BRAHMS SYMFONIER
Brahms Symfoniene: nr. 1 i c-moll, op 68; nr. 2 i D-dur, op. 73; nr. 3 i F-dur, op. 90; nr. 4 i e-moll, op. 98
Scottish Chamber Orchestra, dir. Robin Ticciati
Linn DKD 601 (to CDer: 78 og 74 minutter)
Fra første tone i første sats av Symfoni nr. 1 visste jeg at denne serien kom til å bli spesiell: innsatsen er knivskarp, det innledende paukeslaget stramt og sterkt. Og hele veien gjennom alle de fire symfoniene åpner kombinasjonen av kammerorkester-klarhet i teksturene og Robin Ticciatis ørneblikk for detaljer for det ene spenningsmomentet etter det andre: små akkompagnerende figurer blir plutselig en essensiell del av forløpet; uvesentlige treblåserformer er nå essensielle kommentarer på dramaet som utfolder seg, gjentagende rytmer får uventet mening – hver eneste detalj i musikken blir levendegjort i klanglig forstand. Ticciati er ingen fange av partitursiden, heller: han engster seg ikke for å akselerere mot et klimaks eller bråbremse for å oppnå dramatisk effekt. De mindre strykeseksjonene suppleres av lysere messing med liten borring på munnrøret (som munnstykket festes til), og det gir av og til musikken en nesten fransk farge (dette er første gang jeg har lagt merke til en sammenheng mellom Brahms og Berlioz), og paukene er, som nevnt, skarpe og presise. Den mer intime størrelsen på orkesteret frigjør farge også, med treblåsere, messing og strykere som understreker Brahms’ sarte og følsomme orkestrering. Med færre strykere i det øvre register, frigjøres også bassen, slik at klangen blir mørkere enn vanlig, noe som igjen tilfører Brahms’ mer lyriske linjer en uttrykksfull intensitet – og dette er allerede uvanlig intense fremføringer.
Nå endrer selvsagt en så radikal revurdering selve symfonienes natur. Og alle fire blir til slående forskjellige musikalske påstander – det er ingen overdrivelse å si at disse fremførelsene finner en slags eksistensiell gru i Brahms’ sjel som nødvendigvis drar lytterne inn; musikken er blitt skremmende og du kommer rystet ut av den, men også fullt klar over at du har opplevd noe grunnleggende menneskelig, at du har skuet over ekte storhet. For meg var nr. 3 spesielt betydningsfull: for mine ører bør åpningsfrasen lyde nesten like intens som et primalskrik, og en gang tilbrakte jeg en helt kveld med å lytte til hver eneste versjon jeg kunne finne på youtube. Ingen fikk det til – Bernstein og wienerfilharmonikerne kom nærmest. Vel, Ticciati og SCO så godt som spikrer det her. De fanger både smerten i 1. sats og den dype sørgmodigheten i 3. Jeg tror jeg kjenner disse fire symfoniene bedre enn noen annen musikk, og likevel har jeg lært enormt av disse innspillingene. Jeg har spilt dem om og om igjen siden anmeldereksemplaret kom i postkassen, og fortsatt legger jeg merke til nye nytenkte detaljer. Jeg håper at du vil oppleve disse tolkningene i like deler spennende og bevegende, og jeg kan ikke anbefale dem sterkt nok.
TEKST MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
