Norges musikkhøgskole

Lyden av Musikkhøgskolen: Kafémusikk på ramme alvor

Tenk deg taffelmusikken på Theatercaféen i gamle dager. Eller syntheziser-låter over en høyttaler på Ibiza. Morten Halle og ensemblet hans fra Musikkhøgskolen går ikke av veien for å være kunstpolitisk ukorrekte.

Tekst: Kjersti Juul
Foto: Paragon

Suset fra trommevisper, smektende saksofontoner, fast puls. Musikken som fyller øvingsrommet på Norges musikkhøgskole, hører liksom ikke helt hjemme her. Lukker man øynene er følelsen av å befinne seg på en slækk kafé mer nærliggende. Med konserten Livaktig at the Lounge på trappene, har saksofonist og komponist Morten Halle samlet gamle, dumme ideer opp gjennom årene. Ting han har tenkt har vært for banalt til å kunne brukes.

– Jeg er vokst opp i en norsk jazztradisjon. Da jeg begynte å spille, var det en «bølge av enkelhet». Hører du på tidlig 70-tallsmusikk, er det enkle akkorder og enkle melodier, der folk heller spiller komplisert oppå. Etter hvert har mye av jazzmusikken og samtidsmusikken blitt veldig kompleks. Ikke noe går i fire fjerdedeler. Det er ikke noe du kan danse til, og ingen melodier du kan nynne på. Men kanskje er det av og til greit å spille det banale, påpeker Halle, som er prorektor ved Musikkhøgskolen.

Med arbeidstittelen «150 år med kafémusikk. Det enkleste er alltid det beste» har han fått med seg et tverrfaglig ensemble til å øve på alt fra muzak, vals og foxtrotswing til easy listening. Her er mye nyskrevet, mange treklanger og mye veldig enkel musikk. Mange av referansene er derimot vanskeligere å få tak på for studentene. Sindre Bakkåker er en av dem som har måttet høre seg opp på tidligere tider.

– Dette har ikke vært i min musikk-katalog hittil nei, men det har gitt mersmak. Samtidig er det både skummelt og vanskelig å sitte og spille swing med visper, uten å prøve og være kunstner. Det er mange virtuose folk her på huset. Jeg må jobbe overraskende mye med å bare være i denne musikken. Det krever litt mot i et slikt musikkmiljø, samtidig synes jeg mange av melodiene er sjukt fengende, smiler Bakkåker.

Musikken som setter spor
Morten Halle har troen på «det sjukt fengende» aspektet. Minner fra barndommen har vært en viktig inspirasjonskilde for materialet til konserten. Musikken som har satt spor, før han i det hele tatt var stor nok til å like popmusikk.

– Som slager-musikk fra 60-tallet, Glenn Millers In The Mood eller den som ble spilt da jeg som niåring gikk på danseskole: Musikk fra et litt stort orkester, ofte med litt for gamle mennesker som prøver seg på en slags popmusikk med noen strykere i bakgrunnen. Jeg husker foreldrene til noen av vennene mine som hadde stereoanlegg og spilte Bert Kaempferts Orchestra med hits som Monte Carlo og Strangers In The Night.

Det er musikk som er helt ute i dag og blir sett på som veldig kitchy – men det er likevel sjukt fengende, ler Halle.

At konsert-repertoaret trygt kan kalles kunstpolitisk ukorrekt, står ikke i veien for at de vil fremføre det på ramme alvor.

– Dette er ikke noe forsøk på å være morsom. Selv om det ikke er snakk om noe viktig materiale som vil bli husket, eller noe verk vi skal fremføre, forsøker vi å gjøre det veldig bra.

Bakkåker og Halle trekker frem det gode samholdet på tvers av lærerstab og studenter, som blomstrer under forberedelsene til festivalen Lyden av Musikkhøgskolen.

– Her er vi ikke på et øvingsrom for å lære noe, men jobber sammen som man gjør med et hvilket som helst band. Det er både veldig inspirerende og ekstremt gøy, poengterer Bakkåker.

Hvordan vil dere beskrive musikken dere skal fremføre?

– Det handler om referanser til ulike typer musikk. Vi har laget pastisjer på noe som kunne vært spilt på Theatercaféen i gamle dager. Men også litt «dårlig» synthesizer-musikk til den moderne kaféen. Noe som kunne passet på en sliten kafé på Ibiza, hvor de har en litt for gammel tape som går, forklarer Halle om konserten som spilles på Kulturhuset 20. mars.

Rabiate pianosoloer
Noe av låtmaterialet de er inspirert av tar humoristiske retninger. Som Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen Jr. sin legendariske Sprottfox, der sistnevnte utfører en rabiat pianosolo.

– Originalinnspillingen er bare tull. Det er en som sitter og klasker i vei på et veldig surt piano uten å kunne spille, men du hører at han egentlig har en klar oppfatning av og vet hvordan denne musikken skal høres ut. Gjennom tulle-pianoet hører du idéen om musikken. Intensjonen er der, selv om gjennomføringsevnen uteblir. Det finnes et intervju med den store saksofonisten Wayne Shorter, der han sier noe av det samme; «Før musikken er der, så finnes ideen om musikken». Det er et veldig viktig poeng – kanskje er det mye musikk du aldri får hørt, fra folk som har fine ideer, men som ikke kan spille og ikke har noe instrument

Krever det mot å tørre å gå til det enkle?

– Kanskje noen synes det er teit, men det kan man jo synes om mye vanskelig musikk også. Innimellom hører jeg band som spiller hvor de plutselig skal inn i noe som er veldig komplekst. Og ofte kan man sitte og lure på om det egentlig låt så bra, eller om det bare var veldig imponerende at de greide å spille noe som var så vanskelig. Det er noe med å få en enkel groove til å groove så mye at man synes det er fint at det bare varer. Jeg håper folk vil ha det gøy når de kommer på konsert, påpeker Halle.

Med en konsert spekket med musikk som kunne vært spilt på cafeer opp gjennom historien, er spørsmålet hvordan det mottas som hovedinnslag på en scene, snarere enn som bakgrunnsmusikk.

– Kanskje blir publikum sittende å vente på at noe skal skje – på hvor det blir av kompleksiteten – på om det kommer noe mer. Eller kanskje tenker de at det er greit å slippe det. Jeg er opptatt av at ikke alt trenger å være utfordrende musikk. Alt må ikke bli problematisert. På denne konserten skal man kunne komme inn rett fra gata og gå igjen, og likevel få med seg essensen uten å høre slutten.

Et element av overraskelse

Hva håper du publikum sitter igjen med etter å ha hørt på dere?

– Jeg er ikke i mot at kunst skal ha motstand i seg. At den skal prøve å være inderlig og alvorlig, eller at man skal reflektere kritisk over det man hører. Men det kan jo være greit at man av og til bare går ut og tenker – det var hyggelig!

Insisterer man likevel på å søke etter en større dybde bak konsertkonseptet, åpner Halle opp for noen flere lag.

– På den ene siden har det en glatt overflate, og det er lov å ta det i mot på den måten. Samtidig er det elementer som er satt sammen, som man vanligvis ikke hører på samme sted – som de gamle kafémusikk-tingene og de sinnssyke Wesesteen-låtene. Det er et visst element av overraskelse inne i bildet. Jeg håper man kan ha det hyggelig og i tillegg tenke over noen ting. I mitt hode henger det sammen med hvordan ting blir til – til forskjellig tid. For hva intensjonene bak å lage noe er.

Halle trekker frem at mye kunst og musikk vi ser på som stort i dag, i sin tid var laget utelukkende for å underholde og behage. Uansett hvor gjerne man vil si noe dypt og viktig, er det ikke sikkert at det overlever.

– Det kan godt være noe helt uforutsett av det som lages i dag, som folk bryr seg om hundre år frem i tid. Jeg mener ikke at man ikke skal prøve å lage noe på alvor, men det er farlig å sette likhetstegn mellom veldig store intensjoner og at noe er veldig bra. Det kan godt være veldig dårlig likevel. Og det kan være bra, selv om det er lett tilgjengelig.

Artikkel slutt.

Lyden av Musikkhøgskolen: Kler folkemusikken i ny drakt

Tekst: Kjersti Juul
Foto: Kyrre Lien

Når studentene ved Norges musikkhøgskole tar tak i Knut Buens musikk, går de ikke av veien for å blande elektronikk eller moderne ballett med folketonene.

– Det nytter ikke å være fugl, hvis ikke du får luft under vingene. Da sitter du bare i buret ditt, sier Knut Buen.

Som prisbelønt komponist og professor i folkemusikk ved Norges musikkhøgskole, er han opptatt av å gi studentene nok luft under vingene når de nå forbereder seg til Lyden av Musikkhøgskolen. Som en del av festivalprogrammet skal Buens komposisjoner fylle Marmorsalen på Sentralen 21. mars. Folkemusikkstudenter og studenter fra Det frie kandidatstudiet samarbeider om å bære frem musikken og tekstene fra boka hans, Sitring.

De fem pianistene som skal spille fra Buens nyutgitte samling av 17 slåtter for hardingfele, er fra alle verdenshjørner.

– At de tolker slåttene ut fra sin kulturelle bakgrunn er morsomt. Vitsen er likevel at vi møtes i musikken. Det handler om samspill. Om å få understrengene til å svare. Utenfor bølgelengdene finnes det ikke noe håp. Det handler om å nå hverandre over avstander og avgrunner uten å miste seg selv, sier Buen.

Vil fremelske det personlige
Vi møter han innimellom undervisningen på Musikkhøgskolen, sammen med folkemusikkstudent Eir Vatn Strøm, som er godt i gang med å øve til konserten. Å ta tak i læremesterens eget materiale, byr ikke på noen hemmende følelse av ærefrykt eller redsel for å føre Buens musikken i feil retning, ifølge henne.

– Vi respekterer tekstene og melodiene, men har lagt til våre egne tolkninger og versjoner. Det handler om å være kreativ innenfor rammene. Samtidig vet vi at Knut skriver musikk for blant annet Gåte, at han tar det i alle mulige retninger. Han har samarbeidet med Arne Nordheim, gitt ut salme-CD og plate med heavy metal-musikere. Knut er en åpen person, ikke en man er redd for, påpeker hun.

– Ja, du ser jo at jeg er mer rund enn firkanta, konstaterer Buen.

Han forteller at metal-samarbeidet som i sin tid ble til plata Hardingrock, bød på spørsmål fra folkemusikkmiljøet om han hadde konvertert. Det hadde han ikke.

– Men jeg var interessert i deres måte å bruke brokker av slåtter og sette musikken sammen på. Samtidig mener jeg at man som artist skal kunne levere både i himmelen og helvete, du skal kunne synge om de vonde og de varme tingene. Troll, fossegrim, hulder og mørke krefter som finnes i mytologien, er like reelt som lysende engler. Jeg tror på at de «daler de ned i skjul», for ingen har jo sett dem. Men menneskenes forestillingsevne er så stor at du kan se både engler og Satan.

Ingen bremseklosser
Buen trekker frem hvor viktig det er å fremelske det personlige uttrykket i hver enkelt elev når de tilegner seg tradisjonelt stoff. Og venter i spenning på det ferdige resultatet når konserten Sitring snart står for tur.

– Man må ha tillit til ungdommen, ikke sette bremseklosser på, men få dem til å blomstre.
Jeg vil at det skal skje noe med musikken min ved en ny setting. Det er en form for evolusjon. Blir man fanatisk opptatt av at alt skal være i en bestemt form, kommer man seg aldri videre, mener Buen.

Vatn Strøm tror nettopp redselen for å tråkke på tradisjoner, er en fallgruve mange folkemusikere kan havne i. Sammen med 13 medstudenter ser hun frem til å gi tradisjonsmusikken en ny drakt under Lyden av Musikkhøgskolen.

– Ofte blir folkemusikk arrangert med bordun og ters, men til denne konserten er arrangementene vi lager ganske svære, nesten litt filmmusikkinspirert. Det er noe vi har brukt mye tid på og synes har vært skikkelig stas. Knut Buen er jo en av de viktigste kildene i tradisjonen, det er fint at sangene hans får den plassen de fortjener, påpeker hun.

Ikke alt er «sinnsykt bra»
Folkedans så vel som moderne ballett, skal være en del av konserten, i tillegg til kåserier og tekster knyttet opp mot musikken. At Buen er opptatt av å bringe de gode historiene videre, vil gjenspeile seg på scenen. Her skal han selv bidra med å fremføre noen av de originale versjonene av slåttene, så vel som fortellinger.

Er historiene en viktig del av musikkformidlingen?

– Som artist er det viktig å kunne fortelle litt om musikken. Å ta tak i det allmennmenneskelige, så folk kan relatere seg til det. Musikkteoretiske kåserier kan du bruke som sovetablett, men morsomme historier, humor og dramatiske hendelser i et menneskeliv derimot! Det er jo det folke- og bygdevisene handler om. Kåseriene mine er like viktige som musikken. Man lever en kort stund, og så er man borte. Da er det viktig å ta med seg ballasten av historiene og bringe de videre.

Med fortellergleden følger en bevissthet om språkrikdommen som ligger i dialekter. Buen vil flosklene som danner seg i samtiden til livs.

– Tidligere gjaldt det å ha nok språk og ord til å kunne variere. Faren med moderne språkbruk er at den amputerer bort mange nevninger som gjør tekster, prosa og poesi mye rikere. Men man kan ikke si at alt er «sinnsykt bra».

Elektroniske retninger
Mens Buen kommer fra en lang familietradisjon innenfor folkemusikk og folkekunst, er Vatn Strøm vokst opp i Oslo.

– Jeg har sett på folkemusikken utenfra, som noe interessant og annerledes. Men egentlig er det jo folkemusikken som er grunnen til alt. En tradisjon som har gått gjennom flere ledd, enten det har blitt skrevet ned eller overlevert muntlig. Det er mange kjennetegn ved folkemusikken som gjentar seg; kruller, ornamentikk og tonalitet som er litt i mellom tonene på et piano. Likevel kan man ta den i helt nye retninger, og de siste årene føler jeg at folkemusikk har vært veldig i vinden. Selv driver jeg med mye elektronikk og tar det inn i den verdenen, forteller hun.

Problemet med å ikke komme fra et folkemusikkmiljø, er at du ikke har med deg noe gratis. Du kan likevel fordype deg i det via kjærlighet til stoffet, i følge Buen. – Her lærer studenter fra Amerika og Japan hardingfelespill, som de umulig kan ha noe forhold til i utgangspunktet. Du trenger ikke være fra noe bygdesamfunn. Hele hemmeligheten ligger i å ha en kjærlighet til det du gjør.

Er det mange som ser på folkemusikk som uhipt og utdatert i dag?

– De som er negative snakker ofte om noe de ikke har greie på. Men bryr bygdefolk ute på åkeren seg om opera eller jazz? Analfabetismen er veldig utbredt i ulike fag.

Dype røtter
Hva har folkemusikken i seg som ikke annen musikk har? Vatn Strøm kan fortelle om musikktimer med professoren, der fortellingene ofte tar like stor plass som terping på hardingfela. Bak konserten de skal holde, skjuler det seg dype røtter og et vell av historier fra Buens 70 år lange liv.

– Bakgrunnen for mine komposisjoner er en omfattende innsamling av viser og annet materiale. Røttene gir en musikalsk tonebunn. Å komponere er det samme som å konkludere – på følelsesliv og tradisjoner og tilegna stoff. Jo mer du lærer og fyller opp med musikalsk stoff, jo mer har du å dikte ut fra. Hvis du lytter til Haydn og de store komponistene, vil du høre at det er folkets musikk i bygd og by som blir satt inn i en symfonisk sammenheng. Mozart hadde en vrimmel av melodier fra folket i seg, derfor hadde han også evnen til å lage nye.

Sitat:
– Utenfor bølgelengdene finnes det ikke noe håp. Det handler om å nå hverandre over avstander og avgrunner uten å miste seg selv.

Artikkel slutt.

Lyden av Musikkhøgskolen: Lidelse og bakoversveis

Tekst: Kjersti Juul
Foto: Paragon

21. mars får en eksklusiv forsamling bore seg ned i Sjostakovitsj’ mørke materie, ledsaget av forfatter Simon Stranger og musikere fra Musikkhøgskolen.

– Dette er helt vilt vondt! Det kjennes nesten ut som jeg er i ferd med å miste armen, sier Sandra Lied Haga.

Duren fra celloen hennes fyller rommet med intense, taktvise drag over strengene, og overdøver suset fra bilene like utenfor vinduet til Steinway Piano Gallery. Midt mellom rekken av flygler til svimlende priser, pipler det både blod og svette. For når Dmitrij Sjostakovitsj’ Pianotrio nr. 2 står på plakaten, går det bokstavelig talt hardt ut over musikerne. Med seg i trioen har hun fiolinist Madelene Berg og Musikkhøgskolens førsteamanuensis, Gunnar Flagstad på klaver.

– Når man øver til en Sjostakovitsj-konsert må det planlegges nøye. Huden på fingertuppene må rekke å slites av og det må danne seg ny, herdet hud i tide til konserten, sier Berg. De to unge strykerne er begge masterstudenter ved Norges musikkhøgskole og hører til landets fremste utøvere. 21. mars spiller de Sjostakovitsj som en del av festivalen Lyden av Musikkhøgskolen. At de fremfører musikken i den lille, eksklusive pianobutikken i Oslo sentrum, kler komponisten godt, i følge Flagstad.

– At bilene durer forbi rett utenfor, ødelegger på ingen måte stemningen. Det gir heller en følelse av at vi stopper verden litt i dette rommet. Her kan vi kjenne både på stillheten og det intense verket. Det er ikke noe skille mellom scene og sal, i stedet blir det en felles opplevelse der publikum nærmest blir en del av fremførelsen.

En kommentar til grusomhetene
Sjostakovitsj tilegnet det intense musikkstykket en nær venn som døde. Skrevet i 1944 i en tid da det akkurat begynte å sive ut nyheter om hva som faktisk skjedde i konsentrasjonsleirene.

– Man kan ikke unngå å høre musikken som en sorg over jødenes skjebne, og som en kommentar til grusomhetene under krigen. Regimet i Sovjet gjorde at man kunne bli sendt rett i konsentrasjonsleir hvis man skrev feil type musikk. Sjostakovitsj balanserte elegant, sier Flagstad om den russiske komponisten, som til tross for sensur prøvde å snike inn meninger i musikken.

Gir det en egen kvalitet til komposisjonene at han ikke kunne pøse på med det han ville?

– Det er et veldig interessant spørsmål. Ville man lyttet til Sjostakovitsj på samme måte, hvis han var løsrevet fra kontekst? Det er vanskelig å si, men man må ikke vite om det for å bli berørt. Det er stor musikk uansett!

Gir publikum bakoversveis
Studentene tror Sjostakovitsj kan virke avskrekkende på mange. At folk flest umiddelbart tenker på det som noe veldig russisk og vanskelig. Andre igjen forbinder Sjostakovitsj med bråkete musikk.

– Men vi håper folk vil oppdage det unike ved komposisjonene hans. At det kan være så uendelig, inderlig vakkert, for i neste øyeblikk å skifte til noe veldig rytmisk og tøft. Musikken hans er skjør, fin og stilig på samme tid, påpeker Berg.

Sjostakovitsj’ intense uttrykk tatt i betraktning, trioen ser ikke bort fra at publikum kan komme til å få litt bakoversveis. Musikken er kjent for sine brå skift. For sin underlige blanding av noe dypt tragisk og veldig komisk. Som om det morsomme gjør musikken enda tristere.

– Selv om det ofte går i dur, ligger det hele tiden noe underliggende, mørkt og dystert der. Spilt i et slikt rom får du følelsen av at musikken kommer fra alle kanter, i stedet for å klinge fjernt fra en scene. Intimkonserter er ofte det aller beste, ikke minst kler det Sjostakovitsj, mener Berg og Lied Haga.

Utmattende musikk
Det finnes nok av eksempler på komponister hvis vakre melodier ruller og går, og man kan tillate seg å slappe litt av, i det minste lene seg litt tilbake på stolen. Hos Sjostakovitsj derimot, får man aldri noen pause. Her er ofte de svakeste tonene også de mest krevende. For Sandra har konserten en spesielt utfordrende åpning, som er med på å sette den spente stemningen; flere minutter med cello alene, og noen ekstremt høye overtoner som er svært vanskelige å treffe.

– Sjostakovitsj kunne lett skrevet dette for fiolin i samme toneleie, men da hadde det blitt for komfortabelt. På cello er det to oktaver over det man normalt forventer, noe som gjør det skjørt og gjennomsiktig. En følelse av at noe står på spill. Som publikummer blir man sittende ytterst på stolen og tør nesten ikke puste, fordi det er så intenst selv med de små, svake tonene, forklarer Flagstad.

Mellom Steinway-flyglene diskuteres tempo og intensitet. De tre musikerne terper og øver, lever seg inn i og prøver ut satsene med ulik dynamikk. Noen sårt tiltrengte pustepauser for ømme fingertupper og slitne skuldre må til.

– Det er nesten så han prøver å skape lidelse for oss som skal spille. Som musiker må man virkelig slite for det. Kanskje tenkte Sjostakovitsj at det må til for å formidle musikken. Som et slags ørlite innblikk i smerten, sier Lied Haga, som vurderer ekstra styrketreningsøkter for å stå bedre rustet til konserten.

En minifestival
Som en liten minifestival i festivalen inngår Sjostakovitsj-trioen i en tredelt konsertrekke, tenkt som en 75-årsmarkering av krigens slutt. 20. mars spilles Messiaens ikoniske verk Kvartett til tidens ende på Musikkhøgskolen. Verket ble skrevet i den tyske konsentrasjonsleiren Görlitz, der han selv satt fanget. Under urfremførelsen spilte Messiaen på klaver sammen med tre medfanger som brukte det som var tilgjengelig av instrumenter – en klarinett, en fiolin og en cello. 400 medfanger og vakter lyttet til konserten.

– Der det er mye mørke og alvor i Sjostakovitsj’ musikk, har Messiaen blant annet satser tilegnet Jesu udødelighet. Han var en veldig religiøs mann og byr på et verk som bærer håpet med seg – inspirert av Johannes’ åpenbaring, forteller Flagstad.

Søndag 22. mars spilles Different Trains av Steve Reich på Jødisk Museum. Her graver komponisten i sin jødiske fortid. Verket blir fremført av strykekvartetten Karski Quartet, som er kjent for sine lidenskapelige tolkninger, i samarbeid med kunstneren Tone Myskja.

– Det blir tre intense og lærerike dager. Som en innledning til konsertene skal forfatter Simon Stranger lese fra Leksikon om lys og mørke, sier Flagstad.

I boken tar forfatteren utgangspunkt i sin egen familiehistorie, nærmere bestemt sin jødiske svigermor og familien. De flyttet inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap.

«Se hele programmet for Lyden av Musikkhøgskolen på www.lydenav.no

Artikkel Slutt.

Lyden av Musikkhøgskolen: Bredden er kompasset

Fra nattlige kirkekonserter for én person, til musikere som popper opp i en seng på IKEA. Lyden av Musikkhøgskolen beveger seg igjen utenfor de vante konsertrammene.

Tekst: Kjersti Juul
Foto: Siv Dolmen og David Engmo

Mangfoldet og Musikkhøgskolen i all sin bredde er kompasset de styrer etter. 19. mars 2020 er det igjen klart for fire dagers festival. Sammen med jazzpianist Eyolf Dale og klassisk fiolinist Larissa Tereschenko, utgjør Gunnar Flagstad den kunstneriske leder-trioen for Lyden av Musikkhøgskolen.

Hva er så unikt med denne festivalen, Flagstad?

– Tilfanget av musikere! Det er utrolig stort med rundt 700 studenter og 300 ansatte innenfor alle sjangre, sier Flagstad og nevner i fleng: Fra klassiske musikere, jazz og folkemusikk til samtidskomponister, musikkterapeuter, pedagoger og laptop-musikere. – Det er rett og slett en enorm sjangerbredde på huset. Vi kan plassere åtte klassiske gitarister på t-banen en formiddag. Eller vi kan få det til å poppe opp et jazzvokalensemble ute i gatene. Vi kan stable et symfoniorkester på beina hvis vi vil, og så har vi selvfølgelig enkeltmusikere innenfor alle sjangre, påpeker Flagstad.

Musikk for folk i farta

Festivalen vil ha Musikkhøgskolen som hovedarena. At programmet er basert på ideer fra studentene, byr på kreativitet som også beveger seg langt utenfor de vante konsertrammene.

– Tenk deg at du handler på IKEA, og så sitter det plutselig en trekkspiller i en av sengene. Pop-up-konsertene kommer til å dukke opp på IKEA, så vel som t-banen, trikken og flytoget, lover Flagstad.

Hvorfor gjøre konserter for folk i farta?

– Å se noen som lyser opp, eller som blir stående mens foten begynner å gå, eller barn som begynner å danse – er et veldig synlig bevis på at musikk gjør noe med folk. Samtidig er pop-up-konsertene en måte å gjøre folk oppmerksom på at det er en festival på gang. Vi håper å nå flere på den måten. At så mange som mulig kan få ta del i de helt spesielle konsertopplevelsene, som det er flust av på denne festivalen.

Konsertarenaer som Kulturhuset, Sentralen, Vega scene og Mausoleet til Emanuel Vigeland hører også med på programmet. Sistnevnte – et dunkelt, tønnehvelvet rom fullstendig dekket av fresker og en unik akustikk med over 20 sekunders etterklang.

Intern interaksjon

På et stort hus som rommer mange musikkmiljøer, har tanken om å gjøre noe sammen, vært en av drivkreftene bak festivalen.

– Å komme ut til folk gjennom en slik festival er en viktig motivasjon, men også at vi innad på huset skal bli oppmerksom på alt det spennende som foregår på tvers av seksjoner og sjangre. Festivalen skaper en intern interaksjon som er veldig spennende, mener Flagstad.

– Å se noen som lyser opp, eller som blir stående mens foten begynner å gå, eller barn som begynner å danse – er et veldig synlig bevis på at musikk gjør noe med folk.

Hva oppstår i møtet mellom ulike fagmiljøer?

– Å bli bedre kjent med andre sjangre, handler også om å bli åpen for – og bevisst på – at det er mange måter å jobbe med musikk på. Klassiske musikere er gjerne komfortable med å spille fra et ferdig notert partitur, mens jazzmusikere driver mer med improvisasjon og musikk basert på det som oppstår i øyeblikket. Å være like avslappet på instrumentet og få frem spontaniteten når man spiller notert musikk, er en nyttig utfordring når man stort sett spiller uten noter. Mens klassiske musikere kan øve seg på å slippe tøylene litt, og gå ut av et notert notebilde.

Nattkonsert og konsept-ideer

Lyden av Musikkhøgskolen ble arrangert første gang i 2017. Når det igjen er klart for festival, står høydepunktene i kø etter over hundre innsendte forslag fra studentene.

– Åpningskonserten blir et symfoniorkester som studentene selv har stablet på beina. Under navnet Fantasy Symphony Orchestra, skal de ta for seg film- og spillmusikk, blant annet høydepunkter fra Game of Thrones, Pirates of the Caribbean og Schindlers liste. At det er 75 år siden krigen var slutt, markeres med en liten konsertrekke med tre ikoniske, klassiske verk, som alle er knyttet opp mot denne tematikken: Olivier Messiaens Kvartett til tidens ende, Dmitri Sjostakovitsj sin andre pianotrio og Different Trains av Steve Reich. Forfatter Simon Stranger vil holde et foredrag i forkant av hver av de tre konsertene. Historietime og stor kunstopplevelse i kombinasjon – anbefales!, sier Gunnar Flagstad entusiastisk.

Han trekker også fram de ulike «festivalene i festivalen» – jazzstudentenes Serendip-festival, komponiststudentenes Sonisk hage, folkemusikkstudentenes Ljøsblått og de klassiske studentenes Coffee Schmoffee – som vel verdt å få med seg.

Hva blir den mest spesielle konsertopplevelse?

– En av våre stipendiater skal ha nattkonsert i en av Oslos kirker – for én person. Nesten som en performance. Å gå inn i det mørke kirkerommet helt alene midt på natta og høre orgelmusikk, krever nok både mot og nysgjerrighet. En spennende opplevelse for den ene publikummeren. Men vi har også ulike konsept-ideer, som å spille sju mot elleve utenfor 7-eleven. Og så har det kommet inn forslag om en «Eleva-tour» – en turné i heisene i offentlige bygg i byen, som vi prøver å organisere.

Musikkfristelser i kø

At nettopp flere får øynene, eller rettere sagt ørene opp for musikk, er et av målene med festivalen. Dermed byr de på et mangslungent program og beveger seg også innenfor fengselsmurene, med skolens musikkterapeuter. Musikk som aldri før har vært fremført, hører med blant de øvrige festivalfristelsene. Fra komponiststudenters rykende ferske partiturer i nevnte Sonisk hage, til urframføring av pianostykker av Musikkhøgskolens egen professor i jazz, Mikhail Alperin, som døde så altfor tidlig, i 2018.

– At en del ansatte er med og spiller er en kvalitet ved festivalen, påpeker Flagstad, og nevner igjen viktigheten av interaksjon, ikke bare mellom ulike fagmiljøer, men også mellom ulike generasjoner. – Samtidig er nivået på studentene våre skyhøyt. Mange er allerede i gang med musikerkarrierer og jobber profesjonelt parallelt med studiene. De vil bli helt sentrale i norsk og internasjonalt musikkliv om noen år. Lyden av Musikkhøgskolen er lyden av morgendagens musikere.

Artikkel slutt

Kongens Fortjenstmedalje til Lasse Thoresen

Komponist Lasse Thoresen ble fredag 18. oktober tildelt Kongens fortjenstmedalje for sin innsats for norsk kulturliv.

Tekst og foto : Karina Ayguavives Krokaa

18. oktober fylte komponist Lasse Thoresen 70 år. Det ble feiret med festkonsert i Lindemansalen på Norges musikkhøgskole, der familie og venner stod for størsteparten av både organisering og innhold. Men det var ikke bare bursdagen som ble markert – den mangeårige NMH-professoren mottok også Kongens fortjenstmedalje, til stor jubel fra salen.

Ikke si noe til Lasse!
Fredag 18. oktober var det klart for sesongens mest hemmelige konsert. Den hadde fått tittelen Ikke si noe til Lasse!, og planleggingen begynte allerede for et år siden.

Blant de musikalske bidragene fikk publikum høre vokalensemblet Nordic Voices og folkesanger Berit Opheim – musikere som har samarbeidet tett med komponisten tidligere. NRK bidro med videoinnslag fra helt tilbake til 1972, der en purung Thoresen uttalte seg om musikk, med stort engasjement.

Rektor Peter Tornquist var en av de mange som holdt tale – han hadde også vært med å anbefale Thoresen til medaljen. Andre talere hadde reist helt fra Tel Aviv og Barcelona for å være til stede. Mange av anbefalingene kom fra Musikkhøgskolen, men også fra Kirkemusikkfestivalen, NRK musikkavdelingen og Baha’i-samfunnet, som Thoresen er medlem av.

Medalje og festskrift
Kongens Fortjenestmedalje blir tildelt som lønn for særlig fortjenstfullt virke for Norge og menneskeheten, står det på kongehusets nettside. Thoresen fikk overrakt medaljen av fylkesmann Valgerd Svarstad Haugland. Hun holdt en gratulasjonstale full av lovord om komponistens bidrag til norsk kultur og samfunn.

– Ditt bidrag, som komponist, som professor og som forsker, er unikt og basert på stor kjærlighet til musikk. Du beskriver det de fleste av oss bare opplever – det som skjer i møtet mellom lyd og det lyttende mennesket, skriver kulturministeren. 

Trine Skei Grande

Unni Boretti presenterte også et festskrift, utgitt av Norsk Musikforlag. Utgivelsen er støttet av Norges musikkhøgskole, Norsk Komponistforening og Lindemans Legat, og inneholder blant annet en hilsen fra kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande.

– Ditt bidrag, som komponist, som professor og som forsker, er unikt og basert på stor kjærlighet til musikk. Du beskriver det de fleste av oss bare opplever – det som skjer i møtet mellom lyd og det lyttende mennesket, skriver kulturministeren.

I boken kan du også lese en rekke andre hilsener fra kolleger, studenter og andre samarbeidspartnere, samt artikler, historie, noteeksempler, verkliste og mye mer. Festskriftet er foreløpig tilgjengelig på Musikkhøgskolens bibliotek, og kan kjøpes av Norsk Musikforlag (lenke kommer).

Musikkhøgskolen gratulerer Lasse Thoresen, både med 70-årsdagen og med Kongens fortjenstmedalje!

ARTIKKEL SLUTT

Samklang frå eit trommerom

Kvar veke, i eit rom fylt til randen av trommer, møtast Håkon Høgemo og Kjell Tore Innervik for å utforske samklangen mellom hardingfela og slåttetromma. Bak seg har dei dagesvis og månadsvis med øving og utprøving.

Tekst: Johanne Flottorp

Foto: David Engmo og Kyrre Lien

For nokre år sidan heldt Kjell Tore Innervik på å jobbe med musikken til Iannis Xenakis. I stykket Psappha såg han berre nokre prikkar på eit papir. Får å få ei djupare forståing av musikken, søkte han seg tilbake til dei folkemusikalske røtene i Noreg. Og slik blei Xenakis ein slags katalysator for samarbeidet og utforskinga som skjer mellom Innervik og kollega Håkon Høgemo i dag.     

   – Xenakis var så oppteken av røtene sine i Romania og Hellas. I søken etter identitet og autensitet, følte eg at eg også måtte gå tilbake til der eg kom frå, fortel han og held fram:

     – Me veit at det har vore trommespel i Noreg i mange hundre år. Det er trommer i Brureferda i Hardanger. Kanskje det betyr noko? Og etter at fotografiet kom, har ein sett at det i fleire bondebryllaup blei spelt både fele og tromme. Nokre gonger står det ei tromme ved sidan av felespelaren, andre gonger er det tydeleg at det er to unike skikkelsar som spelar dei ulike instrumenta.
Og to skikkelsar er det også i studioet til Innervik i tredje etasje på Musikkhøgskolen, der trommer fyller kvar kvadratmeter. Kjell Tore Innervik og Håkon Høgemo har etter kvart tilbrakt mange timar her, stadig på jakt etter det gode samspelet og den gode dåmen. No er det halvanna år sidan dei starta å spele saman på slåttetromme og hardingfele. Håkon Høgemo, som er lærar ved folkemusikkavdelinga, er i Oslo to dagar i veka og underviser hardingfelestudentane. Men nokre timar på rommet til Innervik blir det nesten alltid når han er på oslotur. For det er nitidig arbeid dei held på med.

Opplæring på vanleg måte

– Eg lærer bort slåttane til Kjell Tore akkurat som eg lærer dei bort til hardingfelespelarar, fortel Høgemo.
– Men første gongen eg høyrer slåttane, skjønner eg ikkje nokon ting. Ikkje skjønner eg melodien, ikkje skjønner eg takten eller fraseringa. Det er fascinerande og komplekst. Heilt til ein skjønner det, legg Innervik til.
For dei to handlar det om å halde på det unisone spelet. Å skulle flytte melodilinjene over frå fela til tromma, er ein stor operasjon som Innervik har brukt mykje tid på.
– I byrjinga kunne eg bruke ein månad på å finne ut kva som var greia med kvar slått. På kvart sekund er det rundt 12 slag på tromma.
I oppstarten av prosjektet, var begge nysgjerrige på korleis musikken kan ha høyrdes ut i fortida. For det som er skrive ned for trommer, går ikkje nødvendigvis heilt saman med den same musikken som er skriven ned for hardingfele. Men nokre idear sameinar desse, og det tok dei vare på og med seg vidare.
Bordunspel på tromma er noko av det Innervik jobbar spesielt med i samspel med Høgemo.
– Det er mogleg å halde eit underlag her, ein bordun eller ein understraum. Men det viktigaste er kanskje å spele ein melodi. Frå ein trommeslagars perspektiv kan mykje av musikken bli ganske vertikal. Men å jobbe med horisontal musikk, og å kome såpass tett på meoldien, var for meg personleg utruleg fascinerande. Me bestemte oss tidleg for å ta det heilt ut, ved å seie at eg skal spele akkurat det som Håkon spelar.
Sjølv skildrar dei samspelet som eit utforskande prosjekt, der strategien er å grave seg ned i musikken og sjå framover. To disiplinar, to utøvarar møtast og brukar uendeleg med timar på instrumenta sine. Det handlar om handtverk, om å setje seg i odde situasjonar, forstå historiene til musikken, utan at dei skal henge på som lodd.
Då dei spelte i ei amerikansk kyrkje, hadde dei eit heilt nytt publikum, som oppfatta musikken som meditativ. Og nyleg spelte dei slåttane for eit yngre publikum, blant anna ein dansar som skildra det som ein tilstand.
– Det blir spennande å spele det for folkemusikarar. For det er viktig for oss å finne ut kva musikk dette er, seier Innervik.

– Ikkje fire ein millimeter

Håkon Høgemo har spelt mykje i band og er difor godt vand med å spele saman med trommeslagarar. Men ikkje på den måten han spelar med Kjell Tore Innervik på. I staden for at trommeslagaren underdeler og spelar noko anna, spelar altså hardingfela og tromma den sama melodien i denne konstellasjonen.
– Mange som spelar fele meiner nok at trommer er for sterke. Men eg har kraftige feler, seier han før han ser på Innervik og legg til: Men det kan jo hende du må spele svakare enn normalt her. Dynamisk gjer eg nok mindre enn det eg normalt ville gjort. Men det viktigaste her er å få fram driven.
– Det handlar om å få folk til å bevege seg til musikk – det er det denne musikken i utgangspunktet er til, seier Høgemo. I tillegg til danseslåttar, har dei også spelt nokre rolegare brureslåttar. Likevel er det rørsle det handlar om.
– Men materialet er annleis enn det ein ofte forbinder med marsj, som den taktfaste 1900-talsmarsjen. Eg opplever at dette materialet er meir organisk. Og det treng me, då byrjer det å bli meir musikk. Mange vil kanskje tenkje at denne musikken er veldig anti-trommete, seier Innervik.
– Men han er verkeleg ikkje anti-fele. Eg spelar eigentleg heilt slik eg gjer til vanleg, legg Høgemo til.
Innervik fortel at nettopp det har vore viktig for samarbeidet.
– Eg har sagt til Håkon at han ikkje må fire ein millimeter.

Jobbar på mikroskopisk nivå
Mykje av melodimateralet på slåttane, som stort sett kjem frå Høgemos heimtrakter i Indre Sogn, er forholdsvis enkelt.
– Men det blir ikkje enklare enn ein gjer det til. Det er mange lag, og det er dei me jobbar med. Kva gjer til at dette blir meir enn ein enkel melodi, og noko som kan ta tak i folk? spør Høgemo.
For å finne svar, tek dei tak i alle slaga i slåttane, for så å finne ut kva som skjer ned på mikroskopsik nivå.
– Eg har blitt voldsomt klar over at eg spelar ganske likt frå gong til gong, at eg finn ein spesiell måte eg liker å spele kvar einskild slått på, seier Høgemo.
Innervik er einig, og seier at grunnelementa i slåttane er like, men at ting likevel endrar seg når dei er ute og spelar for folk. Og kvar slått har sin eigenart.
– På eit nivå er det likt, men på mange andre nivå er det likevel ikkje det. Ein kan ikkje programmere Håkon. Han er ein levande musikar med inspirasjon og innfall, og så er det mange kodar i samspelet. Eg syns eigentleg ikkje det er så stor forskjell på korleis kreative musikarar spelar i slike situasjonar.
Etter halvanna år saman med dette prosjektet, har Kjell Tore Innervik og Håkon Høgemo funne ein måte dei bruker å jobbe ut ifrå. Når dei treffast, kjem som regel Innervik med noko han har førebudd, noko han har lært av Høgemo tidlegare.
– Då kan eg vise fire-fem ulike versjonar til Håkon, og så speler me bare saman til det går seg til. Så går eg tilbake med ny erfaring. Slåttetilfanget har auka, og gjennom å lære fleire slåttar forstår eg essensen og ser ting stadig tydelegare. No går arbeidet litt fortare.

Ikkje rocket science
Når Innervik angriper musikken Høgemo viser han, må han ha video av spelemannen, der han både ser føtene og fingrane. Så skriv han ned det som skjer i slåtten. Mange småting skal på plass, og det er dei små detaljane som gjer om det høyres rett eller gale ut. Det er dei opne om i dialogen seg imellom.
¬– Eg spør ofte Håkon om han høyrer det han skal høyre når eg speler. For det er berre han som kan verifisere deg eg gjer, seier Innervik.
– Utifrå måten eg kjenner slåtten på, kan eg seie noko om korleis Kjell Tore spelar han på tromma. Det handlar blant anna om tyngde. Det er sjølvsagt vanskeleg, for eg kan i utgangspunktet ikkje noko om dei tekniske trommetinga. Eg har stort sett drive med opplæring av hardingfelespelarar, men eg høyrer at det også kan vere vanskeleg for mange av dei å gjere akkurat det same som meg. Eg seier ikkje at eg har rett, men det å skulle ta nøyaktig etter det andre gjer, kan ofte vere vanskeleg uansett, fortel Høgemo.
– Det er ikkje akkurat rocket science me held på med, men det tek bare veldig lang tid. Og eg synast me har vore flinke til å til å ta oss tid. Halvanna år er jo lenge, men likevel ikkje så lenge. Me må få den arbeidsfreden me treng. Det me prøver å finne ut, er jo om desse to tradisjonane kan møtast igjen, seier Innervik.
Før prosessen er over, har musikarane opparbeidd seg nye ferdigheiter og tileigna seg mykje dei tek med tilbake til musikantskapa sine.
– Det er noko med det menneskelege møtet. Det å vere kompormisslause saman, å ikkje ha noko å skjule seg bak. Det er eit priviligiert prosjekt, det at me er to musikarar som får stille dumme spørsmål og bare jobbe på og finne saman i musikken, seier Innervik.

Gammal tradisjon
Det finst fleire skriftlege kjelder på at tromme og hardingfele har blitt spelt saman. Spesielt på Vestlandet har dette vore ein tradisjon langt tilbake. Der er også fleire trommeslåttar nedskrivne på noter.
– Me veit ikkje kva dei spelte, men på dei nedskriftene som finst, er det ein slags melodi. Det er ikkje berre ein groove eller rytme som er skriven ned, seier Høgemo.
Likevel har ikkje samspelet på dei to instrumenta vore særleg utbreidd verken før eller no.
– Motivasjonen er ikkje å finne opp kruttet, men å utforske. Me veit om historiene frå vestlandsregionen om samspelet mellom hardingfele og tromme, men eg trur det stikk djupare enn som så, seier Innervik.
Nå som dei har fått på plass mykje av bakgrunnen til samspelsforma og kjenner til historia er det lettare å gå vidare med den kreative utviklinga. Innervik fortel at dei dveler ved spørsmål som om denne musikken er heilt spesiell, om ein kan tenkje på det som klassisk musikk, eller som historisk informert praksis. Med ulike innfallsvinklar kan dei kome ut på den andre sida med forskjellige svar.
I prosessen dei er i, har dei utsett vala. Nokre ting kan dei jobbe med i fire veker, for så å forkaste det. Plutseleg kan Innervik prøve ei heilt anna inndeling. Dei må tillate seg å sjå på musikken frå ulike vinklar, meiner dei to musikarane.
Gjennom dette FoU-prosjektet brukar dei arbeidstid dei har på Musikkhøgskulen, og i tillegg er Arne Nordheim-senteret inne og støtter økonomisk.
– Det me held på med er supernerdete ned til det minste musikalske element, men prosjektet peikar både framover og bakover. Det genererer kunnskap og erfaring, og så blir det forhåpentlegvis noko som er verdt å høyre på. I tillegg gir det oss andre idear og ufordrar oss, meiner Innervik.
Dei er begge to einige om at dette ikkje hadde vore mogleg å få til om dei ikkje begge to var tilsette ved Musikkhøgskulen. Så langt har det gått med uendeleg mange timar til arbeidet. Kva det skal ende opp som til slutt, veit dei ikkje heilt endå. Det er det dei skal finne ut på vegen vidare.
– Nå må me over i større problemstillingar. Me skal blant anna jobbe med andre, slik at me får tilgang på andre idear. Det trur eg me treng. Men samtidig er det ok at det berre er oss to også. Er det god musikk, så står det seg uavhengig av noko anna, avsluttar Innervik.

Sitat: – I byrjinga kunne eg bruke ein månad på å finne ut kva som var greia med kvar slått. På kvart sekund er det rundt 12 slag på tromma. Kjell Tore Innervik.

Artikkel slutt.

Dysfunksjonelle familier

 Tre konserter, seks komponister. Tre er kvinner, tre er mennene disse kvinnene komponerte i skyggen av. Handler serien Dysfunksjonelle familier om balanse, ubalanse eller noe helt annet?

Tekst: Linn Carin Dirdal

Foto: Kyrre Lien

I løpet av tre konserter utover høsten og våren skal verker av søskenparet Fanny og Felix Mendelssohn og ekteparene Clara og Robert Schumann, og Alma og Gustav Mahler, fremføres i Levinsalen på Norges musikkhøgskole. I bunn ligger historien om hvordan kvinnene «på ulike måter ikke ble oppmuntret – og til og med motarbeidet, av familie og partnere til å utøve sine virker som komponister». Som en del av serien holder ph.d-stipendiat Emil Bernhardt en introduksjon, som setter prosjektet inn i en større kulturhistorisk sammenheng.

Hvilken betydning har disse historiene i dag? Kjønnstematikk og likestillingskamp er åpenbare innganger, men for professor, pianist og initiativtaker Matti Hirvonen peker konsertserien på andre problemstillinger.

– Hva gjør det med et menneske, ikke bare en kvinne, å ikke få utløp for sin kunstneriske kreativitet? For meg er ikke konsertserien et feministisk prosjekt, det handler mer om hva det gjør med et menneske å ikke få komme til sin rett. Det står et sted i programforklaringen at vi stiller kvinnen og mannen i paret opp imot hverandre. Men det er ingen konkurranse. Man skal helst ikke komme til konserten med de ørene.

Ulike utgangspunkt

Hirvonen, opprinnelig fra Sverige, sitter i en stol på kontoret sitt på NMH. Like ved står to svarte flygeler plassert side om side. Her akkompagnerer han studenter samt underviser i masterprogrammet han leder ved NMH, akkompagnement og kammermusikk for klassiske pianister.

– Hva gjør det med et menneske å ikke få utløp for sin kunstneriske kreativitet?

Matti Hirvonen

I løpet av en uke pendler han mellom Oslo og NMH, basen sin i Stockholm og de mange konsertstedene han opptrer på rundt i verden – fra New Yorks Carnegie Hall til Musikverein i Wien. Som en av Skandinavias fremste akkompagnatører (for øvrig en betegnelse han vil til livs, mer om det siden) har han spilt seg gjennom et stort, klassisk repertoar – inkludert verker fra komponistene han har valgt å løfte frem i konsertserien. At man i en blindtest skulle kunne høre forskjell på komposisjoner skrevet av kvinner og menn kaller han «bullshit».

– Men jeg vet hvordan det er, man stiller seg inn på noe som lytter. Hva er det de sier i sporten, at en kvinnelig tennis- eller fotballspiller aldri skulle kunne klare seg mot en mann. Vel, et aspekt ved kvinnene i denne konsertserien er at de ikke fikk utvikle seg like lenge som sine mannlige motparter.

Tre par, tre historier

Kvinner og menns ulike forutsetninger for å drive med komposisjon gjennom historien illustreres tydelig gjennom konsertseriens tre par. Faren til Fanny og Felix Mendelssohn var klar på at det var sønnen som hadde en fremtid som profesjonell komponist. For datteren kunne musikken kun være «et ornament».

– Felix ga ut en del av Fannys komposisjoner uten at det fremgikk at hun hadde komponert disse. Hun godtok det. Det hadde ikke gått i dag, forteller Hirvonen.

Clara Schumann, som i år feirer 200-års jubileum, var på sin kant en ettertraktet konsertpianist. Som ung sørget faren for at hun i tillegg fikk opplæring i musikkteori og komposisjon, noe som var uvanlig for kvinner på den tiden. Clara skrev sin første klaverkonsert allerede som 14-åring, og giftet seg etter hvert med Robert Schumann mot sin fars vilje. Det hendte at ekteparet samarbeidet om komposisjoner, men Roberts komponistvirksomhet fikk høyere prioritet enn Claras. Som eneforsørger for familien strevde hun også med å få tiden til å strekke til.

– De hadde åtte barn. Med en mor som dro på turné til Russland i tre måneder og en far som var mentalt syk, hvem tok hånd om dem? Dysfunksjonell familie. Og fremgangsrik, det er ingen motsetning. Gustav Mahler på sin side tålte ikke at Alma komponerte. Alma hadde også affærer. Mens noe pågikk hadde hun alltid noe annet, og jo mer fremgangsrike mennene var desto mer jobbet hun på. Man kan snu det til at det var frigjort av henne på den tiden – eller si, vilken hemsk kvinna!

Hirvonen humrer, forklarer at intensjonen bak konsertene ikke er å fremstille kvinnen i en offerrolle. Initiativet er en anledning til å spille god musikk fra seks fremragende komponister, side om side. Utøverne i konsertserien er valgt etter samme prinsipp – lærere og studenter spiller sammen uten noen form for hierarki.

– Det spiller ingen rolle hvem man er. Det som betyr noe er det musikalske, konstaterer Hirvonen.

Justert tilbakeblikk

At kvinneperspektivet løftes frem, særlig i den eldre, klassiske musikken hvor repertoaret er dominert av menn, er kjærkomment, ifølge Astrid Kvalbein. Som forsker, utøver og kritiker har likestilling, feminisme og maktspørsmål vært sentrale temaer gjennom hele hennes virke – noe hun også ble hyllet for gjennom Norsk Komponistforenings (NKF) likestillingspris i 2018.

Samtidig har hun et håp om at man snart kan prate om kvinnene som ikke var gift med, eller var søsteren til, berømte menn. Det er problematisk at forestillingen om komponisten som et geni fortsatt virker så sterkt i den klassiske musikken, ifølge Kvalbein.

– Da havner veldig mye annet i skyggen. Hva er de viktige hendelsene i musikkhistorien? Kan det ikke like gjerne være de millionene av undervisningstimer som ble gitt, hvor kvinner holdt på? Er verkene for symfoniorkester alltid regnet som større, mer geniale og mer verdifulle enn de små formatene som kvinnene ofte komponerte i? Hvis man stiller slike spørsmål dukker det kanskje opp en del menn i skyggene også, eller andre holdninger til hva som er verdifullt i musikken.

– Er verkene for symfoniorkester alltid regnet som større, mer geniale og mer verdifulle enn de små formatene som kvinnene ofte komponerte i?

Astrid Kvalbein

 Begrepet «kvinnelig komponist» oppleves utdatert og bakstreversk i vår tid. Men rent historisk, har det en funksjon? Blir vi noen gang kvitt det?

– Da jeg skrev doktorgrad om Pauline Hall hadde jeg en idé om at jeg skulle prøve å skrive så kjønnsnøytralt som mulig. Hun var en respektert person, kritiker og komponist, kunne man ikke bare skrive om henne som den maktpersonen hun var? Men du kommer ikke unna kjønnsperspektivet eller at hun har en sterk opplevelse av å bli sett ned på som kvinne – at hun var alene i sin generasjon, at hun ikke hadde mann og barn, og at det kanskje var derfor hun hadde enklere for å komme i posisjoner. Attpåtil var hun lesbisk. Hun fikk status som en av gutta nesten. Da har du unntaket som bekrefter regelen. Jeg ble innhentet av det og måtte skrive om kjønnstematikken, sier Kvalbein.

Hall var initiativtaker og formann for Ny musikk da organisasjonen ble etablert i 1938. Noen år tidligere, da NKF ble stiftet i 1917, var hun én av fire kvinner av i alt 12 medlemmer. Med tanke på at det i andre halvdel av 1800-tallet var rundt 50 kvinner som ga ut musikk i Norge – om enn mest i små formater – var kvinneandelen innenfor komposisjon høy i en periode hvor det kanskje ville være naturlig å tro det motsatte, påpeker Kvalbein.

Siden den gang har det gått sakte. Tall fra 2018 viser at kvinner utgjør 20 beskjedne prosent av NKFs medlemmer, mens en undersøkelse utført av Donne – Women in Music viser at nær 98 prosent av verkene på programmet for sesongen 2018/19 til 15 av verdens ledende orkestre er skrevet av menn.

– Klassisk musikk er litt som et levende museum, vi har vanskelig for å bli kvitt gammel bagasje som er kjønnet. Og det blir vi nok ikke helt kvitt heller. Å få symfoniorkesterrepertoar som er femti-femti er historisk sett helt urealistisk, nettopp derfor synes jeg det er en kulturpolitisk plikt å være obs på det som finnes, sier Kvalbein – som synes konsertserien Dysfunksjonelle familier er en god anledning til å kaste noen tanker rundt kjønnstematikk opp i luften i forsøk på å belyse noe komplekst.

– Og det er fint at det skjer gjennom konserter, ikke bare paneldebatter til enhver tid.

– Er verkene for symfoniorkester alltid regnet som større, mer geniale og mer verdifulle enn de små formatene som kvinnene ofte komponerte i?

Astrid Kvalbein

Rollemodeller og trygge rom

Maia Viken studerer komposisjon på andre året ved NMH, som én av to jenter og fem gutter på sitt trinn. Joda, hun får noen ganger henvendelser i kraft av å være «kvinnelig komponist». Hun prater fra en rød sofa på MNH-biblioteket, tydelig ukomfortabel med betegnelsen. Hun legger heller ikke skjul på at ordlyden i programbeskrivelsen til Dysfunksjonelle familier, om å stille musikken til de seks inkluderte komponistene «opp imot hverandre», gnager. Kvinnene den gangen arbeidet under helt andre strukturelle forutsetninger enn mennene de knyttes til, påpeker hun.

– Å sidestille Alma og Gustav Mahler er rart. De har ikke samme skala på verkene eller samme utdanning. Det er som å sette en mindre skolert mannlig komponist opp mot Mahler eller Wagner.

– Det er tider på skolen hvor jeg tenker, nå er jeg den eneste jenta her. Men jeg har blitt flinkere til å ta meg i det, tenke shit the same. Jeg er her fordi jeg er god nok. 

Maia Viken, komposisjonsstudent

Men kan ikke sidestillingen belyse akkurat det, kvinners forutsetning da og nå?

– Jo, men da er forutsetningen at det blir gjort. Jeg ville nok heller presentert noen stykker av Alma Mahler for seg selv, for eksempel – gjerne sammen med noen som skrev i samme stil eller innenfor samme tema.

Samtidig er Viken glad for at konsertserien setter lys på tematikken – viktigheten av å løfte frem kvinner innenfor komposisjonsfaget er utvilsom. Selv hadde Viken kanskje ikke tilbrakt studietiden her, på NMH, hadde det ikke vært for et fordypningsprosjekt på videregående hvor hun fikk i oppgave å holde et foredrag om Maja Ratkje.

– Det var kjempekult, jeg nerda skikkelig på henne og ble utsatt for samtidsmusikk. At hun var en norsk dame som i tillegg var sanger …

Viken, som selv har bakgrunn som sanger, jobber i dag med elektronisk og akustisk samtidsmusikk. Hun er også tidligere deltaker i Jenteprosjektet, et komposisjonskurs for kvinner i regi av komponist og forsker Rune Rebne og NMH. Rollemodeller og trygge rom for utforskning åpner for muligheter man kanskje ikke visste at man hadde, ifølge Viken.

– Det er tider på skolen hvor jeg tenker, nå er jeg den eneste jenta her. Men jeg har blitt flinkere til å ta meg i det, tenke shit the same. Jeg er her fordi jeg er god nok.

 «Ordet akkompagnatør, det skal bort!»

Blant musikerne som bidrar i Dysfunksjonelle familier er Hirvonens tre studenter på masterstudiet i akkompagnement og kammermusikk for klassiske pianister – Carla Fernàndez Boix fra Spania, Jana Aņisimova fra Latvia og Karolina Le fra Polen. Når professoren omtaler konsertserien som en måte å belyse hva det innebærer for et menneske å ikke få utløp for sitt fulle, kunstneriske potensiale, prater han samtidig om sitt eget fagfelt. Han har nemlig en egen likestillingskamp gående.

– Akkompagnatør er en av de få yrkesrollene hvor man benevnes med sin funksjon, ikke med sitt instrument. Hvorfor får ikke et menneske som holder på med samspill identifiseres med sitt instrument? Jeg hater ordet akkompagnatør, det skal bort! Det har med over- og underordning å gjøre. Flere steder kaller man det nå for collaborative piano. Tar vi bort alle merkelapper holder vi alle på med musikk.

Som egenerklært samspillaktivist har han gjennom 40 år, både som utøver og som professor i akkompagnement ved blant annet Rutgers University, Mason Gross School of the Arts i USA, jobbet målrettet med å fjerne strukturelle musikalske identiteter ­– jobbet med å løfte akkompagnement fra en allmenn aktivitet til en kunstform i seg selv.

Men det er tung materie. Ideen om at en akkompagnatør ikke trenger å forberede seg, for eksempel. Hirvonen stirrer oppgitt foran seg.

– Man tenker at man slenger frem notene til en pianist så skal vedkommende kunne spille det, mens som solist ville man aldri drømme om å opptre uten forberedelser. Hvis en av mine studenter spiller en sonate av Beethoven med fiolin og piano i dette rommet klassifiseres det som akkompagnementsundervisning. I et annet rom, med en annen kollega, heter det kammermusikk. Det har høyere status. Men vi gjør nøyaktig det samme!

– Man tenker at man slenger frem notene til en pianist så skal vedkommende kunne spille det, mens som solist ville man aldri drømme om å opptre uten forberedelser. Hvis en av mine studenter spiller en sonate av Beethoven med fiolin og piano i dette rommet klassifiseres det som akkompagnementsundervisning. I et annet rom, med en annen kollega, heter det kammermusikk. Det har høyere status. Men vi gjør nøyaktig det samme!

Matti Hirvonen

Han prater mye med studentene sine om dette – om identitet, hvordan man står opp mot krefter som ønsker å holde en tilbake, hvilken holdning en har til eget selvbilde.

– På masterutdanningen har vi pianister på samme nivå som de som siden klarer seg i solistisk sammenheng. En allmenn oppfatning er at en akkompagnatør er en som ikke har nådd helt frem, som sitter og skramler litt i bakgrunnen. Så lenge den holdningen finnes – og den finnes ikke bare blant folk som ikke vet, men også i miljøer hvor folk burde vite bedre – så attraheres ikke ungdommer med motivasjon og talent for samspill. Forutsetningen er satt for hvilken rolle man får.

Utdanning og identitet

Fernàndez Boix og Aņisimova er begge på andre året av en mastergrad i akkompagnement og kammermusikk ved NMH. Begge er utdannet pianister – Fernàndez Boix fra Royal Northern College of Music i England og Het Utrechts Conservatorium i Nederland, Aņisimova fra Jāzeps Vītols Latvian Academy of Music i Latvia og Musikhögskolan Ingesund i Sverige. De er i Oslo ettersom de begge ønsket seg en grad i noe de alltid har drevet med – samspill.

– Jeg har alltid spilt sammen med venner, og jeg har alltid likt det – mer enn å sitte for meg selv, sier Fernàndez Boix, kikker bort på studiekollegaen, som fortsetter:

– Jeg liker å jobbe med folk, og jeg tror jeg har et naturlig talent for å lytte til andre. Folk vil ofte gjøre ting de ikke er så flinke til. Men hvorfor velge det hvis du kan gjøre noe du faktisk er god til?, sier Aņisimova.

Begge kombinerer solospill med akkompagnement. Fernàndez Boix forteller at hun utdannet seg som utøvende pianist for å posisjonere seg i faget – solistrollen kommer gjerne med en høyere status. Samtidig har hun innsett at det passer henne bedre, både som person og som musiker, å jobbe frem musikk sammen med andre som akkompagnatør. Ved NMH har hun særlig fått øynene opp for opera og rollen som repetitør.

– Alt handler om at du har et stykke musikk som du ønsker å formidle. Forskjellen er at det ikke bare er du som gjør notene om til lyd, du gjør det sammen med andre, sier Fernàndez Boix.

Hun deltar i første arrangement i konsertserien 24. september, om Fanny og Felix Mendelssohn. Aņisimova deltar i vårkonserten viet Alma og Gustav Mahler.

Hva synes dere om temaet for konsertserien Dysfunksjonelle familier?

– Nylig gjorde jeg en konsert med utgangspunkt i litt av den samme ideen, som het Love Letters of Great Men. Den var basert på kjærlighetsbrev fra Schubert og Mozart, som de sendte til sine koner og elskere. For å forstå hele musikken må du forstå både den mannlige og kvinnelige siden. Det handler ikke bare om komposisjon. Hvis én snakker om kjærlighet bør det også være en andre del, man må forstå begge sider, sier Aņisimova.

Bidrar konsertserien til det, å belyse en helhet?

– Det synes jeg. Disse komponistene var veldig tett knyttet sammen. På grunn av kvinnens rolle på den tiden er det vanskelig å vite hva som er hvem sin idé, eller hvem som skrev hva. Det er interessant å se, under ett, hvordan hans musikk var og hvordan hennes var ­– hvor like og ulike de er, for å sette lys på kvinnens rolle på den tiden, avslutter Fernàndez Boix.

Første konsert i serien Dysfunksjonelle familier finner sted tirsdag 24. september kl. 19.00 i Levinsalen på NMH.

Artikkel slutt.

Elitismens milde ansikt

Øivind Varkøy er villig til å gi elitismen et ansikt. Men først har han ett og annet å si om kunst og underholdning, kvalitet og verdier, musikkundervisning og kulturpolitikk – og elitisme.

Tekst: Bodil Maroni Jensen
Foto: Kyrre Lien

«Jeg hadde virkelig håpet at den tiden skulle være forbi at noen forteller folk hva som er god og dårlig kultur». Dette utsagnet av Linda Hofstad Helleland skapte debatt i 2017, da hun som kulturminister angrep teaterviter og kritiker Julie Rongved Amundsens vurdering av norske spel. Øivind Varkøy reagerte med frustrasjon på uttalelsen.

– Jeg oppfatter denne teaterkritikerens innlegg som en type bekymringsmelding på vegne av den kunstneriske kvaliteten av norske spel, og det jeg opplevde at kulturministeren prøvde å gjøre, var å legge lokk på en slik type debatt. For hvis man, som kulturministeren implisitt gjør, setter elitismestempelet på en kritiker, så får kritikeren et problem, i og med at vi ikke liker å holde oss med kulturelle eliter her i landet.

Hva er det som gjør at det finnes en motstand mot vurderinger av hva som er godt og dårlig på kunstens område?

– Såkalt «vanlige folk» har alltid hatt et visst spenningsfylt forhold til den såkalte «høye kulturen» – og omvendt, jf. Bourdieus forskning omkring slikt. Selvsagt har det vært sånn at det vi kan kalle kulturelle eliter har hatt måter å tenke om kunst og estetikk på som har virket marginaliserende og ekskluderende på store lag av befolkningen ellers. Det skal vi ikke ta lett på. Men det betyr ikke at vi skal slutte å snakke om kvalitet. Vi må bare diskutere det med denne kunnskapen i bakhodet. Og hva som er kvalitet, vil alltid variere. Det er ikke noe statisk fenomen. Og selvsagt skal alle argumenter inkluderes i en slik type diskusjon. Også en kulturkritiker må få lov til å være en del av den diskusjonen. Hvis ikke, står vi igjen med det rene flertallstyranniet, et populistisk syn der kunstnerisk kvalitet blir synonymt med forestillinger og konserter hvor det kommer mange mennesker. Da blir kvalitet en kvantitativ størrelse

 Hvis man ikke skulle kunne godta kritikk på kunstfeltet – noe man gjør på de fleste andre områder – vil det undergrave kunst som fag. Hva er det som gjør kunsten så uegnet som fag, må man da spørre. 

– Det er klart at kunstnerisk og estetisk kvalitet handler om et fag. Det kan handle om håndverksmessige kvaliteter, om uttrykkskvaliteter og så videre. Utfordringen kommer når man går fra å snakke om disse kvalitetene, som de fleste vil være enige om, til å snakke om ulike verdier knyttet til disse. Da er vi inne i en diskusjon som er svært kompleks, en verdimessig vurdering av hva som er viktig og hva som er mindre viktig, hva vi skal prioritere og hva vi ikke skal prioritere. På mange måter en moralsk diskusjon. Hvilke verdier vil vi fremme?

Nettopp derfor ble jeg så frustrert over at kulturministeren hadde et behov for å markere at det var en uinteressant diskusjon, og at det var problematisk å mene at norske spel har en dårlig tekst, for eksempel. Det burde være helt uproblematisk, tenker jeg. Det kan hende at mange norske spel har dårlige tekster, og at de kan fortjene bedre.

Musikkens legitimitet

I boken din, Musikk – dannelse og eksistens, skriver du at du i mer enn 25 år har beskjeftiget deg med «legitimering av musikkundervisning og den musikalske erfaringens egenverdi». Hvis vi tar det første: Hvilke utfordringer har musikkundervisningen med å skaffe seg legitimitet? 

– De utfordringene er mange, og de er gamle. Det er uten tvil noen fag innenfor grunnskolen som har større utfordringer med å legitimere sin eksistens enn andre. Jeg har aldri hørt om at matematikklærere har behov for å legitimere sitt fag. Det tar vi som en selvfølge. Musikk derimot, og også andre kunstfag, har den type problemer. Det er fag som befinner seg i skolens randsone, kan vi si.

I et idéhistorisk perspektiv ser vi at det er mange som har vært opptatt av å legitimere og begrunne musikkundervisning, fra Platon av og oppover. Det viser seg at de fleste svarene handler om hva musikk er godt for, utover seg selv. I vår tid har læreplanene stadig fått nye argumenter for musikkens viktighet, og de aller fleste argumentene peker på gode mål for musikkundervisningen som nettopp er av ikke-musikalsk karakter.

Kan du nevne noen slike mål? 

– Utvikle toleranse for fremmede kulturer, generell evne til kreativ tenkning og arbeid, forståelse mellom generasjoner, forståelse for kulturlivet i sin allmennhet, nasjonal identitet, og kanskje enda mer flerkulturell identitet, hvor det multikulturelle perspektivet har kommet inn i norske læreplaner. Både nasjonal identitet og norsk identitet kan være problematisk. Hvordan skal man forholde seg til det? Det er en svær politisk diskusjon. Men norsk kultur er for meg et helt uproblematisk begrep å bruke så fremt det ikke er et statisk begrep, så fremt det er i stand til å være åpent og inkludere også nyere kulturformer som kommer til landet, ved nye mennesker.

Musikk – nyttig for hva? 

boken diskuterer du noe som de fleste regner som ganske selvfølgelig; at musikk bringer med seg noe godt. Men du åpner for at det ikke er gitt at musikk står for noe godt, eller fremmer disse målene du nevner.

– I første omgang har jeg vært opptatt av å problematisere en utbredt forestilling om at musikk er nyttig, og at det er derfor vi har den. For selv om målene kan være så gode som bare det, kan man samtidig argumentere for at musikk primært handler om å skape musikalske opplevelser. Også i musikkfaget. Men så er det slik at musikalske opplevelser ikke alltid trenger å være gode. Det er det etter hvert mange som begynner å påpeke, også innen norsk musikkpedagogikk, fordi vi ser at musikk og musikkundervisning også setter skiller mellom folk. Musikk og musikalske omgangsformer kan virke ekskluderende, marginalisere folk, og musikk kan brukes negativt i nasjonalistiske sammenhenger, det har vi mange eksempler på.

Musikk skaper forskjeller

Du refererer til læreplaner og skriver at «musikkfaget spiller en sentral rolle i en tilpasset opplæring i en inkluderende skole». I den sammenheng sier du at musikk kan bidra til å skape, opprettholde eller øke forskjeller like gjerne som det motsatte, men at det er vanskelig å få gehør for dette. Hvorfor er det vanskelig? 

– Jo, i dette som er en legitimeringskamp, føler de fleste som holder på innen kulturfeltet generelt, og musikkpedagoger spesielt, et sterkt behov for gode argumenter. Da er det klart at hvis det kommer en forsker og sier at musikk også kan virke negativt, så ødelegger vi liksom for en god sak. Da fortsetter man heller å bygge på den forskningen som viser at elever blir flinkere i matematikk av å ha flere musikktimer, for eksempel, selv om det finnes forskning som også viser at det er en sannhet med svært mange modifikasjoner.

Min agenda er at vi må fortsette å argumentere for viktigheten av musikk både innen utdanning og kulturlivet ellers, men vi må ha holdbare argumenter. Vi kan ikke bygge argumentene våre på dårlig forskning, selv om vi liker resultatene som dårlig forskning kommer med.

– Selvsagt har det vært sånn at det vi kan kalle kulturelle eliter har hatt måter å tenke om kunst og estetikk på som har virket marginaliserende og ekskluderende på store lag av befolkningen ellers. Det skal vi ikke ta lett på. Men det betyr ikke at vi skal slutte å snakke om kvalitet. Vi må bare diskutere det med denne kunnskapen i bakhodet.

Musikk som mål og middel

– Det er da jeg har forsøkt å vende oppmerksomheten mot dette spørsmålet: Er det mulig i det hele tatt å tenke at man kan argumentere for musikkopplevelsens egenverdi? At det er viktig at vi har noe i kulturen som vi ikke hele tiden tenker på hva vi skal bruke til, eller om det lønner seg. At vi har noen felt i livet som er frie for denne nyttetenkningen. Og at det i seg selv kan være et argument for musikkundersvining, så vel som for kulturskoler og konserthus.

Hvorfor står en slik måltenkning så svakt?  

– Noen skylder på neoliberalismen og det nye økonomiske regimet som har herjet i vår del av verden, egentlig i hele verden, i flere tiår nå. Men jeg tror vi må se det i et langt historisk perspektiv. Det ligger dypere enn det. Jeg tror det har sammenheng med at vi lever i en kultur som er svært nyttedominert, og hvor bunnlinjen alltid er økonomisk. Her støtter jeg meg på Max Weber, denne klassiske sosiologen på begynnelsen av 1900-tallet som sier at det har med vår protestantiske puritanisme å gjøre. Alt som er godt, er enten fetende eller syndig. Da blir det problematisk å argumentere for at musikkens mål bare skulle være å oppleve. Vi får litt dårlig samvittighet hvis aktiviteten vår ikke kan brukes til noe, hvis den ikke kan lede til noe produktivt.

Læreplaner og ideologi 

Selv om de fleste vil synes at målene for musikkundervisningen i skolen er bra, kan vi likevel se det ideologiske i læreplanene og musikkundervisningen som en form for praktiserende kulturpolitikk. Er det noen utfordringer her for en musikkpedagog? 

– Det er en veldig tydelig forbindelse mellom det utdanningspolitiske, som man kan se i læreplanene, og det kulturpolitiske. Tanker om kulturen og kunstens betydning i læreplanene er identisk med det du ser i kulturmeldingene. Det er ideologi, og det er ikke så rart. Politikk er å ville noe, så det er ikke noe problematisk som sådant. Man vil noe med kulturlivet, man vil noe med skolen, man vil påvirke folk, rett og slett, gjennom skolegang. Det er det skole handler om. Men de som jobber som pedagoger, må være klar over at det ligger noen ideologiske føringer til grunn, som de fleste av oss tilslutter oss, riktignok, og synes er helt uproblematiske; demokrati, inkludering, nestekjærlighet, solidaritet, slike typer begreper. Men man skal være klar over ideologien i dette. Det er ikke nøytrale størrelser.

Bevisstgjøres studentene om bakgrunnen for utformingen av læreplanene og innholdet i begrepene? 

– I hvert fall på høyere nivå, for eksempel på vår institusjon, Musikkhøgskolen, der vi utdanner musikkpedagoger og andre musikere som skal ut å jobbe i kulturfeltet. Vi undersøker det utdanningspolitiske for å finne ut hvor idéene kommer fra, for eksempel. Vi har ikke slike diskusjoner hele tiden, å si det vil være å overdrive. Men av og til, på gode dager. Min erfaring er at studentene er interessert i dette. Det er lett å tenne studentene i slike diskusjoner.

Kunst og underholdning 

– Men noe som er vanskelig å diskutere, er for eksempel forskjellen på kunst og underholdning. Her har jeg henvist til sosiologen Dag Østerberg i en del sammenhenger, der han sier at «Ett er kunst, et annet er underholdning». Det synes å være et ganske provoserende utsagn for mange.

Hva synes du om utsagnet hans? 

– Jeg er enig. Men Østerberg har kanskje blitt forstått i den retning at klassisk musikk er kunst, og populærmusikk er ikke kunst. Det er jeg ikke enig i, hvis det var det han mente.

Hvordan ville du sagt det? 

– Jeg ville sagt at ett er kunst, et annet er underholdning, men jeg vil si at det gjelder innenfor alle sjangre. Grensen mellom kunst og underholdning er selvsagt ikke tydelig og skarp. Den vil alltid være flytende.

Hva med kunstbegrepet?  

– Jeg har musikkpedagogiske forskerkolleger som mener at vi ikke trenger kunstbegrepet fordi det både i et historisk og et dagsaktuelt perspektiv er forbundet med «høykulturen». Tilsvarende er det amerikanske forskere som mener at begrepet estetikk er problematisk fordi det er forbundet med «dead white male thinking», som det meste er, for så vidt. Alt som forbindes med vestlig, klassisk musikk blir så problematisk i enkeltes øyne, at de ikke vil snakke om kunst og estetikk. Og igjen, selv om man kan forstå problematiseringen i et historisk og sosiologisk perspektiv, så tenker jeg at vi trenger begrepet kunst, bare for å gjøre oss selv oppmerksomme på at ikke alt er underholdning, for eksempel.

Hva slags kategori er kunst, naturgitt eller kulturskapt? 

– Naturgitt vil jeg være forsiktig med å si, men sosialantropologer har funnet at den måten å tenke om noe på som vi kaller kunst, den finnes i veldig mange kulturer, til mange tider. Det er en relativt vanlig tanke at musikk kan bidra til erkjennelse, gi innsikt og forståelse i rituelle, mystiske, filosofiske sammenhenger. Så det er ikke et vestlig fenomen at folk tenker slik om musikk. Snarere vil jeg si at det er et vestlig fenomen at vi ser ut til å ville slutte å tenke slik, at det er vi som er mindre representative i den sammenhengen, i hvert fall innen den internasjonale musikkpedagogikkforskningen, som fremdeles er veldig preget av en anti-vestlig kulturtendens.

Why do we hate classical music? 

Det jeg holder på med nå (2018, red. anm), er et lite paper av en tysk kollega, med overskriften: Why do we hate classical music? Vi skal ha et seminar på dette i Italia til høsten.

Vet du hva vedkommende vil svare? 

– Nei, men jeg kan ane at det har sammenheng med at musikkutdanning og undervisning lenge var preget av klassisk musikk og folkemusikk på bekostning av annen musikk. I 1950-årene skilte man her hjemme mellom den gode musikken, som var vestlig, klassisk musikk og norsk folkemusikk på den ene siden, og det de sa var verdiløs klingklang på den andre siden. Det siste var jazz og pop og rock med mer. Det er ikke så lenge siden.

Vi snakker her om en veldig endring i synet på musikk. Så fort som dette går, hvor er vi om 20 år?  

– Det aner jeg ikke, rett og slett. Men det synes som at det ikke er så uvanlig nå å begynne å forholde seg til den klassiske musikktradisjonen på en ny måte. Ikke ha et så anstrengt forhold til den, men uten å forlate det demokratiske prinsippet om inkludering av alle andres musikk. Det er også visse ting som peker i retning av at man er mer bevisst på at man trenger å oppøve emosjonell kompetanse, og at kunstfeltet hjelper oss med det. Det er selvsagt en instrumentell tenkemåte, men jeg tror ikke det er mulig å komme unna det i skolen. Skole handler om å utvikle gagns mennesker, som det står i norsk skolelov, og den er overordnet alle de vekslende læreplanene. Den gjelder til evig tid. Samtidig må vi velge. Vi har ikke all verdens tid når vi underviser.

Gir elitismen et ansikt 

Du har sagt at du er villig til å gi elitismen et ansikt. Hva mener du med det? 

– Det skal ikke så mye til for å bli kalt elitist, eller arrogant, i vår kultur. Jeg er blitt kalt både det ene og det andre. Hvis det er elitisme å si at ett er kunst, et annet er underholdning, da er jeg elitist. Og som akademiker og intellektuell, så tilhører man per definisjon en elite. Jeg tror kanskje det var Trond Berg Eriksen som sa at vi har ikke noe problem i Norge med å holde oss med sportseliter og økonomiske eliter, men vi har et stort problem med å holde oss med en kulturell elite og akseptere at noen yter inn i det feltet, enten det er forskning, akademia, skriving, kunst, eller hva det måtte være, og akseptere at dette er viktig å ha i et samfunn, på linje med andre typer eliter. Men elitist har blitt et slags skjellsord, også langt inn i kretser som aldri ville drømt å stemme på et høyrepopulistisk parti. Også på venstresiden er såkalt «elitisme» et problem. Begrepet har fått en normativ betydning på en negativ måte. Det viser til en person som inntar en hoverende væremåte. En ovenfra og ned-holdning. I et historisk perspektiv er det også helt klart noe i dette.

Dialog og respekt 

Hvor finner du en slik hoverende, ovenfra og ned-holdning i dag?

– Jeg synes ikke jeg finner det så mange steder. Men nå er det vanskelig for meg å si, for jeg er en del av det selv. Jeg ser det kanskje ikke. Jeg synes ikke det er mange av mine kolleger og folk jeg møter i forskningsmiljøet som representerer noe slikt. Men jeg tror det er veldig lett å tolke oss på den måten, blant annet fordi vi har et fagspråk som ikke er lett tilgjengelig. Men det er klart at tidligere så var det mange som blafret med sine kunnskaper om Beethovens sene strykekvartetter for å vise hvem man var i det sosiale livet.

Nå viser jo forskning at det gjelder ikke lenger. Da er man bare nerd. Men som en del kultursosiologisk forskning har vist, så blafrer man nå med sine kunnskaper på en annen måte. Sin brede kunnskap. Så du kan si at denne nye brede, altetende kulturelle eliten som kritiserer den smale, gamle kulturelle eliten, den er ikke noe mindre hoverende, for det er fremdeles noen riktige ting å bry seg om, og noen riktige måter å bry seg om ting på.

Da blir kritikken mot elitisme nærmest synonymt med politisk korrekthet?  

– Ja, det kan man si. Innenfor akademia, innenfor musikkfeltet, det musikkpedagogiske forskningsfeltet for å være presis, så er det veldig mye politisk korrekthet som har et agg mot den vestlige kulturens dominans. Det europeiske selvhatet, som noen har kalt det. Det er blitt en del av en type politisk korrekt diskurs.

Det virker som at det stadig er visse holdninger og synspunkter som har forrang fremfor andre, noe som i seg selv reflekterer en elitistisk tankegang, hvor nettopp noen holdninger og synspunkter er bedre enn andre. Hvorfor har vi ikke en akademisk kultur hvor det er mer sidestilte synspunkter, som en parallell til idealet som hevdes for musikalske uttrykk? 

– Det kan du si. Men det er jo sånn i forskningsverdenen og i akademisk sammenheng, at visse diskurser, som vi sier, har hegemoni. Vi kan gjerne kalle det en type politisk korrekthet innfor fagmiljøene og forskningsmiljøene. Og på det musikkpedagogiske feltet har det i noen tiår nå vært veldig fokus på populærkultur, for eksempel, på bekostning av klassisk musikk. Samtidig kan man forstå det, som sagt, i et historisk perspektiv. Det er når det blir en hegemonisk diskurs, at det blir et problem. Det er nettopp derfor jeg synes det er interessant å trekke inn andre kolleger i dialoger omkring det jeg selv holder på med. Folk som har ulike ideologiske holdninger. Det betinger at man har en gjensidig respekt. Å dyrke det dialogiske perspektivet er styrken i akademia, tenker jeg. Igjen på gode dager.

Artikkel slutt

Gir rom for multikunstneren

Sunniva Shaw er blant de åtte studentene som har kommet gjennom nåløyet, når Norges musikkhøgskole nå ønsker å favne ungdom med flere talenter.

Timevis med spilletimer på kulturskolen til tross, da Sunniva Shaw nådde tenårene føltes cello ganske ukult. Hun prøvde seg på trommer og bass, ville spille i rockeband, men tenkte at det ikke gikk an å dra opp en cello i en slik sammenheng.

– Jeg fant aldri helt plassen min i det klassiske miljøet, med terping på etyder og nitidig øving på det ene instrumentet, forteller Sunniva Shaw.

På videregående søkte hun seg til musikklinja på Oslo by steinerskole. Der ble musikkgnisten vekket til live igjen.

– Jeg fikk en utrolig dyktig lærer, som lot meg velge hva jeg skulle spille. Samtidig som det ble stilt krav til en forbedringskurve på det klassiske. Jeg skjønte at jeg ikke nødvendigvis trenger å være solist eller spille i orkester, men kan finne andre måter å bruke celloen på, forteller Shaw.

Med utvidet horisont ble brorens gitarpedaler plugget til celloen. Hun begynte å loope, leke seg med teknologien og lot seg inspirere av alt fra grunge-musikk til gamle MTV unplugged-sendinger.

Skreddersydd

Siden har musikkarrieren tatt mange retninger. Sunniva Shaw fant aldri en plass i utdanningssystemet etter videregående, men bega seg ut på en heseblesende og uforutsigbar frilanstilværelse. Fra å være stryker i visepop-band, til å jobbe med malawiske musikere og afrikanske rytmer, eller utforske celloens muligheter til effektmakeri med elektronikabandet «Jouska». Stadig supplert av deltidsjobber ved siden av musikken, for å få det til å gå rundt.

– Da jeg fant ut om Det frie kandidatstudiet FRIKA, ble jeg overlykkelig. Tidligere har det kun vært mulig å velge mellom pop, klassisk eller jazz hvis man vil inn på en musikkskole på høyt nivå. Nå får jeg derimot anledning til å skreddersy mitt eget studium. Det rommer skapende prosjekter som ikke nødvendigvis passer inn i de tradisjonelle kandidatstudiene.

Mangfold

Til høsten begynner Shaw på Norges musikkhøgskole i klasse med syv andre. I løpet av de neste fire årene vil klassene i samlet antall telle 24 FRIKA-studenter, som slik skaper sin egen musikalske nisje. De har en del obligatoriske støtteemner, men innholdet i studiet blir lagt opp individuelt for den enkelte student.

Skolen påpeker at det stilles store krav til selvstendighet og originalitet.

– Vi har hatt Det frie kandidatstudiet ganske lenge som tilbud, men tidligere vært restriktive med å ta opp studenter. Denne typen søkere har blitt betraktet som unntak. Nå har vi gjort en mentalitetsendring, forteller rektor ved Norges musikkhøgskole, Peter Tornquist.

FRIKA-satsningen er et skritt i retning av større mangfold og rekruttering av andre stundentgrupper til skolen. Å favne ungdom med flere talenter som ikke ønsker å spesialisere seg så snevert som musikere vanligvis gjør innenfor utdanningsinstitusjoner i dag.

– Det er sjelden du spesialiserer deg på to idretter og er både fotballspiller og håndballspiller. Sånn har det vært på musikkfeltet også. Du tvinges tidlig til å gjøre et valg. Men FRIKA er et tilbud hvor vi sier at det faktisk er mulig å bli god på flere ting samtidig. Det øker bredden på ditt talent og møter en utvikling i arbeidslivet vi er nysgjerrige på. Skal du klare deg godt i musikkbransjen i dag, hjelper det å ha flere bein å stå på. Men du må være like god på begge bein, påpeker Tornquist.

Ut av bobla

Drar man linjene tilbake til renessansen og definisjonen på en god musiker, gjaldt det nettopp å være god på flere ting.

– Musikerne dekket mange funksjoner. Du komponerte, improviserte, kunne spille flere instrumenter, lede et orkester og skrive på bestilling. Du kunne gjerne også skrive dikt og resitere gresk filosofi, men så langt har vi ikke strukket det enda, ler Tornquist.

Selv tror Sunniva Shaw det er viktig å ikke låse seg til et gammeldags ideal om å stille seg objektiv til det folk liker for «kunstens skyld». Å finne veien ut av den klassiske musikkbobla, kan være en fordel i dagens musikkbransje, i følge Shaw.

– Med FRIKA viser Musikkhøgskolen en respekt og seriøsitet rundt det å drive med populærmusikk. Jeg ønsker å utforske celloens sider, bryte grenser mellom sjangre og kombinere elektronikk med et klassisk instrument. Å ende opp med min egen musikalske grøt, smiler Shaw, som gleder seg til å starte opp til høsten.

– Vi tror fremtidens musikere i stor grad vil være allsidige multikunstnere.

Peter Tornquist

Da Musikkhøgskolen gjennomførte opptaksprøvene til årets FRIKA-klasse, ble over halvparten av de som ble tatt opp plassert på topp av sine respektive juryer.

– Det er ikke bare «sære» studenter, men ofte de beste søkerne som har valgt seg til det frie kandidatstudiet. Vi tror fremtidens musikere i stor grad vil være allsidige multikunstnere, påpeker Peter Tornquist.

Artikkel slutt.

Aksept og viljestyrke

Et møte med en monster-manet holdt på å ta fra ham karrieren. – Min selvrealisering er fortsatt der selv om jeg ikke spiller piano. Det tror jeg er viktig å kjenne. At livet kan fortsette uavhengig av musikken, sier Kristian Lindberg.

Tekst: Kjersti Juul Foto: David Engmo

Veien frem mot stipendiatprosjektet Kristian Lindberg skal levere, har vært lang og brokete. Ja, så full av hinder, at pianisten på et tidspunkt stod i fare for å miste hendene sine. Bokstavelig talt.

– Det høres kanskje rart ut, men jeg ville ikke vært ulykken foruten. Det har forandret meg som menneske og musiker. Tidligere kunne jeg spille konserter og kjede livet av meg. Nå kjenner jeg at alle konserter er gull verdt. Jeg har fått en helt annen bevissthet om hva slags gave musikk er, sier Kristian Lindberg som holder sine avslutningskonserter med «Det orkestrale klaveret» den 9. og 10. mai på Norges musikkhøgskole.

Ulykken han referer til strekker seg to og et halvt år tilbake i tid. Til Goa i India en varm desemberdag. Lindberg har turnert med Rikskonsertene, og bestemmer seg for å bli igjen noen dager for en etterlengtet ferie. Han leier bungalow på stranden og hiver seg ut i bølgene. Kjenner hvordan det varme vannet omfavner kroppen. Hvor deilig det er å bare la seg drive med og se hvor bølgene tar ham.

– Men så kjente jeg plutselig noen vanvittige smerter. Og jeg så at det begynte å vokse kjempeblemmer opp fra armene, forteller Lindberg.

– Det høres kanskje rart ut, men jeg ville ikke vært ulykken foruten.

Smertefullt møte
Bølgene har ført ham inn i et «Portugisisk krigsskip». Den ligner en gjennomsiktig, opplåst ballong på oversiden. Under henger armer som kan bli opptil 30 meter lange med giftige, blålilla tråder. Rapporterte dødsfall som følge av møte med den livsfarlige maneten, kommer ikke av giften i seg selv, men at man besvimer på grunn av de sterke smertene og drukner.

– Jeg forsto ikke med en gang hva det var, men jeg skjønte at det var alvorlig. En smerte hinsides alt jeg har opplevd tidligere. Armene føltes som brennende istapper, og jeg gikk inn i en panikktilstand. Man skulle tro at panikk er synonymt med kaos, men i stedet tenkte jeg klarere enn noen gang. Jeg kavet meg opp av vannet og rasket med meg antibakteriell fra bungalowen på vei til resepsjonen for å ringe lege. Jeg hadde hørt skrekkhistorier om forholdene ved indiske sykehus. Hele venstre underarm var rammet, mens høyrearmen var brent fra fingertuppene og opp til skulderen.
– Jeg ble brakt til et lite, lokalt sykehus. Beskjeden fra legen var kort og brutal: «I think we have to amputate». I India tar de sjelden sjanser, men ender opp med å amputere fordi det er det letteste og billigste, forteller Lindberg.

Å være redd for å miste hånda handlet mindre om pianospillingen, enn det handlet om livet generelt. Han var desperat etter å beholde hånda, nesten av latterlige, forfengelige grunner. Orket ikke tanken på hjelpeløsheten i hverdagen.

Å spille for seg selv
Dagen etter får kjæresten hjemme i Storbritannia ordnet med bytte til nytt og oppgradert sykehus via telefon. Flere av fingrene er på dette tidspunktet begynt å bli svarte. Han er i ferd med å utvikle koldbrann, og klemmer desperat på fingrene i håp om å se en fargeforandring.

– Får man ikke blodtilførsel innen seks dager, dør vevet. At jeg var pianist gjorde inntrykk på legene ved det nye sykehuset. De kunne ikke utelukke amputasjon, men jeg merket at de gjorde sitt beste for å redde hendene mine. Hevelsen fra brennmanet-giften satte en stopper for blodtilførselen. Dermed åpnet de opp hele armen for å lette på trykket.

I uker ligger han slik, med åpen arm og ser sine egne muskler, bein og nervetråder. Heldigvis er Ipod-en fullastet med musikk. Han hører mye på Mozarts variasjoner i D-dur. Musikk fylt av en positivitet eller et lys som han trengte

– Etter tre uker ble jeg fløyet hjem til Norge med åpen, blødende arm og sydd igjen på Ullevål. Legene sa det var et under at jeg ikke hadde fått noen infeksjoner, forteller Lindberg.

Hvor bekymret var du for karrieren på dette tidspunktet?

– Første steg bestod i å ta lettelsen innover seg. Å skjønne at jeg beholder hånda. Jeg hadde hele tiden hatt et fighter-instinkt, men samtidig var jeg inneforstått med å ikke kunne spille piano som før. Men det som føltes viktigst var å kunne spille for meg selv. Jeg oppdaget at tapet av å spille foran publikum og ha en karriere faktisk ikke plaget meg sånn.

En horribel prosess
Det ble viktig for Kristian Lindberg å finne fokus til å jobbe med det han kunne forandre på og prøve å finne en aksept for det han ikke kunne gjøre noe med.
– Akkurat den tankegangen har hjulpet meg veldig: Å bruke viljestyrken sin på rett sted. Og å vite hva man bare må akseptere og skjønne at sånn er det. Det er uhyre viktig å klare å skille mellom de to tingene, påpeker Lindberg.

I prosessen med å venne seg av med smertestillende, ble viljestyrken viktig. Lindberg gikk på tunge opiater i månedsvis etter ulykken.

– Det er en sammenheng mellom det å bli avhengig av smertestillende og å utvikle kroniske smerter. Jeg var nære ved å pådra meg begge deler, men skjønte at dette er noe jeg kan gjøre noe med.

Det ble en horribel prosess som varte i et halvt år: Jeg tok smertestillende og ting føltes bedre, etter to-tre timer kom ubehaget smygende inntil det var så vondt at jeg ble desperat etter mer smertestillende. For hver dag presset jeg meg til å vente lengre med å ta dem.

Tok du i bruk noen spesielle metoder for å klare dette?

– Jeg brukte mye pusteøvelser og har vært skamløs i å prøve ut alternative praksiser. Det viktigste er at jeg hele veien har fulgt min egen intuisjon – magefølelsen.
Blind forelskelse

Viljestyrken så vel som kjærligheten til musikk, har vært der fra barnsben av. Fra han satt i barnevognen og sang slik at folk stoppet opp for å lytte, til han øvde på pianoet både før og etter skolen.
Når oppdaget du ditt eget talent?

– Begge foreldrene mine er musikere, far spiller gitar og mor var pianist. Musikk har alltid vært en naturlig del av livet mitt. Det samme har den musikalske selvtilliten. Følelsen av at dette er noe jeg kan. Jeg visste at jeg kom til å få jubel på elevkonsertene . Selvtilliten på det området var en selvfølgelig del av meg, og aldri noe jeg stilte spørsmål ved. Men musikken var lenge som en blind forelskelse. Jeg var nok godt over 20 før jeg spurte meg selv om jeg kunne leve av det.

Sårbare musikere
Lindberg har vunnet en rekke priser og turnert verden rundt med solokonserter. Opptrådt i Wigmore Hall London, Carnegie Hall New York, Concertgebouw Amsterdam og Kreml Moskva, for å nevne noen. En to timers solokonsert i Newton Abbott i september 2017, var allerede booket da ulykken inntraff på slutten av året 2016.

– Noe i meg sa at jeg ikke burde avlyse konserten. Det ble et godt mål å ha. Jeg valgte Chopin-preludiene. Et par av de var rett og slett veldig gode øvelser for fingrene mine. Konserten ble en sterk opplevelse, og noe jeg står for rent kunstnerisk den dag i dag.

I dag er Kristian Lindberg smertefri, og spiller like bra som før hvis ikke bedre. Nervene har vokst ut innvendig, kun én finger har fortsatt litt begrenset føling. Pianisten påpeker at han ikke er alene om å kjenne hvor sårbar kroppen er som profesjonell musiker. Mange blir satt ut av spill av mer snikende plager som senebetennelse og ryggproblemer.

– Hvis alt man er opptatt av i livet handler om musikk, har man veldig mye å tape.

– Det viktigste er å ikke bli bitter eller gå inn i en offer-rolle. Jeg har hatt mine mørke tanker om hvorfor det måtte skje akkurat meg. Men kun i korte øyeblikk. Jeg tror man reiser seg lettere ved å ha flere bein å stå på utenom det kunstneriske. Hvis alt man er opptatt av i livet handler om musikk, har man veldig mye å tape.

Lindberg mener det kan være en fallgruve for musikere å «glemme» det vanlige livet.

– Min selvrealisering er fortsatt der selv om jeg ikke spiller piano. Det tror jeg er viktig å kjenne. At livet kan fortsette uavhengig av musikken.

Jobber mot instrumentet

I tillegg til stipendiatprosjektet han snart avslutter, har Kristian Lindberg spilt i Tyskland tidligere i år, og vært solist i Mozarts klaverkonserter nr 20 og 21 med Erfurt Filharmoniske Orkester – til strålende anmeldelser. I Juni skal han spille inn soloplate med musikk av Beethoven, Schumann og Liszt.

Hva er kjernen i det å spille bra piano?

– Det handler om å jobbe i mot det som er naturlig for instrumentet. En stryker kan bli veldig følsom og intim med sin bue. Enda mer en blåser, som ligger så tett på sang. Sangen kan igjen bli så nær, personlig og sensitiv som bare det. Piano derimot er som en hard hammer man dæljer nedpå. Derfor låter alltid dårlig piano hardt, mekanisk, perkusivt. Men hvis man virkelig spiller godt på piano, blir det en rikhet i klangen som går litt imot det som er instrumentets natur.

– Å holde konserter handler om å kunne videreformidle den store kjærligheten jeg har til musikken.

Klanglig fantasi

Å spille orkestralt krever en klanglig fantasi. Å nærme seg strykerne eller blåserne i måten å spille på, i følge Lindberg.

– Jeg bruker det som en metafor for å få klaveret til å låte rikt, variert og fullt av farger. Når man hører en virkelig god pianist, hører man et utrolig vell av forskjellige klanger inne i et instrument som ellers kan høres veldig likt og flatt ut. Som kunststipendiat er prosjektet mitt å bruke orkesteret som en metafor når jeg selv skal spille. For hver tone jeg spiller tenker jeg at det er en fiolin, en obo, en klarinett osv. Slik prøver jeg å hente ut den naturlige klangforskjellen og rikdommen som finnes i klaveret.

Hva har ulykken gjort med deg som musiker og menneske?

– Det rent pianotekniske har alltid vært en litt intuitiv ting for meg, som jeg ikke har brukt noe tid på å studere. Nå har jeg derimot gått grundig inn i det. Hånda er svekket, men jeg får til tekniske ting nå som jeg ikke fikk til før. Ulykken har også bevisstgjort hvor fort ting kan bli borte for meg. Og hvor verdifullt det man har her og nå er. Det er ikke publikums jubel som trigger meg til å spille. Å holde konserter handler om å kunne videreformidle den store kjærligheten jeg har til musikken.

Ny sesong. Nye historier.

Mandag 6. mai lanseres sesong 2 av podkasten Lyden av. Det betyr fire nye episoder, med fire helt nye historier.

Toppfoto: Paal Audestad

Journalist Bodil Maroni Jensen begynte å samle stoff til Lyden av sesong 2 lenge før pilotepisoden ble lansert i desember 2018. Den lange listen over potensielle temaer endte til slutt med fire episoder, som har brakt henne til både lydstudio og kirke.

– Det har vært en utelukkende positiv opplevelse. Det som gjorde størst inntrykk, var hvor åpne og oppriktige studentene var. Jeg stiller ofte vanskelige spørsmål, som ingen har klare svar på. Da må man ta seg god tid, gi samtalepartneren anledning til å utvikle noen meninger mens vi snakker. Jeg liker å få frem den enkeltes personlige betraktninger, også tvil og usikkerhet. Jeg har blitt rørt av hvor uredde og tillitsfulle studentene har vært – hvor mye de har gitt av seg selv.
– Jeg har blitt rørt av hvor mye studentene har gitt av seg selv.

Bodil Maroni Jensen

Skapende musikere
Sesongen handler blant annet om musikere som skaper. I de første to episodene vil lytterne møte komponister i ulike miljø – den verdenskjente komponisten Kaija Saariaho forteller om jakten på en egen stemme, mens Natasha Barrett gir oss et innblikk i den elektroakustiske musikkens verden, og hvordan det å høre på musikk uten visuelle referanser, påvirker lytteopplevelsen.

I episode 3 møter vi en gruppe klassiske sangere som har falt pladask for improvisasjon, i motsetning til de fleste klassiske musikere. Er dette en rød tråd?
– Det har nok å gjøre med min interesse for spørsmål uten ja og nei-svar. Hvorfor er vi opptatt av kunst, og hva driver de som skaper? Jeg begynte med Kaija Saariaho, fordi hun er så klar på at unge komponister også må ha et forhold til å finne sin egen stemme. Selv om hun har lyktes som komponist, er hun interessert i de samme problemstillingene som studentene. Etter intervjuet med henne, ville jeg snakke med komponister med andre synspunkter, som mener jakten på en egen stemme kan stå i veien for kunsten. Jeg er opptatt av de ulike forestillingsverdenene.

Kirkemusikeren
Siste episode i Lyden av Sesong 2 handler om livet som kirkemusiker. Er man organist eller menighetsarbeider – utøver eller noe mye mer allsidig? Kirkemusikerne vi møter reflekterer over disse problemstillingene – spørsmål som strekker seg lenger enn enkeltmusikerens hverdag, og ut i det kirkelig- og kulturpolitiske landskapet.

Første episode av Lyden av, sesong 2, blir tilgjengelig 6. mai. Deretter kommer det nye episoder de tre neste mandagene.

Komponerer sin egen fremtid

Tekst: Tina Aasen- Foto: Brian Cliff Olguin

Han snublet over Grieg som 17-åring og ble besatt. Ti år senere tar Haakon Støring et årskurs i komposisjon, for å bli en helhetlig musiker og pedagog.

– Jeg fikk sjokk.
Musikkhøgskolen. Haakon Støring (27) sitter i tredje etasje og forteller om da han oppdaget Grieg og klassisk musikk. Han fant en CD med Griegs a-moll-konsert, lyttet gjennom hele og tenkte fins dette? Det ble en åpenbaring, nærmest, og han overtalte foreldrene til å skaffe et piano. Musikken rørte ham så mye at han ikke bare kunne lytte, han måtte involvere seg fysisk. Men han var nesten voksen og kunne ikke en note.
– Jeg tror mange som får den følelsen, tenker at de er for gamle. Det var ikke lett, heller. Da jeg begynte å ta timer hos en pianolærer, måtte elevene holde små konserter. Jeg var 18 år og to meter høy, de andre var ti år gamle og flere av dem bedre enn meg. Jeg var nervøs, det var skikkelig ubehagelig, men jeg måtte bare pine meg gjennom det.

Haakon kan flire nå. Han har jobbet hardt siden han oppdaget sin egen fremtid, all fritid har vært okkupert av musikk. På Toneheim folkehøgskole skjønte han at øvelse gjør mester, at det var håp. Han tok en bachelor i piano og pedagogikk i Kristiansand og en master i anvendt musikkteori her på Musikkhøgskolen. Men det var ikke nok.
– Jeg er interessert i alle aspekter ved musikken og vil være en helhetlig musiker, med bred kunnskap i både pedagogikk, musikkteori og komposisjon, sier han.

-Jeg tar studiet fordi det er gøy. Jeg mener også jeg blir et bedre menneske, en bedre musikkpedagog og en bedre pianist av å komponere.
Haakon Støring, student på ettårig deltidsstudium i komposisjon

Blir en bedre musiker
Årskurset i komposisjon på Musikkhøgskolen består av en del om tradisjonelle teknikker og en reflekterende del med lytting og praktiske strategier. Studentene får i tillegg en-til-en undervisning med lærer.
Ifølge Haakon er hyppige innleveringer og deadliner bra for en fyr som sjonglerer jobb, studier, konserter med samboeren som er operasanger og en ett år gammel sønn.
– Jeg tar studiet fordi det er gøy. Jeg mener også jeg blir et bedre menneske, en bedre musikkpedagog og en bedre pianist av å komponere. Jeg har mine prosjekter, vi er en gjeng som er interesserte i musikkteori og teknikker fra 1700-1800-tallet, og vi driver og komponerer på fritiden. Du håper at du får til noe som har verdi for andre, men det er ikke hovedmålet, sier Haakon.

Han jobber som pianolærer og fremtidsplanen er å undervise i musikkfag, komponere og spille piano. 27-åringen vil bidra til å gjøre klassisk musikk mer tilgjengelig, forståelig og populær

Et nyttig fag
Rune Rebne er førsteamanuensis i komposisjon, ph.d.-kandidat og lærer på årsstudiet. Han ser at den populære komponistlinja som leder til en bachelor- og mastergrad, kan bli et langt løp for enkelte. Den var uaktuell for Haakon, som alt har en mastergrad. For musikere og pedagoger som vil lære om faget og få gode verktøy, er årsstudiet perfekt.
– Vi ser en stor og økende interesse for det å kunne komponere, og at musikere vil ha denne kunnskapen. Samtidig er det mange som ikke er klar over at det er mulig å ta et årskurs. Vi ser også at flere starter med årsstudiet som en forsmak, og går videre inn på komposisjonslinja vår, sier Rebne.

Unge, lovende Sofie Tollefsbøl

 -er midt oppi det store gjennombruddet med hjertebarnbandet Fieh. Hun sjonglerer karrieren med skolegangen på Norges musikkhøgskole. Det er ikke alltid like lett. Lyden av: Gjennombruddet er første episode i den nye podkasten fra NMH.

Sofie med bandet Fieh forbereder seg på å spille på operataket. Det er siste stopp på turneen. Som sisteårsstudent på bachelor i musikkpedagogikk må hun bruke tida godt.
– Alle de 24 timene er i bruk. Noen ganger spiller jeg til to på natta og er på skolen klokka ni om morgenen, sier hun.

Om tiden, bandet og skolen
– Det er ikke noe vits i å gå på Musikkhøgskolen hvis jeg bare har tenkt til å spille masse gigs. Den skolen her er så bra, at jeg ikke vil kaste det bort med å være mye borte. Derfor sier jeg nei til en del ting hvis det kræsjer med skolen.
Sofie er sanger, og hun har jazzvokalist Solveig Slettahjell som hovedlærer på NMH.

Om skolering og særpreg
Sofie har tenkt en del på om skolering gjør artister likere. Hun har vært redd for å miste særpreget sitt.
– Det føler jeg at jeg har fått avkreftet av å gå her. Jeg får verktøyene som trengs på skolen. Jeg har hatt et bilde av at musikk er noe «pure» som kommer bare fra sjelen din – noe som ikke har noe med noter og teori og gjøre. Men her på NMH er det masse musikere som er gode med noter og teori, og de lager jo ikke musikk uten sjel.

Fieh:

Sofie Tollefsbøl (vokal)
Ola Øverby (trommer)
Andreas Rukan (bass)
Edvard Synnes (tangenter)
Jørgen Kasbo (gitar)
Lyder Øvreås Røed (trompet)
Solveig Wang og Thea Arnesdotter Lien (koring)

NMH blir til podkast

Norges musikkhøgskole får sin aller første podkast når Lyden av lanseres onsdag 5. desember. Målet er å spre historier fra huset til musikkinteresserte, også utenfor skolens vegger.

– Det skal være en oppdagelsesreise for folk som er interessert i musikk.

Peter Daatland har tatt plass i en stor, svart hjørnesofa utenfor administrasjonen på Norges musikkhøgskole (NMH). Sjefen for produksjonsselskapet Filts norske avdeling er produsent for første sesong av NMHs nye podkast Lyden av – uten at han egentlig vil kalle det «NMHs nye podkast».

– At det er tilknyttet dette huset er sekundært. Vi har vært litt redde for at det skal virke ekskluderende å kalle det et NMH-prosjekt. Podkasten henvender seg bredt, til folk som liker historier og liker å oppdage musikk.

Einar Stray og Bodil Maroni Jensen nikker fra siden. Dette er trioen som over åtte, cirka 20 minutter lange podkastepisoder, skal oppsøke og undersøke ulike temaer tilknyttet NMH. Jensen, som er produsent og reporter for andre sesong, har over 30 års erfaring som radiojournalist i NRK, og har siden 2015 jobbet frilans som musikkjournalist. Stray, som i samarbeid med Daatland står bak de fire første episodene, er musiker og driver musikkpodkasten Popkammeret – uten at han vil skryte på seg for mye kunnskap om formatet av den grunn.

– Jeg er ganske fersk når det kommer til podkast, og kommer litt ærbødig til oppdraget. Bodil er jo en ringrev i forhold. Men som musiker har jeg en viss forståelse for hva det vil si å prøve å jobbe med musikk.

Ulike innfallsvinkler
Stray er grunnlegger av Einar Stray Orchestra, har Spellemannpris på hylla, og har samarbeidet med musikere som Moddi og Cezinando. Selv er han ikke skolert, og som reporter i Lyden av tillater han seg å være den litt bustete indie-musikeren, som slippes ned i musikkakademigryta og stiller spørsmål ved det han ser.

Tilnærmingen får sitt utspill allerede i første episode, hvor Stray følger Fieh en hel dag, bandet frontet av vokalist Sofie Tollefsbøl. Elton John er allerede fan, og Fieh er midt i gjennombruddsfasen. Likevel prioriterer Tollefsbøl å gjøre seg ferdig med musikkutdanningen ved jazzlinja på NMH.

– Vi snakker om det, hvordan jeg har vært redd for at hvis man blir skolert så mister man noe av nerven sin og talentet. Man går inn i en skole hvor alle lærer det samme. Det var en av grunnene til at jeg ville gjøre dette prosjektet også. Kontrasten mellom det skolerte og livets skole er interessant.
Jensen rykker til fra sidelinjen, leter iherdig i vesken sin etter penn og papir. Mens Stray og Daatland har ferdigstilt første sesong, samler Jensen fortsatt ideer til den andre, som sendes på nyåret.

«Klarer kreative mennesker å sile ut det som gjør talentet sterkere?»

– Det du sa nå, det er min tredje podkast. Kan påvirkning fra lærere ødelegge noe av det genuint personlige, eller klarer kreative mennesker å sile ut det som gjør talentet sterkere? Det er langt på vei en trossak.

Hun smiler fornøyd, noterer. Henvender seg igjen til Stray.

– Din og min bakgrunn viser hvor åpen Musikkhøgskolen er. Det er et ønske for dem å fremstå som noe mer enn det tradisjonelle inntrykket folk kanskje har av skolen. Musikklivet, og dermed skolen, har endret seg fortere enn folk er klar over. Vi illustrerer det godt, synes jeg.

Fra svartmetall til kirkemusikk
Gjennom de første episodene av podkasten Lyden av blir man bedre kjent med nevnte Fieh, får et dypdykk i svartmetall gjennom doktorgradsstipendiat Nina Nielsens arbeid, og hører blant annet fra popartist Jarle Bernhoft og fiolinist og konsertmester Sara Övinge om hvordan det er å kombinere musikerkarriere med familieliv.

– Så har vi en musikkterapiepisode, hvor jeg har vært med på flere musikkterapitimer – alt fra asylmottaktime, til time med et for tidlig født spedbarn og foreldrene. Musikkterapi er en måte å jobbe med musikk på, som folk kanskje ikke tenker på som en mulighet, sier Stray.

På nyåret venter improvisasjon for klassiske sangere, og utforsking av elektroakustisk komposisjon, som samtidig blir et møte med komposisjonsprofessoren Natasha Barrett. Kirkemusikk skal også belyses.

– Det er et problem i dag at kirkemusikkutdanningen som tilbys ikke nødvendigvis er den som blir etterspurt. Enkelte kirker vil kanskje ikke ha orgelmusikk eller klassisk musikk, de vil ha viser og pop eller noe helt annet. Og da er spørsmålet – skal Musikkhøgskolen være med på å bestemme hva kirkemusikken skal være her i landet, eller er det kirkene selv som skal bestemme? Musikkhøgskolen vil jo være med på å påvirke, de vil ikke bare dilte etter, forklarer Jensen.

– Men podkasten skal ikke være NMH-propaganda, skyter Stray inn, fortsetter:

– Det er noe som kommer frem når vi prater med folk også, at Norges musikkhøgskole kan bli bedre på både det ene og det andre. Vi står helt fritt, og det er viktig å selv kunne velge temaene vi tar for oss.

«Podkasten skal ikke være NMH-propaganda»

Vil favne flere
Navnet Lyden av er en videreføring av Lyden av-festivalen, som ble avholdt for første gang på NMH i fjor vår. Samtidig med Lyden av-podkasten lanseres også nettsiden lydenav.no – en ny portal for dynamisk historiefortelling, hvor besøkende kan lytte, se, lese og interagere.
Ved å henvende seg til sansene på ulike måter er målet å øke sjansen for at folk husker innholdet bedre. Ved å opprette en egen nettside er også ambisjonen å nå flere. Kjetil Asdal Bjørgan, initiativtaker og kommunikasjonssjef ved NMH, samt redaktør for Lyden av både som nettside og podkast, forklarer:

– Når du kommer til nmh.no er det nok mange som tenker at innholdet er internt, noe som tilhører studenter og ansatte. Men historiene vi har her på huset står godt i seg selv. Innholdet er signert Musikkhøgskolen, men ved å kalle det Lyden av ønsker vi å nå bredere. Vi må finne nye veier ut til interessenter, og disse interessentene er kulturlivet – eller musikkinteresserte i vid forstand.

Musikkpodkast – med musikk
– Når du lager podkast, bygger du hus midt i skogen. Så må du ringe å invitere folk inn, som kanskje setter av tid og kommer om noen helger. Det er en helt annen måte å nå folk på enn radio.
Daatland har lånt analogien, som han synes er beskrivende. Å lage en god podkast er et kunststykke i seg selv – å få folk til å faktisk komme på besøk i universet man har skapt er et annet.

«Podkasten Lyden av blir lyden av mye musikk»

– Men når man først har fanget folk lytter de konsentrert, og de som kommer seg gjennom de første minuttene er veldig tålmodige. Og fordi en podkast er noe man oppsøker selv blir de vi treffer ofte skikkelig interesserte, de blir fans. De man treffer, treffer man gjerne hardt.

Podkasten Lyden av blir også lyden av mye musikk, lover han.

– Det er sjelden man hører så mye musikk i en musikkpodkast, det handler mye om rettigheter. Selv TONO har en egen podkast, Lage musikk, som ikke har et sekund musikk i seg.
– Mens her får man høre den faktiske lyden av folk som jobber med musikk, fortsetter Stray.
– Du kommer tett på tankene deres.