BRAHMS
Strykesekstetter nr. 1 i B-dur og nr. 2 i G-dur, opp. 18 og 36
Cypress String Quartet; Barry Shiffmann (bratsj), Zuill Bailey (cello)
Avie AV2294 (77 minutter)
Har noen gang durtonearter vært så klanglig sorgtunge som i de to Brahms-sekstettene? Og har lidenskap og smerte noen sinne vært så klanglig kompromissløst? I mitt hode er synet på Brahms som bare senromantisk høstlig varme og bestefaderlig sjarm, et bomskudd. Lytt til første sats i Symfoni nr. 3, for eksempel: den er et massivt nødrop og burde rive sjelen din i filler. Men av over tyve versjoner jeg lyttet til på Youtube forleden, kommer bare Leonard Bernstein og Wien-Filharmonien i nærheten. Det samme gjelder disse to sekstettene: man må på en eller annen måte forene den formelle tilbakeholdenheten med desperasjonen – kanskje et desperat behov for kjærlighet – som ligger skjult like bak. Cypress String Quartet og deres to gjester kommer ganske nær, men klarer det ikke helt. Dette er live innspillinger (det ville man ikke tro, publikum er særdeles veloppdragent), og jeg tviler på om noen følte at de ikke fikk valuta for pengene. Men balansen mellom reserverthet og glød går litt for langt i retning det førstnevnte. Innspillingslyden gir ekte tilstedeværelse: man kunne nesten sittet rett foran musikerne, noe som gir anledning til å fryde seg over hver eneste detalj i Brahms’ uanstrengt oppfinnsomme kontrapunkt.
MARTIN ANDERSON (Oversatt fra engelsk av Mona Levin)
