CLEVE BALLADE TRAGICA
Halfdan Cleve *Klaverkvintett i Ess-dur, op. 9; Fiolinsonate i e-moll, op. 21; Ballade Tragica for fiolin og klaver, op. 22; Romance for fiolin og klaver, op. 27; Melodi for fiolin og klaver; Perpetuum mobile for fiolin og klaver, op. 2, nr. 3
*Fragaria Vesca; Tor Johan Bøen, fiolin; Sanae Yoshida, klaver
Simax PSC1343 (68 minutter)
Jeg begriper ikke hvordan Norge kan ha ignorert Halfdan Cleve så lenge. Han var en av sin tids mest kjente norske musikere (1879 – 1951), venn av folk som Busoni og Moritz Rosenthal, han komponerte fem klaverkonserter – nesten som en nordisk Rakhmaninov – og likevel er det nesten 40 år siden noen av klaverkonsertene (nr. 4) er blitt innspilt. Å si at dette albumet er forsinket er derfor litt av en underdrivelse, og det løfter frem en glødende komponist som selv taler i underdrivelser. Den halvtime lange klaverkvintetten som innleder programmet her er full av spenstige og livlige ideer som aldri helt bryter sømmelighetens grenser: man forestiller seg at mennesket Cleve må ha hatt masse energi, men at han uttrykte seg heller forsiktig. Rent musikalsk er resultatet svært tiltrekkende: kvintetten er varmhjertet og beskjeden på samme tid, den byr på den ene fine melodien etter den andre, men gir seg aldri over til den hemningsløse lidenskapen til, for eksempel Brahms’ klaverkvintett. Klaverstemmen virker svært krevende, og Tor Johan Bøens fascinerende artikkel i CD-heftet forklarer at kvintetten tilbrakte sine tidlige dager som konsert for klaver og strykere – en sammensetning man fortsatt hører i bakgrunnen her. Fiolinsonaten i e-moll fra 1918-19 byr på en spennende stilistisk miks som speiler den slags åpenhet man kunne vente av en norsk komponist som ser til utlandet etter en idé om hvor man kan gå etter Grieg. I motsetning til kvintetten er den hørbart norsk, spesielt i den første og tredje av sine tre satser, men man kan høre Debussy og Reger stikke frem hodene også, og en sporadisk heroisk passasje dempes av seksjoner med salong-sødme og en overraskende vilje til å gli inn i en mer spøkefull stemning. Ballade Tragica har opusnummer etter sonaten, men Bøen unngår med forsiktighet å nevne når den ble komponert, han foretrekker å gi et riss av dens komplekse historie. Balladen tar den begynnende kromatikken i sonaten litt lenger, her klinger det nå og da som tidlig Janáček, men han fortrekker å lene seg på reglene fremfor å bryte dem. Den syv minutter lange Romance ble skrevet i 1949, ikke at du ville gjettet det, og er utvidet med to minutter til av det samme i form av Cleves Melodi, dato uviss. Programmet som helhet avrundes med den harmløse sprudlingen i Perpetuum mobile, et arrangement fra 1946 av originalen fra 1902.
Samlet er dette et stort skritt når det gjelder å gjenoppdage en betydelig skikkelse i det norske musikalske landskapet, med fremførelse og presentasjon som yter et så viktig prosjekt rettferdighet. Man kan ikke på bakgrunn av denne innspillingen hevde at Cleve er en uventet Rakhmaninov eller Brahms, men han er en som beriket musikklivet i de første tiårene av forrige århundre og som burde fått denne oppmerksomheten for lenge siden. Hatten av for alle som har vært involvert!
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
