RAPPORT FRA ET KULTURLAND
Det er bare å innrømme: Man blir litt misunnelig når man ser hvilken oppmerksomhet og muligheter som blir en norsk kunstnerduo til del i Thüringens hovedstad Erfurt.
AV HILDE HOLBÆK-HANSSEN
FOTO LUTZ EDELHOFF
Toppfoto: Øystein Wiik og Gisle Kverndokk i Erfurt.
Der hadde musikalen Rosens navn av komponist Gisle Kverndokk og librettist Øystein Wiik verdenspremiere fredag 9. august under byens festspill. Det vil si, premieredatoen måtte nok deles med lørdagen da et forrykende tordenvær stoppet første fremføring halvveis. Det ble rett og slett for farlig for de medvirkende å ferdes på scenen.
Det er ikke rart, for DomStufen-Festspiele arrangeres som navnet tilsier på den gedigne trappen med diverse avsatser opp mot – eller snarere langs – byens mektige domkirke. Scenen var bygd opp av store fragmenter av middelaldermosaikk, i et sinnrikt system av luker og lemmer som kunne skyves og åpnes etter hvert som Umberto Ecos dramatiske fortelling utspant seg.
Mange roller og munkekutter
Det har tatt Wiik og Kverndokk mye tid å få tillatelse til å lage en musikal av den italienske forfatterens bestselger. Med sitt store persongalleri – som i musikalen blir til 20 mannsroller og en kvinnerolle – blir en dramatisering nesten lettere å henge med i enn romanen. (Denne skribent måtte stadig slå tilbake for å huske hvem alle navnene refererte til når de dukket opp i boken.) Nå var det heller ikke bare enkelt å skille rollefigurene fra hverandre ettersom mesteparten var kledd i munkekutter, men det hjalp med ulike stemmer og hårsveiser å forholde seg til. Og noen karakterer skiller seg klart ut, spesielt den pukkelryggete tiggermunken Salvatore, som også hadde noen sanger lett lar seg memorere. Men det publikum gikk og nynnet på gjennom Erfurts gater natterstid, var en orkestersats som fungerte både som ouverture og mellomspill.
Det hele var satt i scene av sanger og regissør Axel Köhle, som selv spilte rollen som bibliotekaren Malachia von Hildesheim, mens den musikalske ledelsen var ved Jürgen Grimm.
Wiik og Kverndokk er ikke de eneste nordmennene som er involvert. Den store rollen som William av Baskerville spilles av Yngve Gåsøy (i Tyskland kjent som Yngwe Gasoy-Romdal). Han har gjort stor karriere som musikalartist i den tyskspråklige teaterverden.
Duo-suksess i det tyskspråklige Europa
Det er i det hele tatt merkbart at man befinner seg i et annet kulturområde enn det norske. At to norske opphavsmenn til stadighet får fremført sine musikaler i Tyskland og Østerrike og opptil flere bestillinger er noe vi bør merke oss her hjemme på berget. Der Name der Rose er duoens andre bestilling til DomStufen-Festspiele. Den første var Martin L i 2008. Til andre tyske scener har de skrevet musikalene Vincent van Gogh og Farlig begjær, mens de med sin musikalversjon av Jorden rundt på 80 dager i fjor vant opptil flere priser, hvorav prisen for årets beste musikal i Deutsche Musikal Theater Preis, som dekker hele det tyskspråklige området i Europa. Den ble spilt i Linz i Østerrike, samtidig med at musikalen Sofies verden ble spilt i Gmünden, også i Østerrike.
Med andre ord: Fint at Gisle Kverndokk får fremførelse og pris av barneopera i Norge, men hvorfor spilles ikke noen av de nevnte forestillingene her til lands, hvor vi ellers nesten kan gå tørrskodd fra musikal til musikal?
En viktig grunn til misunnelse er det apparatet en musikal som Rosens navn tilbys i Erfurt. For dette er svært. En ting er den enorme scenografien som må til for å fylle hele trappesystemet. I tillegg til rolleinnehavere kreves det også en stor mengde korsangere og statister for å fylle arenaen. Men det som imponerer mest er de musikalske musklene man har å sette inn i en by med ca. 200.000 innbyggere. Man hører fra start at det ikke er snakk om et vanlig norsk musikalorkester på syv stykker, og man hører på Kverndokks til dels virtuose instrumentering underveis at han har et betydelig instrumentarium å benytte seg av. Store korpartier av til dels komplisert art gjør også inntrykk.
Når et teater kan tilby Erfurt Filharmoniske Orkester og Theater Erfurts operakor gjennom i alt 21 forestillinger, må dette være en kostbar affære. Godt at forestillingene, som gir plass til 2000 tilskuere hver kveld, er så godt som utsolgt, tross ganske stive priser. (Thüringen er tidligere DDR-land, og på ingen måte noen riking-kultur.) Men i alt sytten sponsorer med stort og smått gjør nok en forskjell.
Skulle Rosens navn settes opp i Norge i samme størrelsesorden, måtte det blitt i Nasjonaloperaen eller en av operaene som samarbeider med andre norske symfoniorkestre. Mon tro om det ville vært publikumsgrunnlag for 21 utsolgte forestillinger?
