BRAHMS SYMFONIER
Symfoni nr. 3 i F-dur, op. 90; nr. 4 i e-moll, op. 98
Deutsche Kammerphilharmonie Bremen, dir. Paavo Järvi
RCA Red Seal SICC 10269 (76 minutter)
Paavo Järvis symfoniske Beethoven-serie med Kammerphilharmonie Bremen var så fremragende god at jeg nok hadde urealistisk høye forventninger til deres innspilling av disse to Brahms-verkene – kanskje de to i hele den symfoniske verdenslitteraturen som taler mest direkte til meg. Beethoven-symfoniene var stramt gjennomført og rytmisk drivende – i like deler kjempespennende og musikalsk åpenbarende. Etter Järvis Beethoven kom en Brahms-serie, også den med kammerorkester – Scottish Chamber Orchestra under Robin Ticciati – og den var også spennende og musikalsk åpenbarende. Etter Järvis egen høye standard å dømme, er han ikke helt på topp her. Første sats i 3. symfoni, for eksempel, begynner lovende, som om den er i ferd med å utløse sitt store drama med den nødvendige farlige høyspenningen – men Järvi forvansker fremdriften ved å holde igjen tempoet for ofte, og kodaen dør ikke bort som lindring, den synes bare å avta. På samme måte er de lyriske øyene i fjerde symfoni, den mest formelle og hierarkiske av de fire, mest virkningsfulle hvis de kommer ut fra et rammeverk som er alvorlig i stemning og holdning – men Järvi har åpenbart et mer avslappet syn på verket enn jeg har. Der disse fremførelsene henter inn høye poeng er i teksturenes klarhet: Järvi nærmer seg dem som kammermusikk skrevet med store bokstaver, slik at du så å si kan høre hver detalj i den musikalske diskusjonen, med dekorative mønstre som finner sin plass ved siden av det mer åpent melodiske materialet for å vitalisere helheten. Virkningen er å oppmuntre deg til å lytte mer oppmerksomt til musikken: finalen i nr. 4 folder seg ut med samme intensitet som de beste rettsaksdramaene på TV, slik argument og motargument kastes frem og tilbake mellom hovedelementene i det musikalske innholdet. Selve innspillingen er forbilledlig (den holder deg i ørene!), og den Brahms-kyndige Michael Struck bidrar med en et godt essay i CD-heftet. Selv om jeg ikke finner disse innspillingene helt overbevisende, lærte jeg like vel mye av dem – det er tross alt vanligvis mer stimulerende å snakke med noen du er uenig med enn dem som er enig med deg i alt.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
