RAVENNA FESTIVAL: BYENS IDENTITET ER HOVEDATTRAKSJON
Den nord-italienske byen Ravenna er en de fleste reiser gjennom. Men besøk den én eneste gang, og du vil alltid ønske deg tilbake. Ravenna er bærer av unik historie og kultur.
AV MONA LEVIN
TOPPFOTO: Teatro Alighieri i Ravenna. Foto: Silvia Lelli
Skjønt hvorfor skulle noen reise forbi en eldgammel by med åtte monumenter på UNESCOs verdensarvliste? Kanskje fordi det ligger gamle byer på alle kanter i Emilia-regionen, som Bologna, Ferrara, Parma, Modena, Rimini. Men hvor mange har et så intimt preg som Ravenna, en slik stillhet mellom de terrakottafargete husveggene i trange gater, en slik historie og en unik tomåneders sommerfestival? Flere byer i Italia har kanskje det, og det kan være grunnen til at turistene ikke helt har oppdaget Ravenna ennå. De stanser et øyeblikk ved Dantes grav, og reiser videre, kanskje til Venezia.
Til gjengjeld beholder byen sitt særpreg og sin stillhet. Nettopp dette forblir sentrale elementer i festivalen, samtidig som den ser fremover og utover – og ofte østover, mot Asia og Midtøsten, av historiske grunner.
Ravenna var hovedstaden i det vestromerske riket fra 402 til sammenbruddet i 476, fortsatte som hovedstad i det østgotiske kongeriket til den ble gjenerobret i 540 av det østromerske – byzantiske – imperiet, som utgikk fra Konstantinopel. Fra da av og frem til lombarder-kongene overtok i 751, var Ravenna sentrum for det byzantinske eksarkatet (provinsene der de hadde makten). Østgoternes konge Theoderik den store, bygget et mausoleum i Ravenna som er det eneste bevarte eksemplet på østgotisk arkitektur. De berømte mosaikkene i kirker, kapell, klostre og basilika er fra den byzantinske tiden. Denne tidlige kristne arven er nå aktualisert gjennom gateskilt i moderne mosaikk.
Gjennomkuratert
Lange historiske linjer kan alltid avleses i programmeringen. Byen er hovedattraksjonen, og rammen rundt er en gjennomtenkt og -kuratert festival som går fra mai til juli, og som fortsetter med operaakademi i november. Hvert år har sitt eget hovedtema, med tilhørende sidetemaer.
Ravenna Festival 2017 mintes Den russiske revolusjon i 1917, under mottoet The Noise of Time (Tidens støy), som trekker linjer fra dikteren Osip Mandelstams memoarer til Julian Barnes’ strålende roman om komponisten Dmitrij Sjostakovitsj’ liv og kunst, begge med samme tittel. Mandelstam endte sine dager i en leir i Sibir, Sjostakovitsj overlevde, men var knuget av eksistensiell angst under det sovjetiske tyranniet.
Den store terroren var hans tids støy, men alle tider har sin støy i form av overvåking og undertrykkelse, krig og død, håp og skuffelse. Det sistnevnte vet italienerne mye om. Kommunismen sto sterkt her, og nabobyen Bologna var en kommunistisk høyborg. Fra motorveien kjører man dit på Via Stalingrado, og byen har også en Via Lenin.
– Vi vet i dag at de ble bedratt. Sovjet-kommunismen overlevde ikke. Frihetsdrømmen etter revolusjonen som felte tsaren, ble et mareritt, et terrorregime, sier Angelo Nicastro, den ene av festivalens to kunstneriske ledere.
Ermanna Montanari og Marco Martinelli tar imot sitt vandrende publikum.
Foto: Zani Casadio.
Søker stillheten
Kontrasten til tidens støy er stillheten. Årets seminar var av stillferdig, men betydningsfull art: en samtale om forståelsen av vår egen tid og en leksjon i 100 års historie, gjennom revolusjon og kunst. Den foregikk mellom tre markante personligheter: den russiske dikteren Olga Sedakova, erkebiskopen av Moskva (født i Ravenna, oversetter nå Dante til russisk), og en professor i filosofi og ortodoks teologi (tidligere atomfysiker) fra Ukraina – ikke Russlands bestevenn for tiden. De spurte seg selv, og fikk publikum til å spørre seg selv, om hvorfor folk lot seg bedra. Lar seg bedra, igjen og igjen.
– Nå har ikke folk tid lenger til dype tanker, til Marcel Proust, James Joyce, sier Franco Masotti, den andre av de to kunstneriske lederne. – Vestens kanon, mesterverkene blir overgrodd, som trær i villnisset. Røttene våre er i ferd med å gå tapt. Vi forsøker å overbringe skjønnhet og ettertanke, men i dag skal alt gjøres unna på en time. Vi hadde Tibet som tema, og munker skapte en mandala (et symbolsk mikrokosmos av universet) gjennom ti dager. Det ble langt. Da India var tema, hadde vi tretimers ragaer på programmet. Det snakket ikke til alle. Jeg tror ikke lenger at musikk er et universelt språk, sier Masotti, som undrer på om Schubert og Schumann oppfattes som like merkelige tyve år fra nå.
– Bach, Dante, Beethoven og Beatles er alle en del av europeisk klassisk tradisjon, sier han, og legger til at også Finland og Norge har vært undertemaer her. Dirigenter fra Finland og Jan Garbarek fra Norge. Ganske så eksotisk i Ravenna. Men uansett hvor eksotisk programmet er, vil det alltid romme gregoriansk og armensk kirkemusikk. Mye av den har sin opprinnelse her.
Futurisme
En nesten uspilt opera var et av festivalens større arrangementer; Aleksei Kruchenycks futuriske Seier over solen, en fornektelse av jordnær logikk og vold, og en hyllest til teknologi og fremskritt. Den hadde urpremiere i St Petersburg i 1913, ble spilt et par ganger i Paris i 2013, og nå i Ravennas Alighieri-teater. Futurismen, med alle sine håp om en bedre fremtid, døde også med Revolusjonen.
– Så finnes det revolusjon i selve musikken gjennom århundrene – i komposisjon, i form, i måter å spille på. Revolusjonerende komponister er velkjente størrelser, fra Beethoven til Nam Jun Paik, og til årets Giovanni Sollima, en cellist og komponist av eksplosiv art, sier Masotti. Han og Nicastro utarbeider de årlige temaene, der Nicastro har ansvaret for den klassiske musikken innenfor de elastiske rammene, mens Masotti utvikler selve temaet med avstikkere.
Ingen «agentur-festival»
Lite av dette hadde vært mulig uten Cristina Mazzavillani Muti, dirigenten Riccardo Mutis kone, som er født i Ravenna og som har skapt et hjem for familien der. Hun fikk opprettet festivalen i 1990, og var den tredje i ledertroikaen inntil for to år siden.
– Bak enhver stor mann står en kvinne, sier Nicastro med et smil som tar brodden av utsagnet. Når det gjelder festivalen, sitter åpenbart kvinnen i forsetet.
Åpenbart er det også at dette ikke en noen «agentur-festival», som Nicastro sier det. Ikke at det mangler berømte gjesteorkestre, for eksempel fra Petersburg og München, kjente dirigenter som Bysjkov og Slatkin, eller solister som Thibaudet og Mutter. Men det ligger nitid planlegging bak innholdet i hvert eneste arrangement. Alt henger sammen med alt, som en norsk politiker sa en gang. Ingenting henger i luften eller er hentet inn av kjendis-grunner, alt er rotfestet i det enkelte årets tematikk. Den største kjendisen her er dikteren Dante Alighieri.
I 2021 er det 700 år siden Dante døde, og han er alltid et hovedtema i Ravenna. Hans gravmæle ligger midt i byen, og var i år utgangspunkt for et tretimers makeløst vandreteater gjennom Inferno – første del av La Divina Commedia. Purgatorio og Paradiso kommer etter tur, hvis gudene og budsjettene tillater, sier opphavspersonene, Ermanna Montanari og Marco Martinelli fra byens Teatro Rasi. Og kanskje alle tre i 2021, som en maraton. (En senere artikkel skal ta for seg Inferno.)
Andre temaer
2014 var viet første verdenskrig, i fjor var det Nelson Mandela og borgerrettigheter, i 2018 er mottoet Once upon a Time there were Americans, med vekt på jazz, Gertude Stein, Martin Luther King og Leonard Bernstein. Gjestespill med musikalen Kiss me, Kate! kan synes som en anakronisme, men det finnes en myte om at Cole Porter, en av de to gangene han besøkte Ravenna, hadde skrevet en sang han ikke fant noen tittel til, før han gikk fra solskinnet inn i det mørke Gala Placidia-mausoleet, der kuppelen er dekket av stjerner, og kom ut med ordene Night and Day!
2019 står trolig i Lord Byrons tegn. Han skrev romantisk om Dante, bodde et år i Ravenna i et menàge a trois med en ung kvinne og hennes meget eldre mann. Senere kom en rekke kjente kunstnere som Klee og Kandinsky, Borges og Djaghilev. Alle fant inspirasjon her, ikke minst Gustav Klimt som ble fascinert av mosaikkene.
Riccardo Muti dirigerer Luigi Cherubini Ungdomsorkester i Teheran.
Foto: Silvia Lelli.
Operafestival i november
Riccardo Muti er et naturlig trekkplaster, men også en som setter sine egne avtrykk. Under festivalparaplyen ligger også «Høsttrilogien», hans årlige operafestival i Teatro Alighieri i november, i år med tre operaer som markerer overgangen fra det 19. til det 20. århundre: Cavalleria Rusticana, Pagliacci og Tosca. En av dem dirigeres av vinneren av hans dirigentkonkurranse, der over 500 håpefulle melder seg hvert år. Vinneren får lede fremførelsen av et av verkene i trilogien.
Hvert år kuraterer festivalen The Roads of Friendship, en musikalsk pilegrimsreise som åpner i Ravenna med Muti og hans Luigi Cherubini Ungdomsorkester, før han tar dem med på en reise til forskjellige historiske steder – i år til Teheran, tidligere blant annet til Kairo, Tokyo, Jerevan, Jerusalem, Nairobi, Beirut og New York.
Årets gjestespill av St Petersburg Filharmoniske med Sjostakovitsj’ Symfoni nr. 7, Leningradsymfonien, komponert under den tyske beleiringen av byen i 1941, ble ikke det forventede høydepunktet. Dirigenten Jurij Temirkanov meldte avbud i siste liten og orkesterets daglige leder, en lite inspirerende Nikolai Aleksejev, steppet inn. Konserten ble holdt en sportshall, ikke det beste lokale for symfonisk musikk.
Ravenna har altså alt – unntatt en konsertsal. Men den har et operahus, og her danset den kubanske nasjonalballetten for utsolgte hus i et helt før-revolusjonært repertoar.
