DAVID MATTHEWS SYMPHONY NO 9
Matthews Symfoni nr. 9, Op 140***. Variations for Strings on Bach’s Chorale ‘Die Nacht ist kommen’, Op 40****. Dobbelkonsert for fiolin & bratsj, Op 122*,**,****
*Sara Trickey (fiolin). **Sarah-Jane Bradley (bratsj). ***English Symphony Orchestra. ****English String Orchestra dir. Kenneth Woods
Nimbus Alliance (www.wyastone.co.uk) NI 6382 (64 minutter)
Den niende symfonien er alltid en begivenhet i en komponistkarriere, men noen ganger av feil grunner – som for eksempel med Sjostakovitsj. «Den niendes forbannelse» hentet fra det antall store symfonikere som ikke levde lenge nok til å komponere flere – Beethoven, Schubert, Bruckner, Dvořák, for å nevne noen – har påvirket produksjonen til senere, overtroiske komponister: Mahler unngikk problemet ved å ikke nummerere sin vokalsymfoni Das Lied von Erde (men han skrev senere Nr. 9, og klarte aldri å fullføre nr. 10) mens Mjaskovskij komponerte sin niende og tiende sammen for å unngå å ha fullført bare en nr. 9 – og levde lenge nok til å komponere i alt tolv!
David Matthews (f. 1943) – som var med i teamet sammen med Deryck Cooke som laget den første og hittil beste fullførelsen av Mahlers tiende – er en av Europas ledende symfonikere. Hans ferdigstillelse av sin niende symfoni er det derfor grunn til å feire. I motsetning til Beethoven, og Henze for å ta et nyere eksempel, utgjør ikke denne et storstilt summa summarum i symfoniproduksjonen, men heller en videreutviklet, forfinet utgave av den typen symfonier han har komponert gjennom hele sin karriere. Jeg mener ikke med det å antyde at han har gjentatt seg selv. Men hans niende benytter det 21. århundres gjenkjennelige toneganger som kjennetegner hans stil, og en femsatsig struktur med to scherzoer som omkranser en spøkelsesaktig midtsats, Poco lento e cantabile, som ligner den i hans fjerde (tilgjengelig på NMC 084). I likhet med forgjengerne (alle er innspilt med unntak av nr. 8) er Matthews’ niende et typisk eksempel på hvordan man sier noe vektig uten å bli ordrik eller pompøs; mer blir sagt og utviklet i disse fem kompakte satsene (i en overbevisende og vakkert forberedt fremførelse av English Symphony Orchestra) enn i symfonier som er både to og tre ganger så lange.
Et par andre verk på platen befester Matthews som en mester i Englands toppliga av strykeorkesterkomponister, sammen med Elgar, Vaughan Williams og Tippett. Variations for Strings on Bach’s Chorale «Die Nacht ist kommen» er det tidligste verket her, fra 1986, en intelligent strukturert samling av variasjoner, der den opprinnelige Bach-koralen først avsløres til slutt, etter åtte smidige og svært kompliserte variasjoner (verket avsluttes med en kort Epilog). Dobbeltkonserten for fiolin, bratsj og strykere (2016) skrev Matthews med hensikt som et følgeverk til Mozarts Sinfonia concertante, K364, med dens mesterlige komposisjon for solistene og «følelsen av å møtes i vennskap». Matthews har gjenskapt ideen med partnerskap i et verk som er både utforskende – særlig i den hjemsøkende midtre Lento (han er spesielt god til å skrive langsomme satser) – og underholdende, enten han levendegjør fuglesang i lentoen (en funksjon som gjentas, men har en helt annen virkning enn i symfonien) eller den irske jig’en som dukker opp halvveis i finalen for å styre musikken ut av mørket og inn i lyset.
Sara Trickey og Sarah-Jane Bradley er magiske solister i dobbeltkonserten, og akkompagnementet til English String Orchestra er meget følsomt og fremragende balansert. Æren for det og den overbevisende fremførelsen av alle de tre verkene tilhører Kenneth Woods, som utvilsomt er en av vår tids fineste orkesterdirigenter. Nimbus’ lyd er krystallklar. Anbefales på det varmeste.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
