Alnæs
Klaverkonsert D-dur, op. 27;* Symfoni nr. 1 c-moll, op. 7
Håvard Gimse (klaver),* Oslo Filharmoniske Orkester, dir. Eivind Aadland
Lawo Classics LWC1112 (70 minutter
Sånn skal ukjent musikk presenteres! Rett ut som en kanonkule og uten antydning til beskjedenhet, med Håvard Gimse, Oslo-Filharmonien og Eivind Aadland til å gi Eyvind Alnæs’ musikk den best tenkelige lansering. Halvor Hosars artikkel i albumheftet begynner med en introduksjon til Alnæs (1872-1932): «For sin egen tid var han mest kjent som romanse-komponist, som organist og kordirigent i Oslo, og for sitt utrettelige organisasjonsarbeid for komponisters vel. For ettertiden er han hovedsakelig kjent gjennom et fåtall sanger, og som en av de siste romantiske komponistene av den gamle skolen i den norske tradisjonen.» Denne innspillingen både utvider vårt syn på hans stilistiske ståsted og utdyper vår anseelse for hans innsats. Den åpner med klaverkonserten, det siste av de to verkene, slik opusnumrene tyder på: den ble uroppført i 1914. Jeg er overrasket over at Hosars noter ikke nevner den åpenbare modellen for første sats, en annen klaverkonsert i d-moll, nemlig Brahms’ nr. 1. Det finnes detaljer i orkestreringen og fraseringen i Alnæs’ verk som peker direkte bakover til den, som også den dristige, verdige, heroiske holdningen gjør. Andre sats er en slags sørgemarsj som plukker opp og forsterker noen hint av Rakhmaninov fra slutten av første sats, og finalen er en lystig vals, igjen med en hilsen eller to til Rakhmaninov (bortsett fra at Rapsodi over et tema av Paganini, som den har en tematisk kobling til, ble skrevet 20 år senere.) Jeg får problemer hvis jeg hevder at dette er den viktigste norske klaverkonserten, men for meg er den like tilfredsstillende som Griegs – kanskje ikke så original (og Brahms-modellen ble komponert 60 år tidligere). Men den fortjener definitivt en plass, ikke bare som en av de store norske konsertene, men som en av de fremtredende romantiske klaverkonsertene overhodet.
Alnæs’ symfoni fra 1897 er som Griegs i c-moll – noe Alnæs’ nærmest umulig kunne ha visst (uten å ha lest manuskriptet), siden Grieg trakk verket tilbake to år etter urpremieren i 1865 og skrev «Må aldrig opføres!» på partituret. Det tok 114 år før den ble spilt igjen. Alnæs’ eneste forsøk i denne sjangeren finner sin plass i den norske orkestertradisjonen til Grieg, Halvorsen og Svendsen, men har elementer av Brahms, Tsjaikovskij og Wagner blandet inn. Første sats, mørk og virvlende, er bemerkelsesverdig dyktig håndtert av Alnæs som da fortsatt var student. Den sjelfulle melodien som innleder den langsomme satsen har en dyster skjønnhet som enhver nordisk komponist i den perioden ville vært stolt av, og den utvider seg til en dypt edel holdning.* Tredjesatsens scherzo er nesten vektig nok til å tjene som finale på egne bein, men når den kraftfulle fjerdesatsen kommer i gang (i en rytme som øyeblikkelig bringer tankene til Wagner), er det nettopp som nødvendig motvekt til første sats; den eneste strukturelle feilbedømmelsen er at codaen ikke har helt den samme myndighet som kreves av resten av musikken.
Uansett, og bortsett fra stilistisk gjeld, fortjener begge verk å anerkjennes blant de mest betydningsfulle i sitt slag av noen norsk komponist, og de fortjener en stolt posisjon på verdensscenen. Den bedømmelsen er mulig takket være kvaliteten på disse fenomenale fremførelsene. De er brennende engasjerte og innspilt i førsteklasses lyd.
MARTIN ANDERSON (oversatt av Mona Levin)
Cd kan kjøpes her.
