ORKESTER AV SUPERSTJERNER
Verbier viste seg som et musikkens Davos og et globalt talentforum da alpebyens 25. festival feiret seg selv 25. juli med et orkester av superstjerner.
TEKST ANNA FRANINI
TOPPFOTO: Selebert pianistkor og Verbier Festival Orchestra dirigeres av Valerij Gergijev på åpningskonserten. Foto: Verbier Festival
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
«The hills were alive with the sound of music»i jubileumsgallaen, der Bachs Brandenburgerkonsert nr. 3 ble spilt av et orkester bestående av Vilde Frang, Leonidas Kavakos, Pinkas Zukerman, Janine Jansen, Lisa Batiashvili, Renaud Capuçon, Ilya Gringolts, Mischa Maisky, Vadim Repin, Maxim Vengerov, Tabea Zimmermann, Kristóf Baráti, og Gérard Caussé.
Gallaen varte i fire fantastiske timer, der disse stjernestrykerne også improviserte og ga en leken Beethoven-Schubert-Tsjaikovskij-versjon av Happy Birthday-temaet. Og hva med Rossinis Wilhelm Tell-ouverture for fire klaverer og seksten hender? Disse hendene tilhørte Daniil Trifonov, Mikhail Pletnev, Sir András Schiff, Yuja Wang, Jevgenij Kissin, Richard Goode, Seong-Jin Cho og Sergey Babayan. Og ikke nok med det: Den store finalen var betrodd Verbier Festival Orchestra, med de feirede strykerne plassert bakerst, og et kor sammensatt av de nevnte pianistene sang melodier fra Wilhelm Tell. På podiet sto Valerij Gergijev. Verbiers 25-årsjubileum ble en en-gang-i-livet-opplevelse for dem som var så heldige å være tilstede.
Viktig møteplass
For et kvart århundre siden etablerte Martin T:son Engström festivalen, som i år gikk fra 19. juli til 5. august. Den er en viktig møteplass med førsteklasses kunstnere fra hele verden, sammen med lovende unge musikere fra mesterklasser som fører dem til medvirkning i orkesteret. Dette betyr en strålende mulighet til samspill og studier nær Grand Combins fjelltopper. Naturskjønnheten og idyllen som fyller øynene og sinnet, kombinasjonen av ro og imponerende omgivelser, er selve innbegrepet av en sveitsisk alpeby.
Og 2018 er et spesielt år for Verbier-festivalen. I tillegg til fødselsdagsfeiringen, finnes det også et ønske om å bryte med en fortid som ikke har vært direkte oppbyggelig. Valerij Gergijev, den nye musikksjefen, er betrodd oppgaven å utradere sine to forgjengeres navn fra publikums minne: James Levine (2000-08) and Charles Dutoit (2009-17), begge kastet ut av musikkverdenen som resultat av Weinstein-lignende skandaler.
Sportsparadis og musikkmirakel
Allikevel er ikke denne ulekre flekken en uoverstigelig utfordring for en festival som utfører mirakler: den har tiltrukket seg forrige generasjons mest fremtredende internasjonale kunstnere og vidunderbarn, og fått dem til å spille i et digert telt og i sterile kirker. Verbier er et sportsparadis, men spillesteder for fremførelse av musikk og kunst er mangelvare. Når det er sagt, Gergijev er henrykt over å være festivaldirektør i Verbier.
– Jeg har besøkt festivalen i årevis. Det var helt naturlig for meg å overta nå. Jeg har alltid likt festivalen fordi den er et reisemål for store kunstnere. Mange av dem er mine venner, og alle spiller og studerer her i en broderlig atmosfære. Derfor er Verbier spesiell.
Det er velkjent at Gergijev anses som en naturkraft. I tillegg til korene, orkesteret og solistene i St. Petersburgs Mariinskij-opera, administrerer han tre andre teatre, så vel som festivaler i Russland og Europa. Fra sin sjefsposisjon i Mariinskij-systemet, er han i stand til å mobilisere kolleger, statsledere og sponsorer, som russeren Gennadij Timchen og hans Neva-stiftelse. Den er verdt sytten milliarder, Timchen er en del av Putins entourage, og har vært en generøs støttespiller de tre siste årene.
Asiatiske tigerforeldre
En voksende delegasjon av russiske og øst-europeiske musikere er nå tungt representert i Frankrike og Tyskland, og i løpet av årene har også den asiatiske tilstedeværelsen økt. Festivalen forklarer at kinesiske, koreanske og japanske barn gjennomsnittlig arbeider mer enn europeere. – De spiller bedre enn dem på auditions.
Østen utmerker seg altså nådeløst innenfor kunstartene også. Alt talentet som ligger i emning, springer ut takket være en struktur som tar i bruk alle ressurser for å oppmuntre og nære det. Et typisk eksempel på Kinas støtte er lanseringen av klaverfenomenet Wang (enten det er smakløst eller ikke).
Skandinavia var representert med Vilde Frang, en ung fiolinist med utsøkt musikalitet, intelligente tolkninger og feilfri teknikk. Hennes offisielle og avgjørende kroning var i 2012, under Wiener-Filharmoniens Bernard Haitinks ledelse, på en konsert ved Lucerne Festival. Hun er «nabojenta» som består av rent og ujålete materiale, og uten en komponert biografi slik markedet ellers dikterer. Hun er urnorsk. I motsetning til asiatiske «tigerforeldre», sørget hennes på alle måter for at hun skulle få «en rolig og normal barndom. De var veldig norske,» sier hun.
En smule rivalisering
Er det mulig at det blant alle disse førsteklasses kunstnerne ikke finnes det minste spor av konkurranse? Vi spurte Leonidas Kavakos. Hans svar var «ikke i det hele tatt», men underteksten i det rampete smilet antydet noe mer. I det minste kan man anta at en smule rivalisering løfter hodet når kunstnerne har forlatt eventyr-atmosfæren i Verbier. Markedet nærer den, tross alt.
Tretti stjernemusikere på ett sted er også fascinerende fra et sosiologisk synspunkt. Fordi alle er solister, var det interessant å se fiolinistene, bratsjistene og cellistene samarbeide så lett og naturlig. Siden de er vokst opp i orkestre, er ikke teamwork fremmed for dem. På den andre siden klarte ikke pianistene, alene av natur og yrke, å spille rollen like ubesværet. Selv om de viste hverandre respekt, kunne man ane en viss forlegenhet når de delte scenen.
Og en siste bemerkning: Selv midt i dette skredet av det suverene, hadde noen en høyere posisjon enn de andre. Daniil Trifonov sto på toppen av dette musikkens Mount Everest. Så enestående og sublim at han syntes guddommelig.
Medici TV overførte hele festivalen og opptakene finner du her.
