Händel
Theodora og Serse – resitativer og arier; La Lucrezia*
Lorraine Hunt Lieberson (mezzo-sopran), Orchestra of the Age of Enlightenment, dir. Harry Bicket; *Harry Bicket (cembalo, kammerorgel), *Stephen Stubbs (lutt, barokkgitar), *Pheobe Carrai (cello), *Margriet Tindemans (viola da gamba)
Avie AV0030 (67 minutter)
Navnet Lorraine Hunt Lieberson kan klinge kjent før norske ører. Hennes svigermor var Brigitta Lieberson, opprinnelig Brigitta Hartwig fra Ålesund. Som Vera Zorina ble hun stjerne i Ballets Russes, før Broadway og Hollywood hentet henne lenger vestover. Hun var også utnevnt til ny sjef i Den Norske Opera da hennes mann, Goddard Lieberson, administrativ direktør i CBC, døde brått i 1977. Lorraine Hunts ektemann er komponisten Peter Lieberson.
Familiebakgrunnen kan være en forklaring på Hunt Liebersons fenomenale musisering. Disse innspillingene – resitativer og arier fra oratoriet Theodora fra 1750 (sunget på engelsk) og operaen Serse fra 1738 (sunget på italiensk, og som omfatter «Ombra mai fu») akkompagnert av the Orchestra of the Age of Enlightenment, og den mye tidligere kantaten La Lucrezia (ca 1707-09), med et kontrasterende kammerakkompagnement – er fremragende. Enkelte mezzoer har en Moder Jord-klang i stemmen (eller i det minste moderlig), en som svøper deg inn i en diger omfavnelse; andre, blant dem er kanskje Kathleen Ferrier den mest kjente, synger med den upersonlige autoriteten til en gresk gudinne. Lorraine Hunt Lieberson tilhører den andre kategorien. Hennes heltinner synes å være fanget i skjebnens uforsonlige grep – hun gir dem styrke og verdighet. Og i de raskere passasjene i arier som «Se bramate d’amar» fra Serse, er hun stø som en fjellgeit – et bevis på fullkommen teknisk sikkerhet. Hun byr ikke på samme våghalsspenning som Bartoli, men hvorfor skal alle sangere klinge likt?
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
