BUENOS AIRES, PARIS, CHICAGO
Glorvigen Dos Noruegos en Buenos Aires, dobbeltkonsert for bandoneon, cello & strykeorkester*. Scènes de Bistrot. Very Early Morning Blues**
Per Arne Glorvigen (bandoneon, **munnspill). Andreas Brantelid (cello). *Det Norske Kammerorkester dir. Øyvind Gimse
Aurora ACD5102 (49 minutter)
1 2 3 4 5 6 www.grappa.no/aurora/
Per Arne Glorvigen (f. 1963) er mest kjent som en smidig bandoneonist, svært hjemmehørende i argentinsk og uruguayansk tango og egne Bach-arrangementer. Han har også ambisjoner som komponist, og krysser over til klassisk mainstream, slik den innledende dobbeltkonserten for hans eget instrument, cello og strykeorkester (2014) bekrefter. Glorvigens musikalske idiom er basert på tonalitet, men i denne konserten bruker han mer avansert harmonikk og spilleteknikk (spesielt i strykerne). Dette blir aldri brukt aggressivt eller abstrakt, men mer som midler til å forsterke uttrykket.
Om dette gir inntrykk av Glorvigen som en slags norsk Piazzolla, tror jeg han ville blitt smigret, for han anerkjenner sin gjeld til Kongen av Tango nuevo, og det er mye gjenklang fra den argentinske komponisten i den delen av konserten som heter Tango musculoso og i to milongas. Jeg må innrømme at dette ikke er min favorittmusikk, men det er mer ved den enn resirkulert latinsk amerikana. Tittelen maner frem Gershwins En amerikaner i Paris og historien som fortelles er om to norske venner på ferie i Buenos Aires. Glorvigen komponerte verket da han lånte deres leilighet i Paris.
Den franske hovedstaden er utgangspunkt for kammersuiten, Scènes de Bistrot (2011), åtte miniatyrer for bandoneon og cello, inspirert av menneskestudier i lokale kafeer. Resultatet er både skjørt og robust spill på begge instrumenter i svært stemningsfull musikk (hør etter referanser til for eksempel Satie og Offenbach), som minner meg vel så mye om Ibert som Piazzolla! (Hvilket er bra.) Det er ingen direkte etterligninger her, i motsetning til den avsluttende Very Early Morning Blues, nok en duo for bandoneon og cello, der Glorvigen også spiller munnspill. Den er et minne om Glorvigens første musikalske kjærlighet, uttrykt i hans mer utviklede stil.
Det musikalske partnerskapet mellom Glorvigen og cellisten Andreas Brantelid er hørbart nært i alle tre stykkene, og Det Norske Kammerorkester akkompagnerer konserten med sin karakteristiske kraft. (Dirigenten nevnes ikke i CD-heftet, men komponistens hjemmeside viser opptakene, fulgt av en konsert ledet av Øyvind Gimse, som jeg derfor antar dirigerer platen). Fantastisk lyd, som vanlig, av Aurora. Min hovedinnvending er den knappe spilletiden – Glorvigen har mye mer å by på enn dette.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
