BRAHMS KLAVERKVARTETT NR: 2 ORKESTERT
Brahms ork. Wood Klaverkvartett nr. 2 i A-dur, op. 26
English Symphony Orchestra, dir. Kenneth Woods
Nimbus Alliance NI 66364 (49 minutter)
Det skal mot til å orkestrere Brahms: stilen hans er så idiomatisk at du må treffe midt i blinken, ellers klinger ikke resultatet autentisk. Mange har prøvet og feilet, med både små og store marginer. Cord Garbens forsøk på å gjengi Dobbeltkonserten som en cellokonsert, for eksempel, feilet fordi den omplasserte fiolinstemmen til treblåsergruppen, og derved skapte teksturer som Brahms aldri kunne ha skrevet. Kenneth Woods orkestrering av Klaverkvartett nr. 2 er mye bedre enn Schönbergs av nr. 1, men den reiser likevel noen grunnleggende spørsmål, det mest grunnleggende av alle handler om trofasthet versus autentisitet – og det dukker opp helt i begynnelsen av verket. I fantasien hørte Woods den innledende ristende gesten som en kvartett av jakthorn, og det klinger helt overbevisende i ny kledning – bortsett fra at Brahms aldri ville ha innledet et orkesterverk på denne måten. Han introduserte vanligvis sine dramatiske gester med noe forberedende, som med den stigende bevegelsen som innvarsler kaoset i tredje symfoni. Dermed sitter man fast i et uløselig problem: For å få musikken til å klinge mer brahmsiansk, må man tukle med selve musikken. Klarer man å overse denne spesielle forutsetningen (til tross for at den er avgjørende) er Woods orkestrering for det meste bemerkelsesverdig overbevisende, og får en til å nikke fornøyd hele tiden over hvor innsiktsfulle hans løsninger er. Uansett, i den grad den legger en ekstra Brahms-symfoni til de eksisterende fire (og som Woods peker på i sitt albumhefte, sørger den nesten for en tredje Serenade), ønskes denne innspillingen hjertelig velkommen. Woods dirigerer den selv selvfølgelig, med sitt English Symphony Orchestra som kanskje spiller akkurat litt for forsiktig. Spilletiden er i korteste laget, men når en innspilling krever din oppmerksomhet så grundig som her, føler du deg ikke snytt. La oss håpe at denne nye versjonen kommer seg inn i repertoaret, og at vi kan begynne å høre den live i konsertsalen.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
