Franck Orgelverk
Andantino; Fantaisie en ut, op. 16; Grande pièce symphonique, op. 17; Prélude, fugue et variation, op. 18; Pastorale, op. 19; Prière, op. 20; Final, op. 21; Trois pieces; Trois chorals
Bjørn Boysen (orgel)
Law Classics LWC1147 (to CDer: 79 og 79 minutter)
Jeg må innrømme at inntil jeg satte meg ned for å lytte til dette dobbeltalbumet med Francks viktigste orgelmusikk (det mangler et antall mindre verk), hadde jeg glemt hvor mye jeg setter pris på den. Franck har en naturlig fortellende stemme, en arv fra Liszt, og en tilsvarende naturlig verdighet som gjør at dramaet i et verk som «Pièce héroīque», det siste av Trois pieces fra 1878, trer ytterligere virkningsfullt frem. Det stemmer at mange av disse komposisjonene for det meste utfolder seg rolig og behagelig, men er du i den riktige sinnsstemningen, den som kan få deg til å lytte nærmere på de utsøkte fargene i Francks teksturer – og selv om musikken tar sin tid – da vokser den ofte til noe virkelig storartet. I sin artikkel i the New Grove-oppslagsverket, setter John Trevitt og Joël-Marie Fauquet fingeren på kjernen i musikken hans: «Grunnlaget for Francks tematiske materiale er den symfoniske frasen, en paradoksal forbindelse av retoriske og passive elementer som får en språklig parallell gjennom Jean-Aubrys beskrivelse i 1916, «rolig angst». Franck utviklet ofte komplekse fraser ved å benytte en slags mosaikk av varianter over ett eller to nyskapende motiver, en teknikk som igjen understreker påvirkningen fra Liszt.» I sin velskrevne artikkel i CD-heftet, slår Bjørn Boysen fast at «Francks rike og sterkt kromatiske harmonikk har klare røtter i Wagners tonespråk» – men det er bare to setninger etter at han bemerker at Franck og Liszt var venner fra 1837; Wagners påvirkning bare forsterket hva Franck allerede hadde lært av Liszt, hvis egne orgelverk befinner seg i en lignende verden. Boysen forklarer også detaljert om hvorfor han valgte orgelet i Uranienborg kirke til denne innspillingen. I mine ører har det bredden denne musikken krever – tross alt er den skrevet for orgue symphonique – men det har beholdt intimiteten som kunne gå tapt på et større instrument. Til slutt skriver Boysen: «Forhåpentlig har jeg gjennom disse innspillingene klart å formidle noe av den store kjærligheten jeg gjennom et langt yrkesliv har følt til denne musikken». Han kan være trygg på at han har oppnådd nettopp dette. Hans tempi i alle disse stykkene er valgt med ekspertise, og registreringene med et øre som er finpolert gjennom tiårs erfaring. Kort sagt, alt her er vakkert gjennomført, og du kan neppe finne denne musikken bedre presentert noe annet sted.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
