DAVID HACKBRIDGE JOHNSON VOLUME 3
Hackbridge Johnson Aspens, Op 362. Ziggurats, Op 251. Symfoni nr. 15, Op 361/3. Two Elegies for strings and harp, Op 159. Valse Mérovingienne, Op 77a
Liepaja Symphony Orchestra dir. Paul Mann
Toccata Classics TOCC 0456 (68 minutter)
Her er en plate med original, moderne musikk – alt er fra det 21. århundre og det meste fra de to siste årene – fremragende skrevet, attraktiv for øret uten å være overfladisk innsmigrende, men utfordrende nok til at den krever gjentagende lytting. David Hackbridge Johnson
er en britisk komponist som uten forvarsel dukket frem fra det ukjente da Toccata Classics for to år siden slapp en CD med hans særdeles velkomponerte, episke Symfoni nr. 9, 50 minutter lang med intet mindre enn to passacagliaer (TOCC 0393). Den ble fulgt opp i 2018 med de kortere, men fortsatt store og dramatiske Symfoni nr. 10 og 13. Begge de tidligere platene sammenstilte symfoniene med mindre tonedikt og orkester-motetter – noe Hackbridge Johnson har et vel så stort talent for som symfonier – og den tredje utgivelsen har samme format.
Hackbridge Johnsons stil er grunnleggende skamløst tonal, om enn ganske fritt brukt. Stilen og atmosfæren i hans verker – ikke minst på denne platen – gir i mine ører en mer nordisk følelse enn engelsk eller britisk klang: Norske lyttere kan selvfølgelig oppleve dette annerledes! Karakteren på Symfoni nr. 15 er ganske ulik forgjengerne på Volum 1 og 2, ikke like abstrakte og med tidvis overveldende orkestral retorikk. Denne har mildere inspirasjon, med røtter i lyd og landskaper i Latvia, og tittelen – Where the Wind was Born – peker både mot en latvisk folketone som siteres mot slutten av sluttsatsen – «Chorale» – og på kallenavnet til den vindfulle byen Liepaja på den latviske kysten av Bottenviken. Effekten blir en pastoral symfoni med et voldsomt vindkast i hjertet; midtsatsen «Storm». Åpningssatsen «Drift», er mild, mens finalen smaker mer av Rautavaara, ikke minst i den stemningsfulle bruken av blåseinstrumenter.
Aspens ble, som symfonien, skrevet i 2017 mens Ziggurats ble skrevet i 2011-3 (årstallet i CD-heftet er feil). Begge er kompakte tonedikt, inspirert av litteratur – et Edward Thomas-dikt hva angår Aspens, Shelleys kjente dikt Ozymandias, kombinert med The Rings of Saturn av W.G. Sebald til Ziggurats. De utgjør et interessant par, orkesterstudier i lys og skygge: Aspens har noe nær en Sibelius-atmosfære slik han komponerte sine skog-baserte tonedikt, mens Ziggurats omfavner blekheten i den mesopotamiske ørken.
Paul Mann har nok en gang produsert blendende spill fra Liepaja Orchestra, spesielt soloklarinettene i Ziggurats, men alle orkesterets fremføringer er på et svært høyt nivå. Strykerne kommer til sin rett i de to vakre Elegiene som ble skrevet i 2005, «etter en lang sorgperiode». Den korte første «Locrian Ground» er ganske alvorlig, mens den andre «Semper dolens» har en større skala, et sett med variasjoner over et tema som selv er en variant eller bearbeidelse av John Dowlands kjente sørgesang, Flow my tears. Albumet avsluttes med Valse Mérovingienne, som er «siste overlevende» av en forkastet ballett, Childeric’s Dream (2000), med handling fra det 8. århundres Frankrike i Merovingernes dager. Den er en fin fremmaning av en Ravel-vals, heller umoderne, men ganske vemodig frem til en fløyte og en skralle vekker lytteren fra drømmetilstanden. Utmerket lyd.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
