ALBERTO NEPOMUCENO
Nepomuceno O Garatuja: Forspill; Série Brasileira, Symfoni i g-moll, Orquestra Filharmônica de Minais Gerais, dir. Fabio Mechetti
Naxos 8.574067 (68 minutter)
Glade nyheter: Naxos – med støtte fra det brasilianske utenriksdepartementet og et team med musikologer fra Brasils Musikkakademi – legger ut på et betydelig innspillingsprosjekt som omfatter 100 eller flere brasilianske orkesterverk fordelt på 30 CDer, med kammer- og vokalmusikk på kjøpet. Som man kan forvente av et så enormt land, finnes det kolossalt mye musikk å oppdage. De fleste brasilianere er ukjent med den, for ikke å snakke om oss andre.
I 1807 forlot det portugisiske hoffet Lisboa til fordel for Rio de Janeiro før Napoleons hær invaderte hjemlandet, og ble der til 1821. Den Lisboa-fødte komponisten Marcos António Portugal (1762–1830) reiste ut med hoffet og ble igjen da de dro, alt mens han sørget for at den brasilianske eliten fikk en jevn strøm av lette operetter og liturgisk musikk, alt i en sen-klassisk stil, og i de neste tiårene arbeidet hans etterfølgere stort sett langs de linjene som hersket i Den gamle verden (i det minste er det slik vi ser det i dag: kanskje byr denne Naxos-serien på overraskelser for oss). Alberto Nepomuceno (1864–1920) var blant grunnleggerne av en bevegelse som bestemte seg for å gi musikken de produserte et brasiliansk særpreg – skjønt Nepomuceno tilbrakte syv år i Europa for å finpusse sin teknikk før han vendte tilbake til Brasil for å løfte sin historiske byrde.
De tre verkene her viser ham med et ben på hver side av Atlanterhavet, i gjeld til europeiske modeller, men i startgropen til å introdusere brasilianske elementer i sin musikk, uten den direkte nasjonalismen til Villa-Lobos og de etterfølgende generasjonene. O Garatuja (1904) var en lyrisk komedie – noe lignende den spanske zarzuela, og bygget over en roman av José de Alencar fra 1873 – hvor Nepomuceno benyttet folkemotiver for å skape et nasjonalt uttrykk gjennom et ekte brasiliansk verk. Man trenger ikke å vite det for å glede seg over den humørfylte og varmhjertede livligheten – det holder å forestille seg en tidlig forfader til Bernsteins Candide-ouverture for å fange noe av ånden i verket.
Série Brasileira (1891) er en firsatsig suite som illustrerer forskjellige sider ved det brasilianske landlivet – det er avslappet, generøs musikk, helt uten hastverk, vakkert skrevet for orkesteret (Nepomuceno hadde opplagt en svakhet for treblåsere: han gir dem noen herlige melodilinjer), og en finaledans, en Batuque, som kommer til møte et brøl fra publikum hvis den noen gang blir fremført. Det er åpenbart i begge verk at når Nepomuceno først avleverer en god melodi har han det ikke travelt med å fortsette, og han gjentar den i forskjellige registre eller i et annet instrument for å være sikker på at han får presset ut all jusen av den – men dette er så saftig musikk at ikke går an å presse den tørr. Hans g-moll-symfoni (1893) slår som ventet an en litt mer alvorlig streng enn Série Brasileira, men i hovedsak befinner den seg i den samme storhjertede romantiske verden; faktisk minner spennet i oppriktigheten og den uskyldige klangen i den utstrakte utviklingen meg om en annen g-moll-symfoni, nemlig Wilhelm Stenhammars nr. 2 (1911-1915) – skjønt den er selvsagt mer ortodoks romantisk i tonespråket.
Orquestra Filharmônica de Minais Gerais under Fabio Mechetti gir det som for meg virker som helt og holdent idiomatiske fremførelser, med treblås og messing som har en spesielt virkningsfull selvtillit; i kontrast er strykerne noe nedtonet – skjønt det kan være (den ellers utmerkede) innspillingens feil og ikke musikerne. Det er dessuten uviktig i det store bildet – hva dette kaller på er en mottagelse like varm som musikken selv.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
