BEETHOVEN KOMPLETTE SYMFONIER
Laura Aikin (sopran), Ingeborg Danz (alt), Maximilian Schmidt (tenor), Tareq Nazmi (bass); WDR Rundfunkchor; NDR Chor; WDR Sinfonieorchester, dir. Jukka-Pekka Saraste
Hänssler Profil PH18066 (fem CDer: 78, 75, 62, 62 og 66 minutter)
Jeg har til gode å høre en fremførelse av Jukka-Pekka Saraste, live eller innspilt, som ikke har lært meg noe. Hans mest dramatiske åpenbaring var en tolkning av Bruckners 5. symfoni ved BBC Proms i London i 2003; den demonstrerte at musikken var organisk og ikke bare en serie monumentale klangblokker (jeg overdriver, men du skjønner hva jeg mener). Gud vet hvor mange komplette innspillinger av Beethovens symfonier som finnes på markedet nå for tiden, men dette må være en av de aller beste: alle ni verk har et forbløffende energinivå. Saraste nærmer seg dem som om vi hørte dem for første gang, ikke minst ved å være spesielt oppmerksom på orkesterteksturene, slik at du legger merke til all verdens kombinasjoner og farger som ikke helt har truffet øret før. Men det er den fabelaktige intensiteten i energinivået som gjør disse fremførelsene så spesielle, og en grovhugget, jordnær energi er det også – Sarastes høyspente tolkninger av Symfoni nr. 1 og nr. 2, lar deg høre hvor radikalt Beethoven vendte konvensjonene i samtidens Wien på hodet; og disse intenst drivende tolkningene av nr. 4, 5, 7 og 8 får håret til å reise seg på armene dine – jeg tror aldri jeg har hørt siste sats i nr. 7 klinge helt så glødende før. Og det er lenge siden jeg har hørt Niende symfoni i en så helt og holdent oppløftende tolkning: den løfter deg opp i en storm av ekstraordinær dynamikk.
Det handler ikke om noe så enkelt som hastighet, men om oppmerksomhet på detaljer og spesielt på rytme. Hvis du artikulerer detaljene, skaper du inntrykk av hastighet som ikke handler om å skynde seg, og Saraste og hans Kölner-musikere har åpenbart viet mye tid på å få de små tingene på plass. De støttes av WDR-ingeniørene som fanger akkurat den klarheten musikerne streber etter. Jeg la for eksempel flere ganger merke til at de små tøffende figurene i de høye strykerne, de som vanligvis behandles bare som fyllmasse, faktisk er omsorgsfullt formet, slik at de får en egen rytmisk kraft og bidrar til fremdriften. Saraste passer på sine basslinjer også, noe som gir disse fremførelse tyngde så vel som fremdrift.
Faste lesere er vant til at jeg nå og da klager over poengløs repetisjon av innspilt repertoar, men denne serien, selv av den mest sentrale delen av repertoaret, var vel verd en utgivelse. Det er ganske enkelt en av de mest spennende tolkningene av denne musikken som er gjort på mange år.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
