Til innholdet

FLOCK

Publisert: 06.12.2019



Bauckholt Doppelbelichtung Smørdal Flock Foam Fume Strindberg Femte Strängen Bång …när korpen vitnar Barrett Sagittarius A*
Karin Hellqvist (fiolin)
Lawo Classics LWC1179 (72 minutter)
4

Karin Hellqvist er for tiden doktorgradsstipendiat ved Norges musikkhøgskole (en rolle hun har hatt siden i fjor). Hun har tidligere studert i Oslo, London, Berlin og hjembyen Stockholm. Hun er også en fiolinist med formidabel virtuositet og musikalitet, og er et skattet medlem av flere ensembler jeg har hatt gleden av å anmelde: Oslo Sinfonietta, Ensemble neoN og Cikada.

Som man må anta har Hellqvist stor interesse for samtidsmusikk og på denne nye soloutgivelsen fremfører hun verker skrevet for hennes eget instrument, fire av dem akkompagnert av elektroakustiske elementer: tape, multihøytaler-konfigurasjoner osv. Egentlig er Carola Bauckholts Doppelbelichtung (2016), som Hellqvist urfremførte på Ultima-festivalen, like mye en installasjon der solisten vever seg gjennom et landskap med tolv høyttalere – noen inne i fioliner som henger ned fra taket – i en fortryllende variasjonsfantasi basert på fuglesang. Variasjonene kommer fra fiolinen som etterligner og utsmykker sang fra flere fugler, inkludert en hakkespett. Det tillater Hellqvists medfødte musikalitet – som hun alltid bruker i musikkens tjeneste, ikke bare for å vise sin tekniske dyktighet – å skinne gjennom.

Jan Martin Smørdals Flock Foam Fume (2016) og Henrik Strindbergs Femte Strängen (som Hellqvist urfremførte på Ultima i 2011) byr på andre utfordringer. Flock Foam Fume, hvis forkortede form er platens tittel (selv om «flock» også kan hentyde til fugleflokken i Doppelbelichtung), sammenstiller fiolinen med forhåndsinnspilte spor med musikk på strykeinstrumenter. Hellqvist kan fritt synkronisere disse sporene etter hvert som hun navigerer seg gjennom dem. Strindberg – som jeg tror skriver på et nytt soloverk for Hellqvist til 2020 – baserer seg på selve instrumentet, der den imaginære «femte-strengen» er gjenstand for komponistens pågående oppfinnsomhet. Her er overtonesekvenser på solofiolinen en like viktig komponent som den elektroniske delen. Fascinerende lytting.

Malin Bång var et nytt navn for meg og hennes uakkompagnerte …när korpen vitnar (2003) er det eldste verket på platen, opprinnelig komponert for hardingfele. Det kunne vært interessant å sammenligne den versjonen (kanskje Ragnhild Hemsing kunne overtales til å spille den?) med denne for fiolin for å høre hvor mye de to instrumentenes timbre påvirker uttrykket. Verket er basert på en tragisk svensk middelalderballade og har en vemodig stemning som understrekes av en dypere, mørk undertone. Et solid skrevet verk som slutter altfor fort, i motsetning til Natasha Barretts «konsert for fiolin og elektronisk lyd» Sagittarius A* (2017), som Hellqvist urfremførte på Huddersfield Contemporary Music Festival samme år. Med i underkant av en halvtime, er dette uten sammenligning det lengste verket på platen, like langt som en hvilken som helst kombinasjon av tre av de andre verkene. Oppkalt etter den enorme stråleenergien i sentrum av vår galakse, som befinner seg i stjernebildet Skytten og som antas å være et supermassivt svart hull, er Sagittarius A* et stort og frittgående konsertverk som synes å se innover og intimt i fiolinens lyd og samtidig utover, med astronomisk rekkevidde, til himlene. Barretts vilje til å la musikken utfolde seg over et mye lengre tidsrom, gjør at hun kan oppnå fullt potensiale for sine musikalske ambisjoner. Hellqvist reiser gjennom dette lagdelte lydbildet med stor finesse og ikke liten stamina. Lawos lyd på både dette og resten av verkene er intet mindre en sensasjonell, og forbedrer et program som ikke akkurat er «easy listening» til å bli konstant inkluderende og fascinerende.

TEKST GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen