REISENDE I CHERUBINO
Hvordan holder man rede på seks forskjellige versjoner av Cherubino i løpet av et par sesonger? Ingeborg Schübeler Gillebo har siden oktober 2014 sunget rollen på Metropolitan i New York, i Kiel, Wien, Zürich og på Drottningholm. Til våren står Versailles og Bjørvika for tur.
Klassisk Musikkmagasin nr. 1 2016
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO. Ingeborg Gillebo. Foto: Artefact
En ting er å gå til høyre og venstre på riktige steder i forhold til regi, plassering av rekvisitter osv. En annen ting er å holde styr på nyansene i den musikalske tolkningen, som vel må være forskjellig fra dirigent til dirigent?
– Det er egentlig ikke noe stort problem. Når man får på seg kostymet, har klart for seg hvilken alder Cherubino har i den aktuelle oppsetningen – han kan være alt fra 12 til 18 år – og går inn i den tidsepoken regi og scenografi angir, så er man der. Drottningholm var helt fantastisk i så måte; nesten uforandret scene fra 1700-tallet; knapt nok strøm, garderober med originale tapet, møbler og vaskeservanter. Men det jo er forskjell på å hoppe inn i rollen på kort varsel, slik jeg gjorde i Kiel og bare hadde sett en DVD av oppsetningen, og da jeg fikk den på The Met, der jeg var satt opp som cover (stand-in) på en ny produksjon.
I Kiel var alle innforstått med at Ingeborg kunne trenge hjelp på scenen. I New York hadde hun fulgt prøvene fra salen og kostymet var klart. Likevel visste hun ikke før samme dag kl. 13 at hun sto foran sin Metropolitan-debut.
– Da var det bare å rushe ned til teateret for å innøve lynraske kostymeskift mellom noen av scenene. Mange borrelås-løsninger der i gården!
Ingeborg Gillebo forteller at inne i kostymene står historien i form av navnene på dem som har brukt dem tidligere. Store navn som inngir ærefrykt!
– Alt gikk veldig fort. Jeg hadde fått beskjed om at Cherubino må synges mye langsommere på The Met enn ellers fordi salen er så stor. Jeg hadde ikke hatt prøver med James Levine eller snakket med ham. Og tenk – så ringte han meg i garderoben og spurte hva han kunne gjøre for meg! Det hadde jeg aldri forestilt meg. Det var all grunn til å være nervøs, for forestillingen skulle sendes direkte i radio. Jeg har hørt opptaket og det gikk forbausende bra – selv om jeg knapt så på Levine fordi jeg konsentrerte meg om samspillet. Det hele var en slags ute-av-kroppen-opplevelse. Jeg så meg selv utenfra og tenkte at dette var helt uvirkelig: Jeg sto faktisk og sang på Metropolitan! Salen er enorm. Det er plass til 4000 tilskuere og akustikken er fabelaktig.
Bukseroller
At Ingeborg Gillebo befant seg i New York som cover skyldtes hennes 2.plass i Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse i 2011. I juryen satt Lenore Rosenberg, kunstnerisk administrator på Metropolitan. Hun mente mezzoen hadde noe der å gjøre, og etter ytterligere auditions ble hun tilbudt å være cover på Annio i Mozarts La clemenza di Tito i 2012.
– «Dessverre» ble ikke rollehaveren syk den gangen, smiler Gillebo.
KM: På en konsert under årets Dronning Sonja-konkurranse uttrykte du at det var uvant å synge i kjole. Som mezzo har du mange «bukseroller». I tillegg til Cherubino har du innstudert Romeo i I Capuleti e I Montecchi, Octavian i Rosenkavaleren og Der Komponist i Ariadne. Det krever vel et spesielt kroppsspråk å spille gutter og menn?
– Jeg syntes det var veldig vanskelig da jeg gikk på Operaakademiet i København. En ting er en litt slengete Cherubino, men den mer maskuline Romeo og den voksne komponisten i Ariadne var krevende. Til Romeo følte jeg at jeg burde drive med styrketrening. Men etter et kurs med regissøren Ebbe Knudsen, der jeg blant annet måtte trene med tunge militærstøvler, fikk jeg taket på det og jeg føler at det går bedre med årene.
KM: Men det kan vel ikke være drømmen bare å spille gutter og menn?
– Jeg er veldig glad for å få alle disse mulighetene med Cherubino, som jeg kan ut og inn. Men det er klart jeg gjerne skulle få prøve meg på Carmen. Hun er jo motsatsen til unggutten, men selv om hun er en svært sensuell karakter har hun jo også, i hvert fall i forhold til tiden hun levde i, noen maskuline trekk – hun gjør som hun vil. Andre drømmeroller er Octavian og Charlotte i Werther.
– En side ved bukserollene er blåmerker, noe jeg lett får. Med all den fysikken som følger med disse skikkelsene, blir det mange av dem. På The Met skulle jeg gjemme meg i en stor seng med noen store trebrett. Jeg fikk et enormt blåmerke på det ene låret. Du vet: alt er mye større i USA!
Bayreuth neste
Men det har vært opptil flere kvinneroller også: På Nasjonaloperaen har Ingeborg sunget Rosina i Barberen i Sevilla, Constanza i Den øde øya av Haydn og Zerlina i Don Giovanni.
– Og da jeg sang Musen i Calixto Bieitos oppsetning av Hoffmans eventyr, fikk jeg den fineste kjolen jeg har hatt på meg i hele mitt liv, smiler hun.
KM: Stemmefaget mezzo kan være omfattende. Du sang sopranrollen Zerlina på Nasjonaloperaen. I høst sang du altpartiene i Mozarts Requiem og Beethovens Missa Solemnis. Hvor fleksibel er du egentlig?
– Zerlina synges ofte av mezzoer og det er ikke noe problem. Det mest krevende var alt temperamentet som skulle til – og høye hæler på skråscene! Altpartier i oratorier er greit, men går de for dypt sliter jeg med klangen. Mozarts Requiem ligger nær grensen…
KM: Og til sommeren går turen til Bayreuth?
– Ja, det er helt fantastisk! Jeg skal synge en av Klingsors seks Zaubermädchen i Parsifal. Jeg var på en Idol-lignende audition der med Frau Wagner og Christian Thielemann i juryen. Nesten alle mezzoene prøvesang med Octavian fordi det er en av få roller på tysk, som var relevant i denne sammenhengen. Etter første runde satte de sammen et ensemble med alle seks stemmene og så ble en og en «stemt ut» og skiftet med nye. Det var nervepirrende, men jeg ble ikke skiftet ut. Nå gleder jeg meg veldig til å få synge under selveste Andris Nelsons.
Frihet til å øve
I juni ble Ingeborg Gillebo tildelt Tor Wilhelmsens Opera & Ballettpris. Hva bruker en såpass etablert sanger en slik pris til? Tar hun fortsatt sangtimer?
– Nå ser jeg kanskje ikke på meg selv som veldig etablert. Jeg gikk ut fra Operaakademiet i 2009 og tilbrakte et år til med studier i København før jeg var ansatt på Den Norske Opera & Ballett i to år. Så jeg har bare vært frilans i halvannet år. Men ja, jeg tar fortsatt coaching-timer. Ellers gir et slikt stipendium meg frihet til å øve; jeg behøver ikke å si ja til alle tilbud for å overleve. Og så må meg innrømme at litt av prispengene er gått med til en veldig god seng! Det er faktisk avgjørende for meg å få sove godt og spenne av i skuldrene for å kunne synge.
KM: Du kommer fra Øyer i Gudbrandsdalen. Vi forbinder kanskje stedet mer med alpinsport enn musikk. Hvor får et sangtalent fra Øyer sin undervisning?
– Jeg fikk faktisk sangundervisning i barneskolen og hadde kor valgfag på ungdomsskolen. Der fikk jeg synge solo og det var jo stas. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å overta gården, men valgte musikklinjen på Vinstra Videregående skole og tenkte å ta agronomutdannelse etterpå. Slik gikk det jo ikke. På Vinstra holdt musikklinjen til i det gamle internatbygget, hvor det var trangt og trivelig. Vi bodde mer eller mindre oppå hverandre der. Det var ikke så mange som utøvde klassisk musikk; mye jazz og musicals og landslinjen for folkemusikk befant seg der. Der fikk jeg ordentlige sangpedagoger og en av dem skaffet meg kontakt med Norges musikkhøgskole, hvor jeg gikk før jeg dro til København.
Noen alpinist ble hun aldri, men hun har et par ubrukte slalåmski stående på gården fortsatt.
– Nei, jeg var hestejente. Jeg red veldig mye – og sang på hesteryggen. Jeg var redd for elg og tenkte at jeg holdt dem unna ved å synge. Sissel Kyrkjebø og slikt!
