CHASING STRINGS
Asheim Chase Mikalsen Lied for String Ensemble. Munchsonaten Åm Studie over ein salmetone frå Luster
Telemark Chamber Orchestra, dir. Lars-Erik ter Jung
Fabra FBRCD-16 (44 minutter)
Utgivelser av Telemark Kammerorkester er alltid etterlengtet og velkomment selv om de, som her, er litt gjerrige på spilletiden. Det vi får er strengt tatt en halv konsert med fire nyere norske verk, komponert i løpet av de siste 43 årene, innspilt for å markere orkesterets 25-årsjubileum.
Tre av verkene er arrangementer. Det eldste er Magnar Åms Studie over ein salmetone frå Luster, skrevet for orgel i 1976, og arrangert for strykeorkester året etter. Nils Henrik Asheims Chase – et virkningsfullt lite spor – ble komponert for strykesekstett i 2001 og, på Lars-Erik ter Jungs forespørsel, omarbeidet for et større ensemble i 2006. Jan Erik Mikalsens Munchsonate ble utvidet til orkester fra en fire år gammel strykekvartett i 2016. Det eneste unntaket er Mikalsens Lied (2012), skrevet for stort strykeensemble, slik det gjengis her.
Magnar Åms Studie, basert på salmen Dagen viker og går bort, har selvfølgelig vært innspilt før; en magisk fremførelse av Det Norske Kammerorkester på Aurora for mange år siden. Telemark-fremførelsen går en anelse fortere (ikke mye, bare 13 sekunder kortere) og har en stramhet og trygghet på at om de ikke er rivalene overlegne, overbeviser de på egne premisser. Åms musikk slår meg også som den mest fullendte komposisjonen, modernistisk i tonespråk, men likevel publikumsvennlig i måten salmen gjennomsyrer hele stoffet.
Asheims Chase er langt større (omtrent halvparten av platen), og er basert på motsetningen mellom to stryker-grupper som gjensidig jager hverandre musikalsk gjennom et stykke med mye tettere tekstur. Selv om verkets konsept uten tvil er like rett frem som Åms, tilslører intensiteten og kompleksiteten i linjespillet tidvis den musikalske flyten. Noe av det samme kan sies om Mikalsens Lied, som i mine ører mister inntrykket av sang (den er basert på en vending i Schuberts Schwanengesang). Kanskje problemet egentlig er tittelen som kan gi inntrykk av en helt annen type verk, og kanskje burde vært tolket ironisk. Munchsonaten – som tittelen antyder en serie med verk basert på Munchs malerier, i dette tilfellet det allestedsnærværende Skrik – forstås enklest som en personlig reaksjon på det ikoniske bildet.
Fremførelsene er godt ivaretatt under Lars-Erik ter Jungs sikre ledelse (han har hatt en hånd med i arrangeringen av alle verkene, unntatt Åms). Fabras lyd er krystallklar. Vel verd å utforske.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
