Operamogulen

ARTIKKEL: Placido Domingo, 74 år gammel og fra Madrid, er operaverdenens stormogul. Han er en fabelaktig tenor og baryton, operasjef (hans kontrakt i Los Angeles er fornyet til 2019), og direktør for Operalia-konkurransen, hvis målsetning er oppdagelse av unge, talentfulle sangere. Han er en naturkraft, med mottoet «Hvis jeg hviler, ruster jeg».

Domingo har vært aktiv på scenen i mer enn et halvt århundre, med totalt 3,687 fremførelser av 144 roller, i tillegg har han dirigert 526 forestillinger, og gjort et anselig antall plateinnspillinger. 2015-kalenderen er stappfull. Han skal til Berlin i februar i Macbeth, til en galla i Danmark, til the Met i New York i mars og i april i Ernani og Aïda; deretter I due Foscari i Barcelona, Nabucco i Wien, fulgt av La Traviata på Covent Garden i London, og så videre.

– Jeg har det utmerket, men vet ikke hvor lenge jeg kan synge. Når folk spør hva jeg skal gjøre fra 2016 og utover, er mitt første svar at jeg håper jeg fremdeles er her og at jeg er i live!

– Akkurat nå vil jeg gjerne innstudere barytonpartiene i Luisa Miller, I Vespri Siciliani, Un ballo de maschera, og Don Carlo. Jago vil jeg aldri synge – det ville være å fornærme Othello! Jeg elsker Othello-rollen og vil aldri fornærme ham ved å spille hans rival.

Scarpia (Tosca) stryker han også av listen; han er for glad i rollen som Cavaradossi. Selv om han er involvert på mange musikkfronter, synes han alltid å finne tid til å innstudere nye roller. Men når gjør han det?

– Om natten selvfølgelig, siden jeg vanligvis legger meg ved 3-tiden om morgenen. Men jeg står opp sent, ikke før kl. 13 hvis jeg skal synge om kvelden.

Image tar tid

Trenger en så dynamisk person som han å lade batteriene?

– Selvsagt. Sangere er ikke gjort av stål. Jeg tar til og med ferie av og til. Men jeg anser jo meg selv som ganske heldig som får arbeide med noe jeg virkelig er glad i. Mange mennesker må stå opp klokken 5 for å gå på arbeid, kanskje må de reise i timesvis også – alt for å utføre noe de kanskje ikke liker engang. Jeg er like begeistret for arbeidet som jeg var for 50 år siden – fordi jeg har en lett jobb!

En lett jobb? Det er vi andre ikke så sikre på. Mange spesielle egenskaper må til, også fordi man må kunne behandle stemmen, ivareta sitt image og alt det der – et område som er blitt vanskeligere i de siste årene.

– Jo, en gang var sangerlivet enklere. Du gjorde for eksempel en ny innspilling, og det var det. I dag må du promovere den ved å gi intervjuer og stille opp i TV. Skuespillere må også gjøre det, men etter at filmen er ferdig. Vi må gjøre det mellom en forestilling og den neste, og når du går på scenen må du faktisk være i god form: Publikum betaler for billetten og bryr seg overhodet ikke om du har gitt intervjuer hele dagen. Derfor må man forsvare seg mot systemet.

De Tre Tenorer

I juli 1990, ved fotball-VM i Roma, oppsto fenomenet De Tre Tenorer: trioen Luciano Pavarotti, José Carréras og Plácido Domingo, og operaens Berlin-mur falt sammen. Domingo, som skapte formatet, forklarer:

– Etter De Tre Tenorer begynte folk som aldri hadde sett en opera å bli interessert. Siden da har jeg gjort mellom 7 og 10 konserter årlig for store publikum, som under siste World Cup. Jeg er nysgjerrig av natur og fascineres av nyskapning. Jeg trenger nok tre liv for å tilfredsstille min nysgjerrighet, sier sangeren. Navnet hans er et varemerke, og han utnytter det til beste for mindre bemidlede kolleger. Man kan kalle ham en omgjengelig bestemt mann.

– Hvis jeg virkelig tror på noe, insisterer jeg på det, sier Domingo.          Han var den første som fremførte noe av Tan Dun, den kinesiske komponisten og dirigenten. Hvordan ser han på det store antallet kinesiske sangere som er så opptatt av bel canto-kulturen?

– Til min Operalia-konkurranse kommer det flere og flere kinesiske sangere, og kvaliteten er god. Det tredje årtusen er innledet med bekreftelsen på Kinas styrke. Det er et faktum vi må ta med i beregningen.

– Hva er operaens status på 2000-tallet? Må den fornye seg? Hva må teatrene gjøre?

– Vi må fornye publikum, svarer Domingo, som arbeider mye med det i Los Angeles. – Jeg begynte på ledelsesplan ved å be om å få inn unge sangere. Så intensiverte jeg prosjektene som omfattet skoler, og fikk gruppen med unge sangere   til å arbeide så mye som mulig. Jeg har kjempet for at storskjermer skal installeres i operahus og utendørs, slik at forestillinger kan overføres direkte fra teatrene, sier Domingo, som ikke er det minste pessimistisk når det gjelder operaens fremtid.

– Opera er udødelig og repertoaret er enormt. Vi er nødt til å oppmuntre komponister til å skape nye verk, og teatrene må ikke bare fremføre dem én gang.

– Hva mener du om dem som sier at det ikke lenger finnes like gode sangere som før i tiden?

– Rent generelt mangler vi ikke sangere, annet enn i helt spesielle roller. For eksempel kan det være problemet i enkelte Verdi-kompanier. I operaer som Don Carlo er det vanskelig å få 1.divisjonsangere i alle roller. Man trenger noen fra 2. eller 3. divisjon. Men det finnes mange gode talenter rundt omkring; de må tas vare på, fordi de kan gå seg vill på veien, sier Domingo.

«Beskytt deg selv!»

Her løfter Domingo en advarende hånd: Unge mennesker må beskyttes mot overdrevet press. Hans karriere-instruksjoner er enkle og direkte: Beskytt deg selv.

– I dag er ikke problemet hva du synger, men heller hva de ber deg om å synge. Det hender at en ung sanger må gi dusinvis av intervjuer i løpet av en dag som markedsføring, og til slutt kan sangeren miste stemmen på grunn av den plikten. Dagens talenter arbeider i et operamarked som lider, det skjer overalt. Krisen har ødelagt mange stemmer, og det er nødvendig å finne den riktige balansen og beholde kvaliteten. Så hvis du ikke klarer å innstudere åtte roller samtidig, kan det lønne seg å redusere til fem og forberede dem godt i stedet. Man kan også gå inn for flere samproduksjoner. I 2013 for eksempel, var det tre jubileer, Verdi, Wagner og Britten. Hvis et teater vil gjøre klassikerne selv, kan jeg være enig i det, men i mindre verk kunne flere operahus gå sammen om en produksjon og slik dele på omkostningene.

Artistfamilie

Plácido Domingo vokste opp i en familie av Zarzuela-sangere, han er spansk, men i all hovedsak en verdensborger. I enkelte henseender er han fortsatt dypt latinsk, og latinsk er også for eksempel hans oppfatning av familie. Domingo-industriens suksess skyldes den fabelaktige Plácido-stemmen, men familien kommer inn i bildet som et slags musikkens grafisk designbyrå, der tøylene holdes av hans kone Marta, en temperamentsfull kvinne som kunne kommet ut av en Isabel Allende-roman.

– Madame, bak enhver stor mann står en stor kvinne, sier jeg til henne.

– Slett ikke. Jeg har aldri stått bak eller foran ham, men ganske enkelt ved siden av, sier hun, men innrømmer at den utrettelige kunstneren alltid sørger for å få nok søvn.

– Vi ser resultatene. Hvordan tror noen at vi kunne oppnå alt dette hvis vi ikke passet på helsen? Vi sover godt. Det er viktig å være aktiv om dagen og aldri gi opp. Man må stå på og holde ut.

Når den store Domingo er på reise, tar han ofte med seg kone, sønner, døtre og barnebarn. Minnet om livet med foreldrene lever i ham.

– De hadde sitt eget kompani som arbeidet non stop: to forestillinger daglig og tre på søndag, og deretter kveldsprøve fra kl. 19.30 til 22.30, med tanke på neste dag. De la seg klokken 4 om morgenen. Jeg husker hvor bekymret de var når det ikke kom publikum. Dagen da pave Pius XII døde, var teatret tomt. Far åpnet teppet litt for å se om noen var kommet. Noen ganger var de fortvilte, og jeg spurte hvorfor de fortsatte. I slike øyeblikk forsto jeg hvor viktig ansvarsfullhet, profesjonalitet, hengivenhet og lidenskap er. Det ble min ledestjerne.

Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Tekst Piera Anna Franini

PIERA ANNA FRANINI fra Milano er musikkritiker og journalist i den store italienske avisen «il Giornale”. Hun skriver for magasiner som Vanity Fair om hjemlige og internasjonale hendelser innen klassisk musikk, kultur og underholdning.