røde sal er det plass til 80 mennesker, og en kveld fylte jeg to hus. Det var stas! Borggården har jeg også spilt i et par ganger. Utendørskonserter byr på akustiske begrensinger, men stemningen er enestående. Med Avlsgården og Middelalderkirken som konsertlokaler i tillegg, vokste behovet i meg etter å gjøre noe spesielt. Baroniet var interessert i en kort og kompakt festival, en langhelg, med musikere av topp kvalitet, sier Leif Ove Andsnes. Det er hva han nå setter i gang med, mens han minner om at musikere og andre kunstnere har krysset fjorden til Rosendal i over 300 år, Grieg og Ole Bull blant dem.

Av utenlandske stjerner har han blant andre håndplukket barytonen Matthias Goerne, cellisten Sol Gabetta, klarinettisten Sharon Kam og Brentano-kvartetten. Blant de norske toppmusikerne er Vilde Frang, Guro Kleven Hagen, Mari Eriksmoen og Eivind Holtsmark Ringstad.

– Jeg har det i blodet! Det koker igjen, jeg tenker program, jeg vil kuratere, være i kontakt med musikere, være vert for programmene – både i forhold til musikerne og publikum. En kunstner som forteller to-tre ting om det maleriet jeg ser, gir meg mye større utbytte av opplevelsen. Nærhet mellom kunstner og tilhører er så viktig, og publikum kan snakke med kunstnere rett etter konsertene. Ikke alle musikere er like glade i formen, men de som kommer til Rosendal, blir betatt av de spesielle omgivelsene.

Rosendal er Norges eneste baroni, gitt av Christian V av Danmark til Ludwig Rosenkrantz og han kone Karen i 1661. Etter to timer med hurtigrute fra Bergen inn i Hardangerfjorden, legger den til kai i en grønn dal under dramatiske snøkledde fjell – men buss og bil går også bra. Rosenkrantz-familien bygget gods, anla en overdådig hage, og ga baroniet navnet Rosendal. I dag gir det vakre stedet et glimt inn i norsk historie i et av Norges mest naturskjønne områder.

19. november 1828

Andsnes har også skaffet to nyrestaurerte Steinway-flygler til festivalen, de blir sendt fra London til Rosendal når våren kommer, og møter Pleyell fortepianoet fra 1860 som har holdt hus der i lange tider. Det ene av Steinwayene gjorde han sin første Schubert-innspilling på, og siden Schubert er hovedpersonen i årets tema, 1828, gir det en egen følelse.

Schubert døde 19. november 1828, bare 31 år gammel, og etterlot seg en musikkarv på over 1500 komposisjoner. Tross alvorlig sykdom skapte han enkelte av sine mest bemerkelsesverdige verk i de siste månedene han levde.

– Det er ikke til å komme fra at det skjer noe med musikken hans på slutten, noe spesielt og radikalt. Han oppløser følelsen av tid, fører inn en åndelig, himmelsk dimensjon, spiller på helt egne strenger som ingen andre. Jeg er fascinert av musikken og historien hans, og hans avskjed med musikken og livet.

– Hvem var han? Var han klar over sin sykdom? Han hadde syfilis, men det kunne man jo leve med. Han gikk en lang tur i regnet til Beethovens grav, fikk lungebetennelse og døde. Det siste han gjorde var å ta timer i kontrapunkt, og vi spiller Fuge i e-moll. I den aller siste klaversonaten er han klar over at døden nærmer seg, scherzoen er ren ekstase og veldig romantisk. Jeg tror ikke det avspeiler hans situasjon, men at hans helse og situasjon preger musikken det siste året. Produktiviteten tyder på krefter, tross alt.

Hver av festivalkonsertene har minst et Schubert-verk fra 1828 på programmet, som Schwanengesang og cellokvintetten. Schwanengesang har Andsens spilt med Goerne før, Gabetta har han lenge vært fascinert av, men aldri spilt med, ikke hørt live engang. Ikke Brentano heller. Det gleder han seg til å gjøre nå.

Programmene rommer i tillegg til Schubert og Schumann, Ravel, Debussy og Berg, også en del ny musikk av Jörg Widman og John Harbison, som begge forholder seg til Schubert. Harbisons 19. november 1828 er en slags hallusinatorisk reise over hva som skjer den dagen Schubert dør og når han stiger over på den andre siden. Musikken er fragmentarisk, spennende og gåtefull, og skildrer Schubert i en speilsal som drar ham i en annen retning. Men han vender tilbake til sitt eget.

Klee og Kandinsky

– Vi skal ha en kunstutstilling under festivalen, og kombinasjonen av billedkunst og musikk er noe av det mest spennende med arbeidet. Gunnar Danbolt er kurator, og vi er kommet frem til at Klee og Kandinsky passer best. Kode i Bergen sitter på ganske mange papirarbeider av Klee som sjelden utlånes.

Klee (1879-1940) har vært inspirasjon for mange komponister, Arne Nordheim blant dem, og han er et annet utgangspunkt i årets program. Hans Partita für Paul for solo fiolin er til minne om Paul Klee, og Guro Kleven Hagen spiller den ved festivalen.

– Klees verk skapte assosiasjoner i unge komponister, som fikk hakeslepp da Klees dagbøker avslørte hans manglende interesse for moderne musikk.

Han var imidlertid en ivrig amatørmusiker og spilte hver dag, Beethoven og Schubert. Den nylig avdøde mesteren Pierre Boulez gikk musikalsk til verks da han kuraterte en Klee-utstilling, og jeg ser godt hvorfor.

TEKST: MONA LEVIN