EIVIND GROVEN SONGS
Eivind Groven: Moderens Korstegn; Paa Hospitalet, om Natten; Anden Natt paa Hospitalet; Prærikonens bånsull; Bryllupet i Genua; Til min Gyldenlak; Driftekaren; Sommerfuglen; Paa Sygelejet; Mulig Forvexling (Mor Sæther); Serenade av «Venetianerne»; Moen; Du må lyse; Jeg vil va’; Natt; Tøvær; Nyperoser; Så høy en himmel
Marianne Beate Kielland (mezzosopran); Nils Anders Mortensen (klaver)
Lawo Classics LWC 1178 (77 minutter)
Jeg lyttet en gang i en time på en innspilling med et av de renstemte orglene som Eivind Groven (1901-77) hadde bygget for å kunne spille norsk folkemusikk uten å forfalske intonasjonen – noe man ellers må gjøre på vanlige tangenter. Virkningen på ørene mine var oppsiktsvekkende: jeg kunne ikke lytte til noen annen musikk i de påfølgende par timene uten at den klang kakofonisk, overbelastet, fryktelig ustemt. Jeg lurte på om sangene hans kunne vært skrevet med den samme rene i intonasjonen, og det viser seg at det er de ikke – det ville vært i meste laget for sangere – men ånden i norsk folkemusikk stiger like fullt ut av hver eneste takt i en vedvarende fornemmelse av renhet, som om disse sangene strømmer ut av en uberørt fjellbekk. Dette er ikke lidenskapelige sanger; de er deklamatoriske, lett ritualistiske, skjøre i holdning, tilbakeholdende og nølende. De fleste er virkelig vakre, og ville sørget for en rolig øy, et stille tilfluktsted for et hvert program ved en sang-recital. Da jeg lyttet til denne i 80 minutter, vegg-til-vegg, begynte jeg å legge til merke mangelen på variasjon: den anti-romantiske Groven ber hverken Marianne Beate Kielland om drama og patos eller Nils Anders Mortensen om lisztiansk virtuositet, i stedet sørger han diskret for støtte av mozartiansk mildhet til den ofte nølende vokalen. En eller to av sangene er for uakkompagnert stemme og blir ekstra virkningsfulle gjennom kontrasten de skaper. Enkelte av sangene ber Kielland om å bruke et høyere register hvor hun utvikler en begynnende vibrato; stemmen er på sitt beste når hun får lov til å by på mørke høstfarger. Til tross for sangenes uttrykksmessige begrensninger er dette en virkelig betydningsfull utgivelse ved det lyset den kaster over norsk musikkhistorie, og oppgaven er gitt til to musikere som avleverer den med åpenbar respekt og hengivelse.
Men Lawo Classics får røde streker, mange røde streker for å utgi den med bare norske tekster i CD-heftet. Det begrenser markedet for denne innspillingen stort sett bare til Norge, mens den burde være noe norsk musikk kunne oppnå internasjonal anseelse for. Dertil er mange av tekstene (av Henrik Wergeland, Ingeborg Refling Hagen og Hans Kinck) på nynorsk eller dialekt, slik at selv ikke-norske som meg, med moderat kunnskap om norsk talespråk, ofte vil ha vanskelig for å forstå hva hver sang handler om. (Og de er ikke nummererte heller, og det gjør det problematisk å finne tilbake hvis du blir avbrutt.) Man må gå ut fra at Lawo har gått ut fra at det ikke ville være nok interesse utenfor Norge til å rettferdiggjøre utgiften til en engelsk oversettelse og de få ekstra sidene heftet ville trenge. Det er en forbløffende korttenkt avgjørelse, en som uunngåelig vil krympe publikummet for disse vakre sangene og de følsomme fremførelsene de får her.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
