HAMELIN: SCHUBERT
Schubert Klaversonate i [B-dur], D.960; Fire impromptuer, D.935
Marc-André Hamelin, klaver
Hyperion CDA68213 (82 minutter)
Omtrent hele musikkverdenen ser frem til Marc-André Hamelins utgivelser på Hyperion: uansett hvilket repertoar han håndterer, lærer vi alle noe av det. Det finnes en tendens til å anse Schuberts siste tre klaversonater som en slags avskjedshilsen, men jeg kjenner ikke til noe bevis på at Schubert selv tenkte på dem på den måten: den «Store C-dur» 9. symfonien viser en lignende tendens i utstrekning (og han hadde begynt på en 10.) – de «himmelske lengder» Schumann fant i Schuberts sene verk hadde ganske enkelt blitt en naturlig uttrykksmåte. Kanskje prøvesteins-innspillingen av D.960 før denne var Svjatoslav Richters, som rommer en forbløffende grad av intensitet. Hamelins tolkning er like romslig (første sats tar 22 ½ minutt), men litt agogisk nøling her og der gir den en mer menneskelig kvalitet; det tragiske, om noe, i de to innledende satsene er underdrevet, slik at den hoppende, uskyldige energien i scherzoen gjør kontrasten enda mer effektiv. (Schuberts klaversonater byr ofte på den slags overraskelser). Schumann var den første som kom opp med tanken på at de Fire impromtuer fra D.935 (1827) er en sonate i alt unntatt navnet, og selv om Richard Wigmores veldrøftede tekst i CD-heftet går mot denne tanken, styrker en fremførelse så overbevisende som Hamelins denne ideen på nytt. Styrken kommer fra kombinasjonen av fremdrift og samvittighetsfullt observerte detaljer. Tittelen er også villedende: disse fire «Impromptus» varer gjennomsnittlig ni minutter hver – de er ikke korte tangent-desserter. Innspillingsklangen fra klaveret er fanget perfekt inn, og Wigmores artikkel er innsiktsfull (for eksempel bemerker han at Beethoven ville ha lagt inn den dissonante basstrillen i åpningen av D.960 i det musikalske forløpet, mens Schubert beholder den som en fremmed tilstedeværelse, noe som, antar jeg, gjør ham til en forløper for modernismen i musikken.)
TEKST MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
