PIOTR ANDERSZEWSKI, EN PIANIST SOM KAN «STJELE» …
Alicja Rosé overvar Piotr Anderszewskis konsert i Sandvika Master Series i Bærum kulturhus nylig, og ble så begeistret at hun skrev en kritikk.
TEKST ALICJA ROSÉ
TOPPFOTO MG de SAINT VENANT VIRGIN CLASSICS
«Han var liten som min far. Jeg elsket ham alltid,» innrømmer Piotr Anderszewski mens han snakker om Svjatoslav Richter på Radio France Culture, og legger til: «Han var alltid så uavhengig, og så ærlig…». Når jeg hører den polske mesterpianisten Piotr Anderszewski i Bærum kulturhus i Sandvika en fin kveld i april, den første ekte vårdagen, tenker jeg for meg selv: Eplet faller ikke langt fra stammen…
Da han spilte på festivalen «Chopin og hans Europa», sto ikke Chopin på hans program. Pianisten sa en gang at han liker Chopin, men i små doser. Og en liten dose av Chopins musikk hadde vi gleden av å høre denne kvelden i Bærum kulturhus. Men det var en annen Chopin enn du kanskje har hørt før. Mazurkas op. 56 er dedisert Catherine Maberly, eleven som fikk musikktimer både i Paris og London. Den er som en sonette, og den første delen er kjent for sin rondo-struktur. Etter å ha dratt i eksil, anså ikke lenger Chopin mazurka som en dans. Likevel danser mazurkaene hans, selv om jeg vil si at de er komponert mer på en intellektuell enn emosjonell måte. Wilhelm von Lenz, musikkskribent og venn av Chopin, beskrev mazurkaene som Heinrich Heines sanger på pianoet. De er gjennomsyret av en nostalgisk tone, men også av noe ærlig og fremmed. Det sies at bare slaviske pianister forstår hemmeligheten til tempo rubato.
Modernistisk Chopin, nytolket Bach
Anderszewski tolker Chopin på den måten; plutselig kan vi høre at Chopin var skolert i Bach og Mozart, og deres presisjon var viktig for ham. Anderszewskis tolkning er veldig modernistisk, vi kan høre strukturen i musikkstykket, vi kan høre dens intellektuelle sammensetning. Hvis det var en dans, ville det være en moderne dans. Og kanskje er dette det rette stedet for å utføre slik musikk, siden Bærum Kulturhus ofte huser moderne danseforestillinger. Dette er faktisk den riktige måten å forstå tempo rubato på, «stjålet tempo» som italienerne ironisk kalte det, noe som betyr at vi tillater lytteren å puste, dette er et dvelende tempo.
Jeg er ikke så sikker på at bare slaviske pianister vet å stjele dette tempoet på riktig måte. Vanligvis er de for sentimentale. Det er også vanskelig å si på hvilken måte nasjonalitet påvirker oss. Jeg vil si det handler mer om temperamentet vårt. Det er også viktig hvem som er vår mester.
Mer overraskende hva gjelder det «danseriske», er Bachs Engelsk suite nr. 6 i d-moll BWV811, som vi fikk høre på slutten. Selvfølgelig kommer den fra en dans, men Bach var så opptatt av struktur og harmoni at han vanskelig kunne kalle sin suite for en dans. Suitene er mer kompakte og mer skarpt fokuserte stiliseringer av de tradisjonelle dansene. Men i Anderszewskis tolkning klinger de så ømt, og det samme gjelder for tre stykker fra Das wohltemperierte Klavier. Dette er en fersk, nytolket Bach. De som er kjent med Anderszewskis konserter bør selvfølgelig ikke bli overrasket. Et berømt opptak av Szymanowskis Myter og metoper er et av hans beste album, og her kan vi oppdage alle pianistens modernistiske tilbøyeligheter. Bare at nå kan jeg høre at Bach utdannet seg på Vivaldi-konserter; det finnes en italiensk ømhet i denne tolkningen.
Overraskende Mozart
I midten av programmet fikk vi høre Mozarts Fantasia c-moll K475 og Sonate for klaver i c-moll K457. Komponisten pleide å si: «La din venstre hånd være din leder og hold alltid tempo.» Og Anderszewski lytter til hans råd. Likevel, selv her blir vi vitner til en annen overraskelse. Disse musikkstykkene ble komponert av Mozart i Wien, i et tragisk øyeblikk, og i de nedre tangentene er det som om vi kan høre avskjeder og tristesse – enkelte pianister lyder for sentimentale og nostalgiske. Anderszewski viser oss disse nedre tangentene, men han går ikke over grensen, hans fremstilling er ikke så sentimental. Pianisten vet hvordan han skal stjele tempo uten at vi føler oss ranet, vi kan puste og høre musikkstrømmen som renner skånsomt.
På slutten av konserten fikk jeg vite at Bærum kulturhus alltid er vert for de beste pianistene, som Maria João Pires. Jeg håper at jeg neste gang kan lytte til Muza Rubackyte eller Jenny Lin…
